En kreativ bearbeidelse av virkeligheten

Dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Men dokumentarfilm er vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. Sammen med Z filmtidsskrift har vi besøkt filmfestivalen i Grimstad og sett 12 norske dokumentarfilmer, og vurdert deres styrker og svakheter. Eksempelvis kunne man merke hvordan observasjonalismen er en gjennomgående form, som til tider blir en tvangstrøye. Distanse og kontekst mangler i en rekke filmer. I dokumentarer som Jenter, Ungdommens råskap eller Pornostjerne? kan man lure på hvordan selve filminnspillingen påvirker resultatet. Vi mener at den beste filmen ved årets festival er Even G. Benestads nye film Natural born star.

Norsk dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Til årets kortfilmfestival i Grimstad i sommer valgte forhåndsjuryen ut 12 bidrag av 67 innsendte filmer. Bidragene vitner både om alvor og lek, ønsket om å forandre verden og ønsket om å være en flue på veggen. Selv om nivået er høyt og variasjonen stor, mangler ofte sammenheng, distanse og kunstnerisk nerve. Filmene er gode, men mangler noe ekstra for å bli så gode at de vil minnes og virke i lang tid, utover produksjonsøyeblikket. Det står godt til med norsk dokumentar, men det er likevel et stort forbedringspotensiale.

Den observasjonelle dokumentaren, som i senere år nærmest er blitt et forbilde for mange norske dokumentarfilmskapere, rendyrker øyeblikkets estetikk. Her er vi nysgjerrige tilskuere til scener der tiden fanges gjennom rått utskårne glimt. På sitt beste ser vi hvordan mennesker utvikles og forandres, eller forblir de samme selv om hendelsene omkring dem tilsynelatende burde bryte dem ned eller skape endring. Øyeblikkets magi er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en dokumentarfilm skal bli virkelig god. De to ulike tidsdimensjonene må være tilstede i samme film, både øyeblikkets sitrende og magiske intensitet og en større spørrende, undrende og meningsskapende kontekst der tiden blir synlig. Først når øyeblikksestetikken skaper undring og forandring blir dokumentaren til dokumentar. Ofte blir det kun reportasje eller vitneskildring, uten sammenheng eller formål utover å skildre selve øyeblikket. Uten distanse og kontekst blir resultatet privat eller fattig.

 

UTVALGET VED ÅRETS kortfilmfestival i Grimstad viste ulike sider ved norsk dokumentarfilm. Fra anstendige filmer om uanstendige temaer, som årets prisvinner Pornostjerne?, til underfundige personlige reiser i tid og rom, som En liten historie om foto. Noen filmer ønsket å gå inn i sin tid, og stille ubehagelig spørsmål til oss alle. Andre satte selve tiden under lupen. Resultatet var et sammensatt knippe virkelighetsbilder.

Årets vinner ble John Sullivans Pornostjerne? Dette er historien til unge «Vanessa», som oppsøker og innleder et forhold til Norges mest profilerte mannlige pornostjerne, Thomas «Rocco» Hansen. Sullivan følger de to på turné for å verve aktører og lage blest om Roccos filmer. I 17 måneder var regissøren flue på veggen i Rocco og Vanessas liv. Resultatet er blitt en film som viser fram Roccos liv og karriere som et eneste stort fyllerøre. At Rocco og hans sleipe kameramann utnytter naive russejenter er intet nytt, men Sullivans reise i pornoverdenen gir et mer nyansert bilde av Roccos herjinger, om ordet nyansert i det hele tatt passer her.

Filmens primære fokus er «Vanessa». Et intervju med henne rammer inn den observasjonelle ferden, og gir en klangbunn til skildringen av de to og deres miljø. Det er et godt grep, og bidrar ikke minst til å skape en utviklingshistorie som både har elementer av undring og endring. I begynnelsen framstår «Vanessa» som naiv og godtroende. Hun insisterer på at kjærlighet er drivkraften, og at hennes egen visitt i pornoens verden var et resultat av ønsket om å bli sett og av kjærligheten til Rocco. Vekslingen mellom intervjusekvenser med «Vanessa» og observerende scener fra turnéliv, pornoproduksjon og hverdagsliv framhever utviklingen som foregår hos henne. Mot slutten av filmen har hun forstått hvilken drittsekk Rocco egentlig er og hvilket kynisk og grisete forretningsforetak han driver, og hun bryter med ham.

