Den 24. april la USAs finansdepartement fem kinesiske raffinerier, som det anklaget for å kjøpe olje fra Iran, til sin evigvoksende liste over sanksjonerte selskaper. Det var tilsynelatende ren rutine. I flere tiår har Washington tatt seg retten til å bestemme hvem som får handle med resten av verden, og alle har adlydt av frykt for å bli utestengt fra et internasjonalt finanssystem bundet til dollaren.

Men denne gang gikk ikke alt etter planen. Kina, som tidligere har nøyd seg med verbale protester og diskré omgåelser, nektet å godta sanksjonene, og annonserte at alle kinesiske selskaper som fulgte USAs ordre, ville bli rettsforfulgt. Beslutningen ble begrunnet med behovet for å «beskytte landets suverenitet, sikkerhet og utviklingsinteresser». Med andre ord: å hindre at amerikanske sanksjoner forstyrrer energistrømmene som den regionale økonomien er blitt avhengig av.

De fem raffineriene leverer bensin og flydrivstoff til flere land. Hvis de svartelistes, vil det svekke forsyningskjedene på et kontinent som i praksis er et stort integrert produksjonssystem: olje og gass fra Persiabukta, komponenter fra Kina eller Sør-Korea, og montering i Vietnam eller Bangladesh. I dette gjensidig avhengige systemet kan en varig forstyrrelse av energistrømmene – som allerede er svekket av situasjonen i Hormuzstredet – raskt skape kaos i hele produksjonsapparatet.

Kinesiske myndigheter har derfor skjerpet tonen, spesielt siden de nå har flere måter å dempe virkningen av amerikanske sanksjoner på: internasjonale betalingssystemer og økende bruk av yuan i oljehandelen, avtaler mellom sentralbanker og prosjekter med interoperable digitale valutaer. Dermed har Kinas kalkyler endret seg: En maktkamp med USA er nå mindre kostbar enn en langvarig forstyrrelse av handelsstrømmene.

Episoden er nok et slag mot et sanksjonsregime som blir stadig mer brukt, men stadig mindre effektivt. Det kan bane vei for mer systematisk omgåelse, muliggjort av nye alternative løsninger støttet av Kina. «Tiden da Washington simpelthen kunne bestemme hvem verden kunne og ikke kunne handle med, og forvente at det ble fulgt, går mot slutten», skriver en USA-kritisk analytiker (The Morning Star, 16. mai), kanskje litt for tidlig, for det gjenstår å se hvilken økonomisk orden Kina vil ha.

Kinas reaksjon på EUs «Industrial Accelerator Act», som ble lagt fram i mars, gir en pekepinn. EUs plan for å motvirke avindustrialisering vil knytte offentlig støtte til krav om europeiske komponenter og teknologioverføring, særlig innen batteri, elbiler og solcellepaneler. Beijing fordømte umiddelbart loven som «proteksjonisme» og i strid med reglene til Verdens handelsorganisasjon. «Hvis EU vedtar denne loven og skader interessene til kinesiske selskaper, vil Kina ikke ha annet valg enn å vedta mottiltak», advarte den kinesiske regjeringen. EUs krav er lik de Kina lenge brukte for å bygge opp industrien sin, og som USA har innført med stadig større iver de siste ti årene.

I sin utfordring av det amerikanske hegemoniet holder Kina dermed i live en frihandelsorden USA lenge bestemte over, og følger samme logikk: I verdenshandelen betyr reglene mindre enn makten til de som lager dem.

Oversatt av redaksjonen