Et imperium på retur

For fire år siden trykket norske Le Monde diplomatique artikkelen Et annet Amerika¹ av den anerkjente litteraturkritikeren og Palestina-Amerika-aktivisten Edward Said. Jeg er sikker på at tittelen helt bevisst refererte til klassikeren The Other America (Det andre Amerika)² fra 1962 av sosiologen Michael Harrington. I sin bok skrev Harrington at selv om USA opplevde et velstandsnivå som manglet sidestykke i historien, levde millioner av amerikanere et liv i dyp fattigdom utenfor medias søkelys. Said antydet i sin artikkel at Harringtons bilde av et delt Amerika kunne anvendes ikke bare på et økonomisk, men også på et politisk plan.

Said fortsatte med å beskrive en versjon av Amerika–den som er mainstream, den synlige–som et land som mente det representerte «rakryggetheten, godheten, friheten, de økonomiske løftene og den sosiale fremgangen–en idé som er så sterkt vevet inn i dagliglivet at den ikke engang fortoner seg som ideologi, men snarere som et naturfenomen. Amerika = Det Gode = total lojalitet og kjærlighet.»

I motsetning til denne selvrettferdige, selvforherligende idéen om Amerika–som ifølge Said blant andre faktorer var med på å rettferdiggjøre invasjonen av Irak–står det han kaller for «skogen av uenighet» – en samling av forskjellige utbrytergrupper, alt fra isolasjonister på høyrefløyen, til afroamerikanske borgerrettighetsaktivister, til radikale feminister, til anti-krigsaktivister blant studenter. For Said viser det «et land gjennomsyret av konflikter, hvor protestene er kraftigere enn vi vanligvis legger merke til.»

SAIDS MANIKEISTISKE VISJON av et Amerika som er i konflikt med seg selv har på sett og vis eksistert i alle fall siden Vietnamkrigen – da de som mislikte USAs militære framstøt begynte å skille handlingene til regjeringen fra sine følelser om det amerikanske folket som helhet. Det er interessant at amerikanske politikere, både fra høyre- og venstresiden, har brukt dette bildet når det virket formålstjenelig for dem: Husk at Richard Nixon hevdet å representere den «tause majoriteten» av hvite amerikanere fra den lave middelklassen–også gjemt fra medias søkelys–som Kennedys og Johnsons demokratiske parti hadde forsømt i årevis.

Selv om jeg setter pris på professor Saids forsøk på å kaste lys over en annen side av Amerika som tenker mer uavhengig, er jeg ikke sikker på at dette «Andre Amerika» eksisterte for fire år siden–selv om opposisjonen mot president Bush, på et personlig nivå, var sterk allerede den gang. Jeg er enda mer usikker om det eksisterer nå, i alle fall i den formen professor Said presenterte det.

Det som slår meg når jeg ser tilbake er hvor passiv den amerikanske offentligheten har vært i forhold til krigen i Irak fra begynnelsen av. Dette skyldes selvfølgelig i stor grad sjokket som fulgte 11. september, men jeg tror at det finnes andre viktige faktorer også. I tiden mellom Vietnamkrigen og angrepet på World Trade Center har protestbevegelsen som Said refererte til i sitt essay, mistet størsteparten av sin lidenskapelighet og energi. Amerikanerne, så vel som store deler av Vest-Europa, ble mindre politiske, mer selvsentrerte og drevet av presset fra kapitalismen mot slutten av det 20. århundre. Hvor mye man enn ønsker at det forholdt seg annerledes: De fleste amerikanske borgerne, innenfor eller utenfor medias søkelys, reagerte ikke særlig på den fjerne krigen i Irak. På samme måte som de ikke protesterte mot invasjonen av Kuwait eller kidnappingen av Noriega i Panama da George Bush Senior var president.

DET SER IMIDLERTID ut til at det har funnet sted en betydelig utvikling i landet siden professor Said skrev sin artikkel. Om USA var splittet for fire år siden eller ikke, er det nå forent på en bisarr måte. Amerikanerne er ikke for eller imot krigen, men ser ut til å befinne seg i en kollektiv nummenhet – de deler en tilstand av forvirring og stille fortvilelse. Det er vanskelig å beskrive denne tilstanden, særlig overfor utenforstående, men den atypiske tonen i amerikansk diskurs er i dag dempet, dyster, resignert. En slags nasjonal tretthet har inntrådt.

Krigen i Irak har kostet, ikke bare for familiene som er direkte involvert. Hver dag rapporteres det fra krigen på alle store nyhetsmedier. Navnene til falne soldater står på trykk og blir uttalt på tv-nyhetene, og antallet irakere som dør hver dag blir også nevnt med monoton høytidelighet. Talen vår president nylig har holdt, hvor han ba om 21 000 nye soldater, ble levert i lavmælte, hakkete setninger, full av pauser: «Det har blitt gjort feil» innrømmet han til slutt. Responsen fra hans generaler – for ikke å nevne reaksjonene fra den irakiske Maliki-regjeringen – virket skremmende likefrem i forhold til hva presidenten normalt serverer pressen på spørsmål om motivene bak krigen. Demokratene som nå er i majoritet i begge hus, samt noen republikanere, truer halvhjertet å bekjempe økningen i antall soldater. Men den brutale sannheten er at demokratene ikke har kommet med noen enhetlig alternativ plan. Storbritannia kunngjorde nylig tilbaketrekningen av sine tropper – nå er nesten ingen igjen i «koalisjonen». Ikke engang soldatene har noe særlig å si. I intervjuene jeg har lest og hørt er den vanlige retorikken om å «beskytte amerikanske verdier» og «få den vanskelige jobben gjort», blitt erstattet med å «beskytte våre kamerater, de jeg kjemper ved siden av.» Istedenfor den altomfattende verdensanskuelsen–«Amerika det Gode» som Said beskriver – har synet skrumpet inn til ens egne kamerater som fører en skyggekrig med en usynlig, udefinert fiende.

For å si det kort: Ingen vet hva som skal gjøres.

JEG PRØVER IKKE å antyde at denne følelsen av forvirring og resignasjon har ført, eller vil føre, til en bevisst revurdering av USAs utenrikspolitikk eller de offentlige og private institusjonene. Mange føler at amerikanske soldater med urett ble hindret i å «vinne krigen», mens andre føler at amerikanerne ikke hadde noe å gjøre i Irak i utgangspunktet. Men hvis man tenker på USAs nasjonalistiske retorikk, i alle fall etter andre verdenskrig–og som man antakeligvis kan føre tilbake til puritanernes forsøk på å bygge «Gudsstaten» på den nye verdens grunn–representerer denne nøkterne holdningen noe nytt, noe som antyder at USAs selvbilde og omdømme er i forandring.