Pornostjerne? er en moralsk historie. Noen virkelig avslørende film er det neppe, ettersom få virkelig tror at pornobransjen preges av glamour og selvrealisering, men Sullivan har klart å få «Vanessa» til å bli noe annet enn et offer. Riktignok framstår hun innledningsvis som grenseløst dumsnill og naiv, men hun lærer på en brutal måte livets realiteter og ser mot slutten av filmen Rocco og hans medhjelpere på en mer realistisk måte. At de kun utnytter henne viser filmen fra første bilde. Symptomatisk er en scene der Rocco skal lage reklame for en av sine filmer. Han ber «Vanessa» ta en plastikkpose over ansiktet og spruter sin sæd over hennes bryster. Mens kamera går. Hun er en ingen i Roccos filmunivers, men Sullivans film gir henne tilbake det virkelige ansiktet.

John Sullivan har tidligere dyrket den observasjonelle formen i Amanda-vinneren Home of the Brave, Land of the Free i 2004. Her var det amerikanske styrker i Afghanistan som var temaet. Begge filmene er anstendige og viktige, men de mangler både kontekst og distanse for å bli virkelig vellykkede. Pornostjerne? er en film som passer utmerket som advarsel på ungdomsskoler, og den er viktig i en tid da medias lys av mange oppleves som positivt uansett hvordan man havner i søkelyset, men noen stor dokumentar er det ikke.

 

EN ANNEN KINODOKUMENTAR med observasjonell form var Hanne Myrens Jenter. Også dette er en god og interessant film som gir oss innblikk i en verden som ellers er vanskelig tilgjengelig for mange av oss, men den deler mange av de problemene som Sullivans film har. I likhet med Margreth Olins Ungdommens råskap (2004) illustrerer Jenter observasjonalismens triumf og tvangstrøye.

Filmen skildrer maktkamp, konflikter og vennskap. Den handler om de formative årene da man famler og søker, og forsøker å finne ut hvem man er og hva man vil bli. Jenter handler om jenter, men også om eksistensielle temaer som ensomhet, vennskap, makt og styrke.

Selv om Jenter følger en gruppe jenter på Ruseløkka ungdomsskole i Oslo, er det spesielt to av jentene som blir skildret. Mahsa og Iselin er i begynnelsen av filmen de tøffeste jentene i gjengen. De holder sammen i et tett og inderlig vennskap. Ustanselig henger de sammen, klenger og kysser på hverandre i et vern mot en uforstående verden, som først og fremst har vanskeligheter med deres humørsvingninger og aggresjon. Ikke minst er Mahsa et uromoment. Hun blir lett irritert, og da blir hun rasende. I en scene er hun nær ved å gå løs på en av lærerne, i et hissig og ukontrollert øyeblikk.

I løpet av filmen drives imidlertid de to uatskillelige venninnene Iselin og Mahsa fra hverandre, og dette skaper en dramaturgisk så vel som meningsskapende dimensjon i filmen. Myren klarer å fange tidens forandring, og hvordan de to jentene, og hele deres jentegjeng, endres i takt med tidens gang. Dermed belyses på en effektiv måte hovedmotivene i filmen.

Det er vanskelig å unngå å sammenligne Jenter med Olins Ungdommens råskap, som tross alt er en sterkere film, men de to filmene har også mye felles. Også svakheter.

For det første føles utsnittet de to filmene gjør av livet til de unge til tider problematisk. Det er forståelig ut fra formelle og dramaturgiske grunner å konsentrere seg om skolen og ungdommene selv, men vi får liten innsikt i hvem de egentlig er, når deres familier eller andre dimensjoner holdes utenfor. Dermed blir filmer som Jenter og Ungdommens råskap merkelig kontekstløse. Jeg savner ikke psykologisering eller forklaringer. Det ville ødelagt mer enn det ville belyst, men det oppleves problematisk at et tverrsnitt av livet benyttes for å si noe om en fase av livet hvor spesielt forholdet til familien er avgjørende.

