Dette er propaganda

Teori og kritikk omkring tegneserier har det siste tiåret blitt mer og mer individualisert i den forstand at fokus er dreid mot seriene og serieskaperne som selvstendige verk og kunstnere. Det er et naturlig uttrykk for at mediet som sådan er mer anerkjent, og at det er etablert en grunnforståelse av tegneserien som underholdningsprodukt og kunstart. Midt oppi denne på mange måter hyggelige utviklingen, er det en tendens til å glemme det massemediale perspektivet, som er så viktig for utfyllende historiske og estetiske analyser av tegneserier.

Svenske Fredrik Str...mbergs nye bok Comic Art Propaganda¹ minner oss nettopp på tegneserienes tiltrekningskraft i et bredt samfunnsperspektiv og potensial for å påvirke store lesergrupper. Propagandaperspektivet har ikke bare historisk interesse. I en av høstens utgaver av Pondus,² det nest mest solgte tegneseriebladet her til lands, finner vi en fire sider lang tegneseriereklame for pizza. I rufsete strek og rølpete humor, ikke veldig ulik tittelserien, presenteres vi for nyvinningen Big One Hot Mexican. Vår vert Mexico Joe er en sliten mexicanerklisjé med bart og sombrero, som viser hvordan de høster «verdens sterkeste» chili og foredler den til hett pizzakrydder. Serieskaperne er ikke kreditert, men ut fra streken er tegneren tidligere Pondus-redaktør Tom Ostad.

DEN NORSKE tegneseriehøsten rommer ikke bare pizzapropaganda, men også nidstriper mot Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. Lars Lauvik skildrer i boka Den sjette sansen³ en Stoltenberg som bryter sammen i gråt på pressekonferanse, gir Jonas Gahr Støre et svingslag og poserer i valgplakat naken på isbjørnfell, med rose i rumpa: «Arbeiderpartiet i samarbeid med Marianne Aulie og Galleri Sand,» som det heter i serien.

Noen vil kanskje mene at Lauviks humorstripe EON er mer satirisk kommentar enn propaganda. Nå vet jeg ikke med sikkerhet hva Lauvik ønsket å oppnå da han satt ved tegnebrettet, men serien kan vanskelig leses på en annen måte enn at den skal påvirke (eller bekrefte) vårt syn på statsministeren og den politikken han står for.

Str...mberg legger også en bred forståelse av propaganda til grunn. Boka omhandler tegneserier brukt av myndigheter, interessegrupper og enkeltpersoner – både samfunnsbevarende og undergravende, tilsiktet og ufrivillig propaganda. Utvalget er globalt, men av praktiske og språklige grunner dominert av anglosaksiske eksempler. Seriene er sortert i sju tema: vi og de andre (rasisme og antirasisme), krig (særlig andre verdenskrig), kald krig (amerikansk antikommunisme, kinesiske Mao-serier og et stort utvalg serier om Che Guevara), sosiale normer (mat, drikke og rusmidler), religion, seksualitet (avholdenhet, likestilling og hedonisme) og til sist politikk.

Boka åpner med velkjente eksempler. Allerede på omslaget ser vi superhelter i kamp mot Hitler. Vi trenger ikke bla lenge før en bredere horisont brettes ut. Str...mberg er en av Skandinavias fremste tegneserieeksperter og har tidligere utgitt bøker både om tegneseriens estetikk og historie. Mest beslektet med den nye utgivelsen er boka Serienegern⁴ om rasistiske stereotypier.

En opplagt ambisjon med Comic Art Propaganda er å vise noe av mangfoldet i tegneseriene. Str...mberg gir oss mange kuriøse og artige eksempler som Daffy Qaddafi, en amerikansk antiserie mot Libyas leder, kristne Hairy Polarity som angriper new age-svermeriet i Harry Potter og Hansi The Girl Who Loved the Swastika om den fagre blondinen som finner frelsen i Bibelen og vender nazismen ryggen. Samtidig er det en del virkelig gode eksempler han ikke nevner. Da Salvador Allende skulle skape sitt nye Chile i 1970, utga det statlige forlaget Quimantu små tegneseriehefter kalt La firme («den faste, sannheten») til opplæring om reformene. Den religiøse sekten Aum Shinrikyõ som spredte frykt i Japan med nervegassangrep i Tokyos undergrunnsbaner på midten av 90-tallet utga en stort antall tegneserier for å spre budskapet og hylle lederen Shõkõ Asahara. At disse seriene ville styrket bokas globale perspektiv gjør det desto merkeligere at de ikke omtales.

