Afghanistan i dag – mellom moralisme og utrygghet

Kvinnene i Kabul skynder seg av gårde til neste gjøremål. De fleste av dem er tilslørt fra topp til tå, og ligner blå spøkelser. Noen har sko med høye hæler, og under den heldekkende burkaen får vi glimtvis øye på nydelig broderte buksekanter. De kler seg tydeligvis med omhu. Selv de få kvinnene som våger seg ut på gaten uten burka, haster avsted. De går raskt forbi de skjeggete, bevæpnede mennene i uniform, som sitter på vaklevorne stoler og dovner seg foran ministeriene, med uniformsluen trukket godt ned i øynene for å skjule blikket som speider etter en atspredelse.

Unge gutter sykler forbi, ringer med sykkelbjellene og fleiper. Menn i tradisjonelle afghanske klær spaserer hånd i hånd. De ler og hilser varmt på hverandre. Kjøpmenn står foran butikkene sine og prater med kundene. Mennene i Kabul tar den tiden de trenger. Det offentlige rommet tilhører dem.





I hovedstaden som andre steder er den lille friheten kvinnene vant etter Talibans fall, atter en gang trukket i tvil. Den afghanske regjeringen er delvis skyldig i denne utviklingen, selv om den later som om den retter seg etter de vestlige kreditorenes krav om en forbedring av kvinnenes stilling. De ultrakonservative har på egenhånd iverksatt tiltak for å påtvinge kvinnene den «rette moral».



Rina Amiri, politisk medarbeider i Unama, FNs nødhjelpsmisjon i Afghanistan, snakker om «talibanere med smilende ansikter». Ba ikke Talibanregimet også kvinnene om å rette seg etter islamsk moral når de viste seg offentlig? Forskjellen var bare at deres krav oftest ble fulgt opp av fysiske slag. For Rina er regjeringens opptreden, samt avtalen som nylig ble underskrevet av Afghanistans mujahediner, tegn på at konservative krefter er i ferd med å mobiliseres. Hun tror likevel ikke at det her er snakk om noen fellesaksjon; snarere mistenker hun isolerte grupper for å være initiativtakerne. Hun insisterer på det faktum at kvinnene alltid har vært gjenstand for sterke ideologiske diskusjoner: «Både de konservative og de progressive griper til dette emnet, og bruker det som et symbol ».



En rekke kvinner blir utsatt for voldtekt, spesielt de som tilhører etniske minoriteter, for eksempel pasjtunerne nord i Afghanistan. Dessuten tvinger den katastrofale økonomiske situasjonen og de vedvarende kampene mange familier til å benytte seg av den tradisjonelle medgiften ved å gifte bort – det vil si selge – døtrene sine i ung alder (2). I enkelte provinser har talibanerne blitt erstattet med lokale sjefer eller politimenn som i stor grad deler forgjengernes kvinnesyn. Andre steder er det fortsatt talibanerne som sitter med makten. En ung kvinne fra Mazar-e-Sharif som er engasjert i ungdomsarbeid sier i den forbindelse: « De har skiftet uniformslue, men hodet er fortsatt det samme ».



Naturlig nok er kvinnene aller mest opptatt av sikkerhet. Det samme gjelder forøvrig mennene. Det er et stadig tilbakevendende samtaleemne. «Under Talibanregimet kunne vi reise over hele landet med penger på oss uten å frykte for sikkerheten», hører vi noen si. Slik situasjonen nå er blitt, ønsker alle at det på ny skal herske lov og orden – selv om det dreier seg om en så grusom lov som den talibanske. For øyeblikket går banditter igjen løs på samferdselsårene, noe som vanskeliggjør nødhjelpsorganisasjonenes arbeid (3). ISAFs ansvarsområde skulle gjerne ha vært utvidet – de fredsbevarende styrkene er svært populære i Kabuldistriktet – men nå er det helt utelukket.

USA motsatte seg opprinnelig dette prosjektet, men siden har heller ingen av de deltagende statene gjort noe for å skaffe til veie nødvendig personale og penger. Uansett er det sannsynligvis for sent. I provinsene har sjefene for den lokale militsen allerede overtatt makten etter talibanerne. Rapportene fra disse områdene forteller om tortur, private fengsler, arbitrære lover, forfølgelse av etniske minoriteter og voldsomme kamper mellom væpnede grupper (4). En rekke av de militære føydalherrene har de siste månedene blitt stadig mektigere takket være penger og våpen fra USA, som de støttet i «krigen mot terrorismen.» (5) «Sikkerheten er overlatt til dem som truer den aller mest», oppsummerer Human Rights Watch (6).



