Israel og USA hevder å ha to uttalte mål for luftkrigen mot Iran: å ødelegge Irans atomprogram, og å framprovosere et regimeskifte. Historien viser imidlertid at denne typen strategi har sine klare begrensninger. For angripere velger ofte luftbombing ikke fordi det er mest effektivt, men for å unngå at egne styrker utsettes for fare. Denne tankegangen er ikke ny. På 1900-tallet framsto bombefly for Frankrike og Storbritannia, som hadde lidd store tap i koloniene sine, som et middel til å «pasifisere» disse områdene uten å risikere sine egne soldaters liv.
Denne kalkylen brydde seg lite om det vesentlige faktumet at luftbombing er langt mer dødelig for sivile enn utplassering av bakkestyrker. I boka Air Power and Colonial Control (1990) forteller historikeren David E. Omissi om samvittighetskvalene til en britisk offiser i Irak før andre verdenskrig: «Lionel Charlton mistet sine illusjoner om bombingene da han dro til Diwaniya, besøkte det lokale sykehuset og så ofre for de britiske bombeflyene komme seg etter skadene. […] Tynget av motstridende ønsker om å fordømme disse metodene og å fortsette en vellykket karriere i luftforsvaret, fikk samvittigheten hans til slutt overtaket, og han ba om å bli fritatt fra stillingen sin.» (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
