Armenere uten land

Alle verdens landflyktige har de samme indre bildene, speilbilder av et land som var deres. Fjernt fra egen jord, i landflyktighet fra seg selv, er mennesket nesten ingenting.

Vi må skifte øyne, anbefaler Sofokles. Men hvordan får man til det, stilt overfor visse scener? Bare en serie portretter kaster oss ut i smerten. Jeg ser meg selv for meg da jeg var syv-åtte år gammel, og det gjør meg fortvilet. Aldri ville jeg ha ønsket at den lille gutten i kortbukser som var meg, skulle dø, bli borte, fordunste i tidens luft. Aldri vil jeg kunne akseptere at den lille hunden ved min bestemors føtter skal ha sett det den har sett, uten krefter til å forsvare seg eller bjeffe etter sin herres mordere.

Aldri kommer jeg til å se det jeg ikke har sett, sier den landflyktiges sønn til seg selv. Aldri kommer jeg til å se det man har fratatt meg, det jeg bare kjenner gjennom uttrykk som «det fortelles at», «det nevnes at», «man gråter over at», «man jubler over at».
Hvem har skylden? Hvor er den fryktelige haken? I disse gatene, disse trærne, disse oppkastede gravene, denne folkemengden som demonstrerer en 24. april og roper høyt og tydelig: De døde for at vi skulle leve! Og fotografen tilføyer: For at vi ikke skulle glemme.

Men kan man glemme? Hvordan skal vi glemme de ofte tragiske hendelsene, som av og til springer ut av forbrytelser, og som har fått et helt folk til å forlate sin egen jord? Og hele tiden denne uforståenheten, dette sviende spørsmålet: Hvorfor meg? Hva galt har jeg gjort? Hva skulle jeg ikke ha gjort, hva skulle jeg ha gjort? Tie stille, forkle meg, fornekte meg selv?
Hva om årsakene til folkemordene, de summariske henrettelsene, forvisningene og massakrene i det østlige Anatolia i 1915 hang sammen med mitt språks uforskammede skjønnhet, et språk som er så annerledes, eller mitt lands ukrenkelige skjønnhet, hvor smilet, latteren, dansen, sangen og bønnene har eksistert i mange hundre år, eller de mange korsfestede kristusskikkelsene?
Mitt ønske om frihet, sier den landflyktige videre til seg selv, tørsten etter å leve ut min tro, drev barbarene til å begå verre handlinger dag for dag, helt til utryddelsen og tilintetgjørelsen av alt som ikke er tadsjikisk, rødt eller arisk – alt som kunne avgi vitnesbyrd ... (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0