I mellomtiden ser de amerikanske lederne ut til å ha forstått i hvor stor grad en slik utvikling er i strid med deres interesser og mål i Afghanistan. Mot slutten av 2002 måtte de amerikanske troppene imøtegå stadig sterkere kritikk, og alt tyder på at de USA-fiendtlige kreftene nå har samlet seg igjen (7). Etableringen av en nasjonal hær finansiert av det internasjonale samfunnet, går imidlertid langsomt. Hittil er det utdannet snaue 3 000 soldater, og mange av disse har sluttet seg til sitt tidligere befal: de afghanske militærsjefene (8). Etter Talibans fall har dessuten opiumsproduksjonen økt oppsiktsvekkende (9).

Etter først å ha motsatt seg både en utvidelse av ISAF og et kostbart sivilt engasjement i Afghanistan, har Washington nylig endret strategi, og satser nå mer på landets stabilitet og gjenoppbygging. Sivile og militære aksjonssentre vil bli opprettet i minst åtte provinsbyer. Disse vil ta imot militære eksperter, soldater og muligens enkelte sivilpersoner hvis oppgave vil bestå i å reparere veier, bygge skoler og sykehus, og grave brønner. Målet med en slik «sivil og militær aksjon» er å bedre sikkerheten og hindre talibanerne samt Al-Qaida-tilhengerne i å komme tilbake, men også å lette nødhjelpsorganisasjonenes arbeid. Det er heller ingen tvil om at amerikanerne på denne måten også forsøker å få innpass i provinsene for å bygge opp strategiske militærbaser.



De frittstående og uavhengige nødhjelpsorganisasjonene i Kabul ser med uro på disse prosjektene, og deres samordningskontor (Acbar) har ikke nølt med å formulere kritikk: «Vi frykter at bruken av militære strukturer i gjenoppbyggingen av landet vil skyve Afghanistans sikkerhet i bakgrunnen. Vår formening er at de militære her setter i gang aksjoner som andre enn dem er bedre i stand til å utføre.» (10) De amerikanske troppene burde konsentrere seg om en fredsbevarende innsats i områder utenom Kabul, opprettelsen av en nasjonal hær, samt nedrustningen og arrestasjonen av lokale militssjefer. Hva resten angår, er militærstyrkenes motivasjoner fundamentalt forskjellige fra NGOenes [Non-governmental organizations, som for eksempel Leger Uten Grenser, O.a]: de førstnevnte setter seg sikkerhetsmessige og politiske mål (innhenting av informasjon for de hemmelige tjenestene, styrking av de allierte sjefenes posisjon lokalt, markedsføring av egen strategi), mens de sistnevnte prøver å hjelpe de som virkelig trenger det. Sammenblandingen av militære og humanitære aktiviteter vil dessuten gjøre det vanskelig for lokalbefolkningen å skille fra hverandre nødhjelpspersonale og soldater. Det betyr at hjelpearbeiderne står desto mer i fare for å bli angrepet. Acabar-kontoret tilføyer at en hjelpearbeider koster ti ganger mindre i drift enn en amerikansk soldat…

Xavier Crombé, en av lederne for Leger Uten Grenser i Kabul, er bekymret for denne utviklingen: «Sammenblandingen av militært engasjement og humanitært engasjement er en direkte trussel mot vårt arbeid». Hans samarbeidspartnere må være dobbelt så forsiktige som før. Men trusselen gjelder ikke bare nødhjelpspersonalet: «En befolkning som får militær støtte mister sin nøytralitet, og kan lett bli gjenstand for angrep. I dette ligger faren».




1) Human Rights Watch, «Taking cover: women in post-taliban Afghanistan», 9. mai 2002; Human Rights Watch, «We want to live as humans: repression of women and girls in Western Afghanistan», 17. desember 2002. www.hrw.org
2) United Nations, Economic and Social Council, Commission on Human Rights, «Report on the secretary-general on the situation of women and girls in the territories occupied by Afghan armed groups, submitted in accordance with sub-commission resolution 2001-2015», 12. juli 2002.
3) UN Assistance Mission to Afghanistan, «Afghanistan weekly situation report Kabul», 13.-19. desember 2002.
4) UN Security Council, «The situation in Afghanistan and its implications for international peace and security: report of the secretary-general», 21. oktober 2002.
5) Jason Burke og Peter Beaumont, «West pays warlords to stay in the line», The Observer, 21. juli 2002; Associated Press, 16. oktober 2002.
6) Human Rights Watch, «All our hopes are crushed: violence and repression in Western Afghanistan», 5. november 2002.
7) Dan Plesch, «Failure of the 82nd airborne», The Guardian, 19. desember 2002; Associated Press, 25. desember 2002; Luke Harding, Karzai?s first anniversary», The Guardian, 23. desember 2002.
8) Sebastian Mallaby, «Wishful thinking on Afghanistan», The Washington Post, 25. november 2002.
9) Produksjonen økte fra 185 tonn i 2001 til 3 400 tonn i 2002. United Nations Office on Drugs and Crime (Unodc), «Afghanistan opium survey 2002», oktober 2002, www.unodc.org
10) Agency Coordinating Body for Afghan Relief, «Acbar policy brief: NGOs concerns and recommendations on civil-military relations», 7. desember 2002.