Filmer som Jenter, og Ungdommens råskap eller Pornostjerne? stiller også spørsmål om hvordan selve filminnspillingen påvirker det resultatet vi ser. Virkelige fluer på veggen kan de observasjonelle filmskaperne aldri bli, og hvordan filmskapernes nærvær har fungert er et viktig spørsmål. Spesielt i forhold til ungdom eller utagerende mennesker som først og fremst ønsker å bli sett, og der kameraets nærvær garanterer dette. I sin bok om fotografiet, Det lyse rommet, skriver Roland Barthes et sted: «Jeg vet når jeg blir iaktatt, jeg vet når jeg blir avfotografert.» For ham endrer det alt. «Jeg stiller meg i positur», skriver han, «Jeg forvandler meg på forhånd til et bilde.» På hvilken måte dokumentaristens nærvær fungerer som en katalysator er selvsagt umulig å vite, men den observasjonelle formen later som om spørsmålet er uinteressant, og det er problematisk.

Dette forhinder ikke at Jenter er en interessant og vellykket dokumentar, samtidig tror jeg at den kunne blitt enda bedre dersom den hadde våget å være mer «uren» i sin form. Dette gjelder også Pornostjerne?, samt i enda sterkere grad Dimitry Lure og Beate Petersens Theatre of Tears. Her skildres tre generasjoner i dagens Iran gjennom deres deltakelse i den tradisjonelle markeringen av Ashura – den sjiamuslimske tradisjonen der personlig sorg forløses og smelter sammen med den kollektive sorgen over martyriet til Imam Hossein (sønnesønnen til Den Hellige profet Muhammed) i år 680. Theatre of Tears skildrer prosesjoner og ritualer, og forsøker å eksperimentere med formen, men blir ufokusert og formløs. I mindre grad enn fjorårets Kabul Ping Pong, som Beate Petersen lagde sammen med Bodil Furu, klarer regissørene å skape en ramme om det spennende billedmaterialet som skaper forståelse og innlevelse. Theatre of Tears er mer «uren» i sin form enn Pornostjerne? og Jenter, men i likhet med så mye etnografisk film illustrerer den betydningen av kontekst og forklaring. Øyeblikkene er ikke nok, uansett magi.

 

DOKUMENTARFILM ER vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. I senere år har grensene mot reportasjen vært mest omdiskutert. Ofte er det svært diffuse forestillinger i norsk offentlighet om dokumentarens rolle og form sammenlignet med fjernsynets reportasje eller magasinprogram. Flere av årets filmer befant seg i reportasjens grenseland, og var mer preget av fjernsynets estetikk og logikk enn filmens. På sitt beste ble imidlertid journalistikkens krav om nøkternhet og kjølighet forent med sterk engasjement, og viser at denne grensen kan være vanskelig å trekke.

Med den tidligere prisvinneren Et steinkast unna (2003) viste Line Halvorsen for noen år siden at norsk dokumentar kunne være noe annet enn innadvendt og navlebeskuende. Denne skildringen av tre palestinske gutter fra flyktningleiren Deheishe utenfor Betlehem viste at norsk dokumentar kunne gå ut i verden med engasjement og kraft. Med kinodokumentaren USA mot Al-Arian tok Halvorsen i år steget over i det lange formatet og opp i verdensformat. Det er en imponerende film, som riktignok balanserer på grensen til reportasjen, men samtidig både er så viktig og så god at definisjonsspørsmål blir uviktige.

Det er en sober film som ikke ønsker å henfalle til Moore-retorikk. Til tider er kanskje Halvorsen mer balansert, i en journalistisk forstand, enn det som strengt tatt er nødvendig, men filmen er overbevisende i sin form og retorikk. USA mot Al-Arian er en viktig film. Den forener det beste i en observasjonell tradisjon med reportasjens kjølige og avslørende form.

 

NÆRMERE EN UTVIDET fjernsynsreportasje er Liv Berit Helland Gilbergs Eit vanleg liv, en NRK-produksjon som gikk på fjernsyn samtidig som den ble vist på kortfilmfestivalen. Filmen skildrer Katrine Bråtane og hennes kamp mot forsikringsselskapet og for et verdig og vanlig liv. Filmen gir innblikk i livet bakenfor avisreportasjene og nyhetsoppslagene, og vi får følge Katrine i tiden omkring den historiske rettssak hun vinner, samt hennes siste teologiske eksamener.

