Videoens sannhet

Kunstneren Linda Västrik oppsøker sin antatte far i voksen alder. Med videokamera som vitne, skjold og våpen konfronterer hun ham med sine traumer som farløst barn. Begges har sterke følelsesmessige problemer i maktkampen som følger. I kunstvideoen kalt Far og jeg (1998) forsvinner distansen videokameraet skulle gi henne – hun blander inn lengsel, sårede følelser og hevnmotiver. DNA-testen som utføres bekrefter farskapet, men faren tror den er feilaktig, og viser bare avgrunnsdyp bitterhet overfor det hele. De to volder hverandre bare ytterligere smerte. Vi som ser videoen tas nærmest som gisler i denne private konflikten. – Skulle Västrik filmet sin far, latt målet hellige middelet?
I den nylig utgitte Videologier 2 – 33 tekster om europeisk videokunst omtaler Lars Movin 80-tallets dagboksvideoer og 90-tallets kjønnspolitiske og identitetsproblematiserende kunstvideoer. Intime oppdagelser og subjektive betraktninger er utgangspunkt for allmenne sosiale og historiske perspektiver – kunstnerne gjør det private politisk.
Den subjektive realismen er blitt populær de siste årene. Til forskjell fra 60-tallets franske cinema vérité og amerikanske direct cinema avgrenser en ny generasjon av dokumentarister og kunstnere virkeligheten til et rent subjektivt anliggende. Virkeligheten sett gjennom et temperament.
I likhet med Västrik fremstiller også kunstneren Gillian Wearing privatpersoner i media. Eksempelvis stopper hun personer på gaten som så avbildes med deres nedskrevne tankeinnfall på et skilt – slik en ung forretningsmann står der med skiltet «I'm desperate». Andre mennesker synger til en favorittlåt hørt i hodetelefon – vi hører bare de utrenede stemmene. Wearing satte også inn annonsen «Bekjenn på video», for så å videofilme fremmede ikledd anonymiserte masker – én forteller eksempelvis om sitt utroskap.
Man kan øyne en moralsk eller politisk interesse i slik videokunst.

I en annen interessant ny norsk antologi, Synlig tid. Om video og virkelighet, analyseres bl.a. videomediets forhold til virkeligheten. Den italienske filosofen Maurice Lazzarato antyder der hvilken «tidskontroll» fjernsynet og annen massemedial billedproduksjon utøver i dagens postfordistiske kapitalisme. Fjernsynet «konstruerer» vår kollektive hukommelse eller fortid – om det skulle være billedfragmenter fra Vietnamkrigen, månelandingen eller Dianas begravelse. Men samtidig kontrollerer det også nåtiden, aktualiteten – ved å filme den og fordoble den med bilder. Fjernsynet driver med «nåtidserindring» på industrielt vis og nøytraliserer «den virkelige og skapende tid». På et samfunnsmessig nivå kontrolleres derfor forholdet mellom persepsjon og hukommelse, slik virkeligheten er spaltet mellom sansning og erindring, mellom det aktuelle og det virtuelle.
Til tross for denne kontrollerte virtuelle virkeligheten er Lazzarato likevel optimistisk med hensyn til videoens egne politiske muligheter og potensial for intervensjon, for aktivistisk og kunstnerisk inngripen.
Og mye av dagens samfunnskritiske kunst benytter video. Det er mange med Västrik og Wearing som tar i bruk dagboksnotater og identitetssøkende kunstvideo – slike sannhetsstrategier skaper gjennomslagskraft for budskapet. Også dokumentar, dogmeregler og «dogumentar» er grep som spiller på virkelighet, eller spiller på følelser så du virkelig kjenner det – slik som hos den danske regissøren Lars von Trier. (…)