La meg komme med en sommerfortelling. En musiker på en fest i Oslo forteller meg entusiastisk om hans nye Apple MacBook Pro. Rolf Wallin hadde kjøpt det siste innen datamaskiner. Og min nabo, sivilingeniøren som ble billedkunstner, som ble skribent, som ble filmdokumentarist – hun stemte også i som entusiastisk Mac-bruker.

Visstnok skal det å skifte fra PC til Mac, være som å konvertere fra protestantisme til katolisisme. Fra det stivbente og forretningsmessige til det smidige og lekende. Men kunne jeg skille meg fra en gammel venn som PC’en? Jeg har vært PC-bruker i 20 år. Først var PC og Windows følgesvenn gjennom tiåret der jeg jobbet med å bygge opp PC-bransjen i Norge – først programutvikling, deretter programvaredistribusjon. Faktisk var jeg første offisielle distributør av Microsoft i Norge – og jeg introduserte på 80-tallet tekstbehandleren Microsoft Word for hele databransjen. Vi solgte vel også det første dataspillet – Flight Simulator. Rundt 90-tallet utviklet jeg programmet Vega for PC, minst 5000 norske brukere benyttet det etter hvert til å håndtere kunder og klienter. Og deretter med revitaliseringen av Morgenbladet bestemte jeg meg også for at vi benyttet billige PC’er, selv om alle som drev med avispublisering brukte Mac. Jeg utviklet til og med Morgenbladets redaksjons- og abonnementsystem på PC/Windows.

I dag er det vel heller motsatt, at det er uvanlig å benytte Mac til publisering. For Windowsmaskiner dominerer nå 95 prosent av alle små datamaskiner og laptopper – Mac benyttes av bare 5 prosent. Så hvorfor tvile på Windows?


SAMTIDIG MED AT tvilen oppsto har jeg oppdaget at Bill Gates, Microsofts grunnlegger, er i ferd med å forlate Microsoft – selv om han skal bruke to år på å komme seg ut av døren. Etter 30 år i dette firmaet, og posisjonen som verdens rikeste mann, ønsker han sammen med sin kone å være filantrop i stedet – gjennom Bill & Melinda Gates Foundation. For ti år siden var planen å vente med dette til han ble pensjonist, men han har ombestemte seg med 25 år. Fondet på rundt 30 milliarder dollar skal hjelpe verdens utvikling og helse – halvparten av fondet rettes spesielt mot neglisjerte sykdommer.

Dette skjer samtidig med at Microsoft møter problemer. Vi vet at Microsoft kom sent i gang med internett – Bill Gates skjønte tidligere ikke helt hva som var på ferde. I dag er Google og nettselskapene deres store utfordrere, de puster dem i nakken. Gates har valgt sin etterfølger som utviklingssjef med Ray Ozzie – han skal respondere overfor nettselskapene. Nå er Ozzie er ingen smågutt. Han utviklet en gang Lotus Notes – som IBM overtok i 1995 – det første større notat- og e-postsystemet, før Microsoft overtok markedet med Outlook. Ozzi var radikal nok til å forutse nettets betydning. Dessuten startet denne dataguruen – noe forretningsmannen Bill Gates aldri egentlig har vært – firmaet Groove i 1997, der han anvendte sin nettverksholdning på «peer-to-peer»-teknologi – hva vi i dag kjenner som file-share, der folk deler musikk og annet på nettet. Til hodebry for enhver rettighetshaver som plateselskaper og andre. I Microsoft er Ozzis motto «Complexity kills», noe som har forårsaket at neste versjon av Windows har blitt forsinket med flere år – da Windows-programmene skal integreres totalt med hverandre.

Med Ozzie i toppen hos Microsoft og det dominerende Windows-markedet i Norge – hvorfor skulle jeg la meg friste av Apple Macintosh? På grunn av nostalgi? En lengsel tilbake til studietiden, da jeg var en av de første brukerne av Apple-maskiner i Norge (Apple II uten harddisk)? Eller San Francisco-tiden med Apple Macintosh II og dataverdens gründermiljø på det kreative Berkeley-universitetet?


JA, JEG INNRØMMER det. Jeg fristes av det anarkistiske bak Mac-verden – selv om dette i dag er noe utvisket med designfokuset til Steven Jobs. Jeg husker Jobs på 80-tallet i hyggelig cocktail-samtale med oss fra pressen på datamesse i Las Vegas – der han var kledd i 80-talls-svart med selvsikker og fleipende tversoversløyfe. Han messet som i kirken. Bill Gates derimot flakket rundt med blikket som en skolegutt i kjedelig dress. Jobs var guruen med ideene, Gates kopierte og kjøpte opp de andre. Ja, Gates, husker du da du pratet deg vekk fra mitt spørsmål om at ditt Windows var en kopi, ikke bare av Macintosh, men også av multitasking fra operativsystemkonkurrenten Digital Research, kalt Concurrent DOS?