Elleve år gammel blir Karine påkjørt av en lastebil og blir lam fra halsen og ned. Hennes kamp er velkjent fra media, men i Eit vanleg liv får vi en mer utførlig historie. Vi kommer tett på Katrine i hverdagen, og Gilberg følger henne nært med kamera. Den person vi møter har en livsholdning som er imponerende. Mot alle odds kjemper Katrine Bråtane for et helt vanlig liv, og vi får ta del i hennes kamp for å få jobb som sykehusprest og hennes lengsel etter mann og kjærlighet.

Eit vanleg liv
er Liv Berit Helland Gilbergs beste film til nå. Her er det jålete og naive fra Happy (1998) og det uforløste i Faktor-programmet Ingenmannsland (2004) erstattet med enkel og pregnant journalistikk. Det følelsestunge avstemmes mot den distanserte skildringen av Katrines hverdagsliv. Ennå savner man av og til forklaring, kommentar og eksposisjon som kunne ha løftet Katrines historie ytterligere, men Eit vanleg liv er en livsbejaende og imponerende fortelling. Alle spørsmål forstummer i møtet med en så sterk person som Katrine, og filmen muliggjør et møte som inngir håp og tro på mennesket. Og det er ikke lite.

Borgerkrigen i Sri Lanka har pågått siden 1983. Her i Norge er den en nyhetsføljetong der mer sendetid brukes på norske meglingsforsøk enn bakgrunnsstoff om selve konflikten. Bente Arnestads Min datter terroristen er en reisereportasje fra krigens indre.

Min datter terroristen
formulerer innledningsvis et drastisk og gåtefullt spørsmål: Hva får to unge kvinner til å vie sitt liv til LTTE-geriljaen, og til å leve sitt liv med en giftampull om halsen, alltid rede til å dø? Beate Arnestads film er enkel, effektiv og stilsikker. Den kan etter hvert bli litt episodisk i sin struktur, gjennom å veksle mellom samtaler med de to og krigsbilder fra nyhetsbyrå eller bilder av deres øvelser, men det er en vellykket og tankevekkende film. Ikke minst gir den ettertanke til våre merkelapper, der noen blir karakterisert som nedrige terrorister og andre som rettferdige krigere.

Truet til taushet
av Per Christian Magnus og Robert Reinlund vant Gullruten i år, og denne Dokument 2-produksjonen er også svært vellykket i sin kombinasjon av historiereportasje og observasjonell dokumentar. Utgangspunktet er karikaturstriden og den rolle det norske Magazinet spilte. Filmen gir oss både bakgrunnen til hendelsene og samtidig et nærbilde av redaktør Vebjørn Selbekk i de mest dramatiske ukene våren 2006. På denne måten får vi både være fluer på veggen i krisens dramatiske øyeblikk, men blir samtidig litt klokere når historiens linjer gir sammenheng til øyeblikkets magi.
Truet til taushet representerer det beste i norsk fjernsynsdokumentar. Det er en film å bli klok av. Det er en reportasje som gir mening, og det er en spennende historie som går hinsides dagsavisenes enkle overskrifter, og nyanserer bildet av Selbekk. En effektiv historietime, dokumentarfilmens triumf i lite format.

 

EN AV DE VIKTIGSTE genrene i nyere norsk dokumentar er portrettet. Med sin nåtidsorientering og sine skarpe tverrsnitt av et menneskes liv har portrettet langt på vei erstattet biografien i dokumentarsammenheng. Der biografien er lengdesnittet, en skildring av et helt liv fra fødsel til død, er portrettet et nedslag i nåtiden. Felles er at dagens portretter ikke lenger fokuserer på berømte statsmenn, politikere, forfattere eller kongelige, men på vanlige folk, filmstjerner eller entusiaster. Ofte blir portrettet både en intim menneskeskildring, og samtidig et påskudd for å argumentere for eller fortelle om en idé eller noen viktige sammenhenger i vårt samfunn.

