Virkeligheten med stor V

Er film i ferd med å endre sitt forhold til virkeligheten? Jo mer man ønsker å la virkeligheten innta lerretet, jo større risiko er det for at skuespillerne nedverdiges, tilskuerne blir sensasjonslystne, regissøren forsvinner eller forvandles til kikker. Regissørene trodde lenge at de kunne fange «Virkeligheten med stor V» i dokumentarfilm, eller gjenskape den med avanserte teknikker. Årets filmfestival i Cannes ser ut til å ville oppmuntre denne nye tilnærmingen, som må finne seg en plass mellom dokumentaren og illusjonen. Det er den fysiske konfrontasjonen som berører oss følelsesmessig, ikke ord som forteller hva som skal berøre oss.

Avstandslek med sosiale realiteter?En lang rekke dokumentarfilmer er blitt satt opp på kino de siste årene. Noen av dem gransker institusjoner, som Nicholas Philiberts skolefilm Å være og ha – en hyllest til livet (2002) eller Raymond Depardons 10th District Court (2004), som tar oss med inn i rettssalen. Pedro Costas In Vanda's Room (2000) tar for seg intime forhold, Wang Pings West of the tracks (2003) sosiale miljøer, og Michael Moores Bowling for Columbine (2002) et utbredt samfunnsproblem i USA. Andre undersøker temaer som illegal innvandring, som Laura Waddingtons Border (2004), eller folkemord, som Rithy Panhs The Khmer Rouge Death Machine (2002).
Historiske hendelser er utgangspunktet for Patricio Guzmans Salvador Allende (2003) og Fernando E. Solanas' Social Genocide (2003). Andre dokumentarfilmer er anklageskrifter mot makthavere, som Farenheit 9/11 av Michael Moore (2004) og The world according to Bush av William Karel (2004). Andre kritiserer mediene, som Outfoxed: Rupert Murdoch's War on Journalism av Robert Greenwald (2004), eller kapitalismen, som Store bedrifter av Mark Achbar og Jennifer Abbott (2003). Jonathan Nossiters Mondovino (2004) undersøker globaliseringens ødeleggende konsekvenser for vindistrikter, mens Hubert Saupers Darwin's Nightmare (2005) avslører den avskyelige økonomiske nykolonialismen.1

Kan denne økningen i dokumentarfilmtilbudet forklares av en «mistro til fiksjonsfilm»2 og et ønske om mer virkelighetsnære filmer? Uten tvil er det en del av forklaringen. For selv om dagens dokumentarfilmskapere ikke forsøker å formidle et nøytralt bilde av det de filmer, setter de seg likevel fore å vise oss virkeligheten, i bestemt form entall.
Enorme databaser, lette kameraer, raffinerte lydopptak og rask klipping gir nye muligheter til å formidle fakta. En mulighet Michael Moore, informasjonens Robin Hood, bruker for alt det er verdt i Fahrenheit 9/11: Vi får vite om forfalskede rapporter fra Bush-administrasjonen, nærbilder utforsker presidentens ansiktsuttrykk i detalj, iscenesettelser provoserer fienden til å vise sin egentlige natur live. Moores hovedbudskap under markedsføringen av denne propagandafilmen, var at filmen viste «sannheten», i motsetning til regjeringens «løgner».
I filmen Supersize me (2004) viser Morgan Spurlock at man blir overvektig av å spise mat fra McDonald's. Han stiller til skue sin egen kropp, som faktisk eser ut etter hvert som han spiser flere og flere hamburgere. At det vi får se er sant, bekreftes av en hær av leger, som måler Spurlocks kolesterol- og triglyceridnivå og fører statistikk over helsetilstanden hans. Michael Moore bruker samme grep i Bowling for Columbine, der han legger inn kriminalstatistikk i fete typer.
I Darwin's Nightmare forteller Hubert Sauper om nilabboren som ble satt ut i Victoriasjøen for 30 år siden. Filmen viser den triste virkeligheten som ligger bak den ettertraktede fisken som i dag eksporteres til hele verden: Nilabbor er en rovfisk som formerer seg i et enormt tempo, og har vært en økologisk katastrofe for Victoriasjøen. Fiskeindustrien utbytter tanzanianske arbeidere på det groveste, og et stort antall dør av utmattelse og AIDS – mens krigsøkonomien blomstrer. De grufulle bildene i Saupers film er nesten ikke til å holde ut, og publikum kan ikke annet enn å bli overbevist.
I filmer som trenger inn på vanskelig tilgjengelige områder (rettssaler, skoleklasser, fabrikker, politiarkiv) er det imidlertid kameraføringens og kommentarenes diskresjon som gir oss innrykket av å «være der». Suksessen til filmen Å være og ha, der Nicolas Philibert følger en barneskoleklasse, har nok delvis sammenheng med foreldres ønske om å kunne observere sine barn der de ikke selv har kontroll over dem, uten selv å bli sett.
I 10th District Court fungerer Raymond Depardons linse som et overvåkingskamera som fra sin faste posisjon observerer dommer og tiltalte i rettssalen. Vi blir på den måten tilskuere til en «ren» begivenhet, som om det ikke fantes noen regissør. På tilsvarende vis sørger Wang Ping for at de kinesiske arbeiderne han filmer, glemmer at han er tilstede, enten de diskuterer på toget, hviler eller står i dusjen.
Er målet å la kameraet fange situasjoner «uten filter», der mennesker lar seg overraske – slik ville dyr lar seg observere i naturfilmer? Et slikt sannhetsideal kan lett overføres til fiksjonsfilmer: I Open Water (2004) bruker for eksempel Chris Kentis virkelige haier for å gjenskape den «dokumentariserte» skrekk vi kjenner fra Blair Witch Project (1999). Jakten på bilder med sannhetsgaranti fører også til rovdrift på intimsfærens skatter, og gir et fortellerspråk gjennomsyret av rå og ubehandlede scener: Regissør Naomi Kawase føder for eksempel «på ordentlig» i sin film Shara (2002), mens Vincent Gallo får «virkelig» oralsex i sin siste film The Brown Bunny (2003). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Realpolitikkens hverdagshelter

Default thumbnail
Neste sak

Etter «sedertrerevolusjonen»

Andre saker om Film

0 kr 0