Jeg er altså en gammel datanerd. Og vet når jeg møter kvalitet. Så kanskje jeg i dag føler at nok er nok. At jeg var lei av å tilhøre majoriteten. At min sans for det urene, det frie, det lille – ja, å tilhøre en minoritet – at det fremmet en sympati i meg?

Lysten til å konvertere til Mac overmannet meg. Jeg tok altså valget jeg lenge ikke trodde jeg ville gjøre. Jeg skiftet religion. Jeg ville ikke lenger møte opp til nye konfirmasjoner, til nye Windowsversjoner. Jeg ble derfor i juni måned en konvertitt. Ja, jeg snakker om avisen du nå holder i hånden. Den lages nå på Mac. Det er hovedsakelig derfor jeg trenger datamaskin.

Om det gikk knirkefritt, denne overgangen fra Windows til Mac? Nei, absolutt ikke. Å skifte trosretning, det koster. Og jeg snakker ikke nødvendigvis om penger, men om lange netter, tvil, og plunder. For du skifter ikke venner uten å bli straffet for det. Det er nemlig ikke bare å flytte data over til en annen maskin.

Jeg hadde først tenkt å bruke sommeren på konvertering av data og programsystemer – redaksjons- og abonnementsystem, layout, epost, kontakter og annet. Men nei, som gammel grunder klarte jeg ikke å vente, og kastet meg fort over det nye. Det ble gjort på en uke i stedet – etter at den nye aluminiumsgrå minimalistiske MacBook Pro ble levert på døren. Med nettene til hjelp.


JA, DET BLE SMERTEFULLT. La meg derfor plage deg med noen opplysende detaljer. Et par tusen kontakter, etter 13 år i avispressen, skulle flyttes fra Microsoft Office for Windows til Microsoft Office for Mac. Så enkelt. Samme produsent. Samme Bill Gates. Jeg valgte eksportfunksjonen i Microsoft Outlook for en fil jeg bare skulle flytte over. Nei da, det gikk ikke. Jeg begynte å slite – selv om jeg har drevet med programmering, hatt IT-ansvar i flere bedrifter, og kan dette med filformater, felttyper, skandinaviske tegn, records og indekser… Nei da, Microsoft fornektet seg ikke, de hadde faktisk ingen direkte konvertering fra Outlook til samme program på Mac (Outlook kalles der Entourage). Jeg holdt nesten på i 2 dager med forsøk mellom adressebøker, kalenderinformasjon og e-postbunker, atskillelige telefoner til Microsoft og andre – men nei. Notater på kontaktene ble avkuttet om jeg gikk omveien via Excel på begge maskinene, så den veien var blåst. Og når feltene skulle kunne korrespondere, ble det plutselig umulig å få de til å kjenne hverandre igjen – norsk og engelsk versjon (Mac har ikke annet) kjente hverandre ikke igjen. Jeg måtte også via Word for å finne igjen de «særnorske» bokstavene æ, ø og å. Importfunksjonene forsto ikke tabulatordelte eller kommaseparerte felter og records – da adressebokens notater inneholdende slikt rotet til feltstrukturen.

Ja, jeg skulle egentlig ikke kjede deg med alle detaljene. Men. En fjerde epost fra – ja var det til slutt høyeste tekniske avdelingsnivå hos Microsoft de sa? – fortalte meg at jeg måtte gå til en tredjepartsleverandør for å få flyttet dataene mellom de to produktene Microsoft solgte. Og de garanterte ingenting, eller kunne ta noe ansvar – de anbefalte meg under hånden å bruke 10 dollar på å kjøpe programmet «O2M» fra nettfirmaet littlemachines.com. Med siste rest av optimisme lastet jeg ned tredje mulige konverteringsprogram fra internett – de andre svarte aldri på hvorfor programmene ikke virket. Men endelig, her var det tydeligvis noen med kunnskap og kvalitetssans – det fungerte utmerket! Så plutselig var adresser, e-post og kalender operativ på Mac'en. Og jeg får ofte 100 e-post om dagen, så jeg er nødt til å ha verktøyet i orden. Derfor, etter først å ha brukt Microsofts Mac-program, som dessverre stadig krasjet, fortsatte jeg i stedet med Macs egne ypperlige program for e-post, kalender og kontakter.

