Afghanistan tur/retur

Den amerikanske tegnertrioen Ted Rall, Matt Bors og Steven Cloud reiste i høst til Afghanistan, og har fortløpende publisert kommenterende og anekdotiske tilstandsrapporter i tegneserieform. Det skotske tegneseriealbumet Dougie’s War¹ tar for seg den andre siden av fronten: hvordan krigen oppleves på avstand og hjemvendte soldaters traumer.

Obama-administrasjonen har varslet at tilbaketrekningen av tropper fra Afghanistan starter neste sommer. Hva som ligger i dette gjenstår å se. Hvordan den nesten ti år lange krigen har endret Afghanistan får vi et innblikk i gjennom Ted Ralls Afghan Notebook,² tegneseriebloggen han laget mens han reiste rundt i landet. Rall er USAs mest omstridte serietegner, i alle fall av de som trykkes i større aviser. Han er spesielt hatet av politisk konservative, men har den siste tiden skapt furore med harde utfall mot Obama.

Rall var også i Afghanistan høsten 2001 under USAs invasjon. Krigsopplevelsene den gangen resulterte i boken To Afghanistan and Back.³ I den nye serien er fokuset dreid fra ham selv til det afghanske samfunnet og befolkningen. Reisen går gjennom Afghanistan fra nord til sør, også de perifere provinsene i sørvest som vestlige medier sjelden dekker.

TEGNESERIEBLOGGEN ER episodisk og hverdagslig, med tema som matvarer, menn og kvinners klær, valg og analfabetisme. Tonen er relativt nøkternt observerende, men også til tider bråkjekk og galgenhumoristisk som når Rall og reisefølget anklages for å være pakistanske terrorister på grunn av skjegget de har anlagt for å være i fred for Taliban. Tegningene er løsere enn den bombastiske og kantete stilen Rall er kjent for. Det kler prosjektet, og gjør serien mer nær og levende.

Til Ralls store overraskelse var han og tegnerkameratene de første amerikanerne afghanerne hadde møtt. Han ser det som symptomatisk for okkupasjonen: Soldater – og journalister – fyker rundt i tungt væpnede konvoier uten særlig kontakt med befolkningen. En annen overraskelse var infrastrukturen. Veiene var asfaltert, broene bygd opp og mobildekningen bedre enn mange steder i USA. Sikkerhetssituasjonen er heller ikke så ille som mange tror, mener Rall. Den er i alle fall bedre enn i 2001. Og her kommer hans mest interessante poeng: Det som har skjedd siden 2001 er at Taliban styrer uten motstand utenfor de store byene, ifølge Rall kontrollerer de så mye som 85 prosent av landet. Amerikanerne har ingen tilstedeværelse i det aller meste av landet. Den store kortslutningen, hevder Rall, er at man ser Afghanistan som et militært problem, mens den egentlige utfordringen er nasjonsbygging.

Ralls medreisende Matt Bors har også tegnet korte reportasjer, som enklest leses på bloggen hans.⁴ Steven Cloud, sistemann ifølget, har foreløpig ikke publisert serier fra turen. Bors har en mindre agiterende tone enn Rall, og seriene er mer humoristiske. Han har aldri før vært i Afghanistan, faktisk er turen hans første utenfor USA som voksen, og det uerfarne og til tider desorienterte ståstedet er lett å identifisere seg med. Bors er også aktuell denne høsten som tegner av boken War is Boring,⁵ hvor krigsjournalisten David Axe forteller fra noen av det siste tiårets verste krigssoner som Irak, Øst-Timor, Somalia og Afghanistan.

DEN SKOTSKE SOLDATEN Dougie Campbell er oppdiktet, men historien hans i albumet Dougie’s War er virkelighetsnær. Som 19-åring sendes han våren 2008 til Helmand-provinsen i Afghanistan. Ikke lenge etter blir han skadet da det armerte kjøretøyet han er i sprenges. To andre soldater dør i hendelsen. Serien starter når han kommer hjem til Glasgow.

Forfatteren Rodge Glass har basert historien på omfattende intervjuer med hjemvendte soldater. Serien skildrer opplevelsen av såkalt posttraumatisk stress-syndrom i møte med det sivile livet, og hvordan verken Dougie eller samfunnet håndterer dette. De første ukene er Dougie stjerne i hjemtraktene, men han takler ikke hverdagen som kommer. Han har ikke jobb og mangler fullstendig retning uten hærens kommandorammer. Forvirring og frustrasjon blir til alkoholisme og aggresjon. Mest skremmende er likevel den morbide misunnelsen hans på hyllesten av de soldatene som dør i kamp.

Dougie’s War legger ikke skjul på inspirasjonen fra den britiske 80-tallsklassikeren Charley’s War⁶ om første verdenskrig. En av de første realistiske krigsseriene, med sterke skildringer fra skyttergravene og et utfordrende klasseperspektiv. Albumet gjengir da også en del sider fra Charley’s War. Det inneholder dessuten en personlig og perspektivrik artikkel om krigstraumer, basert på intervjuer med soldater som har deltatt i Afghanistan, Irak, Golfkrigen og Falklandsøyene.

Det vil være feil å si at Dougie’s War matcher forbildet. For mange situasjoner og skjebner dyttes inn i Dougie til at han virkelig lever og puster. Dave Turbitts skisseaktige tegninger er heller ikke imponerende, men de trekker oss inn i Dougies forvirrede tilværelse. Serien setter på spissen en umenneskelig tomhetsfølelse som med all tydelighet viser at krig ikke slutter på slagmarken.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Rodge Glass og Dave Turbitt, Dougie's War. A graphic novel about one soldier's return from Afghanistan, Freight, 2010.

2 Tilgjengelig på www.eurasianet.org/.

3 Ted Rall, To Afghanistan and Back, NBM, 2002. 112 sider.

4 Se http://mattbors.com/

5 David Axe og Matt Bors, War is Boring: Bored Stiff, Scared to Death in the World's Worst War Zones, NAL Trade, 2010, 144 sider.

6 Serien er samlet i foreløpig seks bind: Pat Mills og Joe Colquhoun, Charley's War, Titan Books, 2004–09. 112 sider/bok.

(…)