Teorien om «sivilisasjonssjokk» har med god grunn skapt ramaskrik. Selv om man har klart å vise hvilken forakt denne teorien skjuler for de arabisk-muslimske samfunnene, har man ennå ikke visst hva den innebærer for de vestlige samfunnene selv. Bakenfor dens «ytre» mål er denne teoriens virkelige formål å holde ned de samfunnsmessige og sosiale konfliktene som alltid har vært tilstede i Vesten.
I flere tiår har den herskende tenkningen og de filosofene denne støtter seg til forsøkt å benekte disse vesentlige uenighetene: de erklærer at ideologienes tid er over og historie har nådd sin ende, de benekter at samfunnet er klassedelt, osv. «Kritikken av totalitarianismen» – en forsimpling av Hanna Arendts tenkning – har vært på moten siden 70-tall og bidratt til denne tildekkingen. Denne tenkningen stiller opp nazismen ved siden av kommunismen ved hjelp av en instrumentell analyse av diktatur, og tildekker vesensforskjellene (nazismen som fullbyrdelsen av et frihetsdrepende prosjekt; den «reelle» kommunismen som en perversjon av det demokratiske idealet og folkets kamper). Når refleksjonen over sosial og politisk frigjøring på denne måten forblir fastlåst, viser kritikken seg som fullstendig stakkarslig. Fra 80-tallet har den triumferende liberalismen – ved hjelp av en økonomisk tenkning som utgir seg for å være «realistisk» – finpusset avpolitiseringen av samfunnet og byttet ut debatten rundt sosiale spørsmål med et «faktadiktatur» (styre og ikke lenger drømme, «globalisere» uten politikk…). (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