En detalj til: Deretter var det bare å få tekstbehandleren Word fra Microsoft til å fungere, siden jeg bruker «makroer» for å «vaske» bort de vanligste feilene og til automatisk stilsetting av avisens artikler. Men nei, disse kunne ikke flyttes over fra Microsofts program på Windows, til Microsofts samme program på Mac. Hvorfor kunne ikke Gates ha ansatt Ozzi langt tidligere!?

På ny telefon til Microsoft i Oslo, fikk jeg høre at jeg måtte flytte koden inn i nye makroer, eller skrive dem på nytt. Ok, det virket sånn noenlunde til slutt – etter enda en natt foran skjermen.

Men Word selv, virket det tilfredstillende på Mac’en? Nei, absolutt ikke. Det er tregt, da skjermbildene «henger etter» når du blar, tastaturet er raskere enn skjermen, og Word virker som en «beta»-kopi, som aldri ble ferdigtestet før den kom ut i Mac-verden. Ikke nok med at Microsoft Word stopper under bruk, krasjer, eller avslutter seg selv eller faller sammen. Utrolig at verdens største programvareselskap tilbyr et så ustabilt program. Men i tillegg når Word «terminerer», så tar det med seg en rekke andre programmer – du opplever at Mail, Adressebok og layoutprogram ramler sammen når Word står og «henger». Dessuten får Word enkelte fonter til å forsvinne, helt til du har restartet maskinen. Noen dokumenter må til og med lagre i andre enn Words eget format, for at Word fremdeles skal virke.

Og dette programmet introduserte jeg virkelig i Norge, som Microsofts distributør i Norge på midten av 80-tallet? Jeg husker jeg skrøt av Words fordeler overfor WordPerfect (noen som husker det?) til 120 dataforhandere på noe som en gang het IT-senteret i Waldemar Thranes gate i Oslo.

Men ok, jeg er en tålmodig kar, og forsøkte å ringe Microsoft om feilene. Jeg ble etter hvert henvist til en 820-betalingstelefon for brukerstøtte – med egne satser for mobiltelefon – da de forsøkte å vri seg unna med at det ikke var en feil i programmet. 820-telefonen koblet imidlertid alltid ut når jeg ringte den. Var Microsoft klar over dette, spurte jeg etter en uke: – Å, dessverre, det firmaet driver ikke med brukerstøtte lenger, sa Microsoft på telefonen. De hadde ikke lenger support på Microsoft-produkter i Norge. Men jeg kunne jo sende en e-post så skulle de se om de kunne svare. Ja, hm. På sikt er vel løsningen å gå over til det frie shareware-produktet OpenOffice for Mac. For mange blir derimot Microsofts dager talte – selv med en for sent ankommet Ozzi eller ikke.

En siste detalj: Uken etter ble jeg oppringt av en Microsoft-representant – eller frilans telefonoppfølger – som ville vite om jeg som hadde ringt Microsoft support var fornøyd med servicen, eller om det var noe de kunne forbedre. Jeg var svært opptatt, men hun insisterte på at det bare skulle ta 10 minutter. Om jeg kunne enkelt svare med vurderinger fra 1 til 9? Jeg prøvde da å forklare problemene, men hun hadde bare felt som kunne fylles ut med tall fra 1 til 9. Kunne jeg gi en vurdering av deres tekniske kompetanse?


Ja, hvorfor tror du jeg valgte Macintosh? Den nye Macbook Pro er elegant, men jeg falt ikke bare for design, men også for den smidige teknikken. Macintosh har alltid hatt Windows-teknikk innebygget fra starten. Dessuten har MacBook Pro nå dobbel Intel-prossessor, framfor IBM-prosessor (G4 og G5) som de forrige. De duger ikke lenger. Alle Mac-modellene går nå over til denne dual-prosessoren, kjernen i maskinen, regneenheten som behandler programkoden. Med denne «hjertetransplatasjonen» kan faktisk de nye maskinene også kjøre Windows.

Således skulle man kunne kjøre gamle Windows-programmer som var vanskelig å konvertere i et Windows-vindu på maskinen – som denne avisens avisens regnskapssystem. Sikkerhet er jo det nye begrepet for tiden, så jeg trodde jeg hadde muligheten etter å ha investert 40.000 kroner, til også å bruke «litt» Windows. Men nå viser det seg at Jobs nye maskin faktisk ikke kunne kjøre Windows parallelt på maskinen – men enten eller. Det er fullstendig ufunksjonelt og uholdbart, man klarer seg bedre med to forskjellige maskiner.