TEMADELEN OM «vi og de andre» er den mest spennende. På mange måter er den overgripende for bokas kulturrelativisme og polarisering av eksempler som representerer motsatt syn og meninger. Et snedig eksempel er obskure Shaloman: The Man of Steel, av amerikanske Al Wiesner, som selv utgir den voldsomt proisraelske serien. Superhelten er de jødiske bosetternes forsvarer, og avviser kontant enhver form for sameksistens for jøder og arabere. En opplagt motpol er Joe Saccos reportasjeserier fra Gaza og Vestbredden. I sin siste bok Fotnoter i Gaza⁵ tar han utgangspunkt i massakren av palestinske flyktninger i 1956 i byen Rafah, som ligger helt sør på Gazastripen, og belyser nåtidens fastlåste konflikt gjennom den blodige hendelsen. Boka tar ikke for seg Saccos serier, men både hans reportasjer og Shaloman viser med tydelighet hvordan propagandaens ulike avskygninger er levende i tegneseriene.

Gjennom den dokumentariske vendingen, som er et påfallende trekk ved moderne tegneserier, har propagandatilknytningen kommet mer til overflaten. Et norsk prosjekt av året er holocaustserien 26. november⁶ av Mikael Holmberg, som beskriver massedeportasjonen av norske jøder til tyske konsentrasjonsleire. Serien er nøkternt fortalt, men med et tydelig oppdragende formål.

Det er lett å finne andre eksempler på eller mindre velmenende propaganda i norsk tegneseriehistorie. Både kristne organisasjoner og deres motpol Hedningsamfunnet har tatt i bruk seriene, sistnevnte med hefteserien Jesus Kristus & Co. Norges kommunistiske parti laget i valgkampen 1981 heftet Svein og Jorun, eller dagligliv i Norden. I forbindelse med sitt hundreårsjubileum i 1987, utga Arbeiderpartiet Barneår, som i nærutsnitt tok for seg det sosialdemokratiske Norges utvikling. Foran folkeavstemningen om EU i 1994 lanserte Ungdomskampanjen mot EU parodien AstEUrix. Klassikeren blant de norske propagandaseriene er likevel Reisen til Helseland fra Norsk tannvern, som utkom første gang i 1952 og forteller hva vi kan spise og drikke for å holde oss friske og sunne.

DEN KARIKERINGEN og forenklingen som har preget tegneseriene – om vi igjen snakker i store bokstaver – har vært en barriere for mediets kunstneriske ambisjoner og anerkjennelse, men er trolig en nøkkel til serienes tiltrekningskraft som propaganda. Str...mberg påpeker at denne ikoniske stilen kan ligge nedfelt i den måten vi oppfatter verden på, og at mange tegneserier dermed treffer ganske så direkte våre egne sansebilder. Han trekker også frem to andre forklaringer på tegneserienes propagandaappell: Den nære vekselvirkningen av tekst og bilde levendegjør og skaper innlevelse, og at serienes sekvensielle natur, rute etter rute som leder blikket, fratar leseren muligheten til å stoppe opp. Begge forholdene hører med i en samlet forklaring av serienes forføreriske kvaliteter.

Comic Art Propaganda er først og fremt en visuell historikk. Det er en erklært tilnærming i boka. Hovedteksten er enkel og kortfattet, mens illustrasjonene er mange og får stor plass. Sammen med fyldige bildetekster gjør det boka lett å bla i og lese i den rekkefølgen vi selv føler for. Slik sett fremstår boka uhyre demokratisk og antipropagandistisk. Men som så ofte med propaganda er det mer under overflaten. Hele boka er preget av polemiske poenger om tegneserienes mangfold og tiltrekningskraft, og den er selv et godt stykke propaganda for serienes gjennomslag som massemedium.

Fotnoter:
1 Fredrik Strømberg, Comic Art Propaganda, St. Martin's Press, 2010. 176 sider.

2 Pondus nr. 9 2010. Egmont serieforlaget.

3 Lars Lauvik, Den sjette sansen, Egmont serieforlaget, 2010, 175 sider. Boka samler seriene EON og Wildlife samt vitsetegningen Oppgulp.

4 Fredrik Str...mberg, Serienegern, Seriefrämjandet, 2001, 160 sider.

5 Joe Sacco, Fotnoter i Gaza. Cappelen Damm 2010, 432 sider.

6 Mikael Holmberg, 26. november. Fire fortellinger fra det norske Holocaust, No Comprendo Press 2010, 72 sider.