«Traktaten som innstifter en grunnlov for Europa», signert 29. oktober 2004 i Roma, kommer uten tvil til å få en spesiell plass i det europeiske fellesskapets historie. Dersom den ratifiseres i de 25 medlemsstatene i EU, vil den utgjøre den økonomiske, sosiale og til en viss grad politiske rammen for «samlivet» til omkring 450 millioner innbyggere i Europa.
Uansett hvilket syn man har på denne teksten – og i disse spaltene har det vært og er fortsatt svært kritisk – kan man ikke undervurdere viktigheten av den, om enn bare på grunn av dens forventede levealder på 50 år, anslått av Valéry Giscard D'Estaing, leder for Konventet som utarbeidet det første utkastet til traktaten. I en hvilken som helst annen historisk sammenheng ville en slik grunnlovsprosess – det er ikke for ingenting at traktaten påberoper seg å være en «konstitusjon» – vært gjenstand for en felles tilegnelse fra befolkningene som ble berørt av den; den ville ført med seg diskusjon, glød, ja, til og med hyllester. Men grunnlovstraktaten har ikke ført til noen som helst reell debatt i den målestokk den er ment å dekke, altså Europa som helhet. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
«Traktaten som innstifter en grunnlov for Europa», signert 29. oktober 2004 i Roma, kommer uten tvil til å få en spesiell plass i det europeiske fellesskapets historie. Dersom den ratifiseres i de 25 medlemsstatene i EU, vil den utgjøre den økonomiske, sosiale og til en viss grad politiske rammen for «samlivet» til omkring 450 millioner innbyggere i Europa.
Uansett hvilket syn man har på denne teksten – og i disse spaltene har det vært og er fortsatt svært kritisk – kan man ikke undervurdere viktigheten av den, om enn bare på grunn av dens forventede levealder på 50 år, anslått av Valéry Giscard D'Estaing, leder for Konventet som utarbeidet det første utkastet til traktaten. I en hvilken som helst annen historisk sammenheng ville en slik grunnlovsprosess – det er ikke for ingenting at traktaten påberoper seg å være en «konstitusjon» – vært gjenstand for en felles tilegnelse fra befolkningene som ble berørt av den; den ville ført med seg diskusjon, glød, ja, til og med hyllester. Men grunnlovstraktaten har ikke ført til noen som helst reell debatt i den målestokk den er ment å dekke, altså Europa som helhet. (…)