Ok, jeg hadde fått en rask intel-prosessor altså. Men ting har gått for fort der ute. For etter enda en telefon til Microsoft forteller de at de ikke har tilpasset Office for Mac til de nye modellene med Intelprosessor. Hva i all verden? Microsoft ville først komme med neste versjon av Microsoft Office for Mac i 2007. Imens fikk vi som hadde denne maskinen la den bruke et «emuleringsprogram» som la seg mellom programmene og operativsystemet – en tolkningsprosess for å få det til å virke… I klartekst betyr det trege programmer. Og hva med Adobe, som lager publiseringsverktøyene for oss? På telefon med Adobe får jeg høre at de gjerne ville vente og se om den nye Intelbaserte Mac’en ville selges i stort omfang, før de bestemte seg for å tilpasse Photoshop, Indesign og de andre til Intelprosessoren. Men kanskje neste år, med versjon CS3, sier kvinnen på telefonen.

Å lage layout for Le Monde diplomatique i et verktøy som stadig ba meg vente før jeg kunne fortsette, var ikke holdbart, samme hvor tålmodig jeg er. Jeg kunne sitte i 30 sekunder før en enkelt side ble sendt til skriveren for korrektur. Og det å lime inn en tre ords overskrift fra en artikkel fra Word til Indesign, kunne gi meg 10 sekunders ventetid. Skulle jeg glane mer på «timeglasset» enn å jobbe? Ville jeg rekke å få ferdig avisen til deadline? Jeg dro derfor til Office Line i Oslo, for å spørre om jeg måtte kjøpe en annen G4- modell så lenge. Nei da, det måtte være noe feil med maskinen, såååå tregt skulle det ikke gå. Det var bare å komme ned, alle kunne se på maskinen – i alle fall halvparten av de i butikken, sa de.

Der hørte jeg at Apple skifter ut alle de gamle maskinene til Intel – til tross for både Microsoft og Adobe, så glem det. Jeg forlot dem igjen med mer hukommelse i maskinen – 2500 kroner blakkere. Dobbel hukommelse var ikke nok, jeg måtte ha firedobbel av det vanlige – fordi emuleringen mot Intel tok mye plass, ble jeg fortalt.

Ok, det virket litt bedre. Indesign er sånn levelig her jeg sitter og lager avisen du nå holder i hånden.


VELKOMMEN TIL MAC-produsert avis. Jeg skal ikke fortelle deg om problemene jeg fikk med de innkjøpte avisfontene til Le Monde diplomatique. Eller hvordan en rimelig men kraftig skjerm på El-kjøp ga for dårlig oppløsning og måtte byttes med en dyrere Mac-skjerm fra Apple. Eller hvordan det går med abonnementsystemet. Eller at alle regnskapsdata må legges inn på nytt, fordi Mammut regnskap måtte skiftes til Firstoffice.

Men hva gikk greit? Jo, å flytte bokmerkene fra nettleseren min….

Men det er en nytelse med de stødige digitale skjermbildene, den mer intuitive og animerte vindusteknikken, den klare lille skriften – jeg har alltid synes at smått er godt. Og irriterende viftelyd erstattet av varmen avledet på maskinen. Og det gode tastaturet. Og en rekke ting jeg ikke skal bry deg med, da mitt lune i dag var det kritiske og oppgitte.

La meg heller fortelle deg hva andre synes: Bill Gates er ikke alene om å forlate Microsoft. Da jeg skulle gå fra en av Oslos mer hektiske kaféer en ettermiddag – og med den nye sølvgrå Mac’en ved siden – signalerer jeg til skribenten Vetle Lid Larsen, en bekjent, at bordet er ledig. Han utbryter: «Har du en slik Mac! Jeg har selv også nylig skiftet fra PC til Mac – jeg er forelsket i den maskinen! Fantastisk maskin, så lett å bruke!» Jeg minnes også min kollega som fortalte at hennes mann hadde skravlet om den nye Intel-Mac’en hele siste måneden. Jeg var ikke alene om å konvertere for tiden. Mens vi står og snakker Mac på kafeen, kommer også Anne Grethe Preus bort og ruver over meg – hun er jo ikke akkurat av den lave typen. Ja, selvfølgelig hadde hun også Mac – musiker vet du. Hun stirrer nysgjerrig på min aluminiumsMac – hun hadde nemlig bare den gamle G4. Kanskje hun skulle bytte?