USAs nye holdning til Iran

Iran har en unektelig rett til å være opptatt av sin framtidige energiforsyning, og å satse på sivil atomenergi. På tross av mer enn 2000 inspeksjoner etter 2003, har Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ? som fikk den Nobels fredspris i Norge ? har aldri kunnet framskaffe et eneste bevis på at Den islamske republikken har hatt et militært atomprogram.

Et gjennombrudd. USAs nye holdning til Iran i atomstriden er en spektakulær helomvending.

Man må huske på at for knapt to måneder siden anså de amerikanske lederne fremdeles at et «mulig alternativ" var å ta i bruk selektive angrep for å tvinge Teheran – «en av pådriverne i internasjonal terrorisme» ifølge forsvarsminister Donald Rumsfeld – til å avslutte sitt atomprogram. I disse angrepene skulle det tas i bruk antibunkerbomber med atomstridshode, såkalte B61-11. Angrepene ville ha truet spesielt byen Natanz, 250 kilometer fra Teheran, hvor det er et anrikingsanlegg for uran. Ifølge en leder i Pentagon anså man i Det hvite hus at «den eneste måten å løse problemet på er å endre maktstrukturen i Iran. Og det betyr krig.»

Det var på dette stadiet man befant seg da ting plutselig fikk en brå vending. Den 1. juni i Wien utarbeidet utenriksministrene fra de fem faste medlemmene i FNs Sikkerhetsråd (USA, Kina, Frankrike, Storbritannia, Russland) og deres tyske kollega et nytt forslag til løsning av atomstriden. Denne gangen i en forsonende tone og uten trusler. Den 6. juni i Teheran overleverte Javier Solana, EUs utenrikspolitiske leder, forslaget til Ali Larijani, Irans sikkerhetssjef og sjefsforhandler i atomspørsmålet.

Selv om dokumentets innhold ennå ikke har blitt offentliggjort, vet man at disse seks landene anerkjenner Irans rett til sivil bruk av atomenergi i og med Irans undertegning av ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT). De forplikter seg også til å bistå Iran i anskaffelsen av atomreaktorer som bruker vanlig vann. Foruten dette framlegger landene forslag om å avslutte den økonomiske blokaden av Iran, å forsyne landet med løsdeler som den iranske sivile flyflåte trenger, og de lover å støtte Irans søknad om medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Hittil har USA nedlagt veto mot dette atten ganger…


DEN STORE INNRØMMELSEN finner man imidlertid i et annet punkt. Den amerikanske regjering, som inntil nå har nektet, går nå med på å sette seg ned ved forhandlingsbordet side om side med de fem andre stormaktene og forhandle direkte med Iran. Eneste betingelse: at programmet med anriking av uran stanses.

Også Iran ser ut til å satse på ro og har valgt å gi seg tid før de kommer med et svar. De første tegnene er betryggende. Ali Larijani medgikk at «det finnes noen positive skritt i dette forslaget». Den iranske utenriksministeren, Manucher Mottari, erkjente at de må jobbe for å få bukt med den internasjonale mistilliten overfor Iran. Han bemerket dessuten optimistisk at «dette er et land på frammarsj. I fjor sa Europa: «Her er vår plan – den får dere godta eller forkaste.» Men nå kommer de og sier: «Her er et forslag. Dette kan vi diskutere, se nærmere på og forhandle om via diplomatiske kanaler.» Det er positivt. De medgir at det er mulig å forhandle etter at vi har undersøkt forslaget nærmere. (…) USA har gått med på å delta i forhandlingene, en beslutning som vi ble meget glade for å høre.»

Hvordan kan man forklare den amerikanske helomvendingen? Først og fremst er det Irans unektelige rett til å være opptatt av sin framtidige energiforsyning. Landet representerer en maktfaktor i Midtøsten med sine 76 millioner innbyggere og som stor ojleeksportør, men er også bevisst den uunngåelige nedgangen i petroleumsproduksjonen. Dessuten er det Irans rett til å satse på sivil atomteknologi. På tross av mer enn 2000 inspeksjoner etter 2003, har Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) aldri kunnet framskaffe et eneste bevis på at Den islamske republikken har hatt et militært atomprogram, det eneste som NTP-avtalen forbyr.

Russland og Kina er enige i at Iran må gjøre en innsats for å skape et tillitsvekkende klima, men forsvarer imidlertid landets rett til å benytte sivil atomenergi. Hvis dette spørsmålet blir tatt opp til debatt i FN, vil Russland og Kina motsette seg enhver sanksjon mot Iran. De gjentok nylig deres støtte til Iran under toppmøtet til Shanghai Cooperation Organization (SCO) som fant sted i Shanghai i midten av juni.

Andre faktorer har uten tvil også veid tungt. For eksempel er det den mislykkete okkupasjonen av Irak hvor pro-iranske shiamulismer paradoksalt nok er Washingtons fremste allierte. Dessuten veier Irans trussel ved et eventuelt angrep om å minelegge Ormuz-stredet, gjennomfartsåren for 20 prosent av verdens råoljeproduksjon. I tillegg vil Iran kreve betaling for olje- og gasseksport i euro, etter å allerede ha konvertert mesteparten av sin valutabeholdning til euro. For i Teheran vet man at dollaren for øyeblikket er USAs akilleshæl…

Det vil uansett være i alle parters interesse å søke kompromiss før G-8 toppmøtet i Sankt-Petersburg fra 15. til 17. juli.

oversatt av C.S.C.
1 This White house believes that the only way to solve the problem is to change the power structure in Iran, and that means war», The Washington Post, 9.april 2006.

2 Seymour M. Hersh, «The Iran Plans», The New Yorker, 17. april 2006.

3 El Pais, Madrid, 15. juni 2006.

4 En allianse mellom Kina, Russland andre sentralasiatiske land. Overs.anm.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Angående EUs militærstyrke til Kongo

Default thumbnail
Neste sak

Eksplosjonene som felte bygningene

Andre saker om USA

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.