Et godt eksempel på dette er Espen Thorstensons Kniven i huset i byen. Først og fremst er dette et portrett av Sven Ekholt – mannen som ikke ville gi seg. Filmens første bilde viser en mann som kryper ut av det som en gang var et vindu i en gammel bygård. Dette er Ekholt. En mann som har viet sitt liv til en sak og en bygård. Etter å ha kjempet i årevis ender han opp med å bo ulovlig i en bygård for å hindre at OBOS river den, etter at OBOS mange år tidligere hadde lovet å rehabilitere gården. Han er 62 år gammel, og bruker all sin tid på å kjempe mot OBOS og bystyret. I gården bygger han fluktveier og snubletråder, mens han klager til alle myndigheter for å få bevart bygningen.

Kniven i huset i byen er både en film om en besettelse, en Kafka-aktig prosess der en liten mann nekter å gi seg, men også en film om kampen mot de såkalte rottekongene. I filmens begynnelse presenteres aktører og bakgrunn på en pedagogisk måte. Striden står om Mauritz Hansens gate 6 i Oslo. En bygård som kjøpes opp av boligspekulanten Harald Osvold, som lar huset forfalle. OBOS kjøper gården, etter å ha lovet å rehabilitere den, men får samtidig godkjent en rivningssøknad av kommunen. Alle flytter ut. Unntatt Sven Ekholt. Han vil ikke la seg presse av urent spill mellom politikere og OBOS, og velger å bli et uromoment. Han blir besatt. En demokrat som ender med å slipe sin enorme kniv som vern mot inntrengere. Alt for å hindre at bygården ødelegges. Til slutt fredes gården midlertidig av byantikvaren, og hans sak får en god avslutning. Gården pusses opp og settes i stand igjen, foran øynene på en mann som nesten ikke tror hva han ser.

Thorstensons film er noe røff i formen, men har en historie som er viktig og en hovedperson som er sterk. «Det lønner seg å stå på», sier Ekholt mot slutten av filmen, og Kniven i huset i byen blir et lærestykke om motstand og vilje. Ekholts historie er spennende nok i seg selv, og maner til ettertanke, men først og fremst skildrer filmen det trassige håpet og hvordan en manns trass gir resultater. Det er en befriende «gammeldags» film om kampvilje og motstand.

Motstand i flere betydninger er også temaet i Krigshelt i utakt av Ingerid Hagen. Dette er et portrett av den høyt dekorerte krigshelten Svein Blindheim, som under den kalde krigen brøt med norsk etterretningstjeneste, avslørte skittent og ulovlig spill og ble historiker. I dag er han 91 år. Filmen følger Blindheim til Odessa, dit han flyktet i 1941, men også samtidig tilbake i historien. På en sober og effektiv måte blir Blindheims fortid og livshistorie presentert, som en bakgrunn for hans ønske om at vi snart skal foreta et virkelig oppgjør med vår heroisering og mytologisering av krigen og motstandsarbeidet.

Svein Blindheim har alltid brutt den offentlige taushet, og motarbeidet den fortielseskulturen som finnes i norsk offentlighet om krigen og den kalde krigen. Krigshelt i utakt forteller hans historie. Det er en sterk og gripende fortelling om en krigshelt som ble folkefiende, men som alltid hadde rett. Regissør Ingerid Hagen er selv historiker, og med Krigshelt i utakt har hun ikke bare laget et portrett av den gamle Blindheim. Hans liv og historie er et redskap i et oppgjør med fortielseskulturen, og portrettet blir dermed også et innlegg i en viktig samtidsdebatt.

 

JAN KNUTZENS En liten historie om foto er en slentrende og springende reise gjennom tid og rom. Et essay om fotografi og historie, og en personlig vandring gjennom en fotosamling. En film full av spor og hemmeligheter. Mange av Knutzens filmer har en personlig og selvbiografisk dimensjon, men aldri har han vært så direkte som denne. Filmen handler også om Knutzen selv, om hans oppvekst, fotofascinasjon og familie. Denne gangen har han selv talt inn kommentaren på lydsporet. Med litt mindre ironi enn i sine mest kjente filmer ledsager han oss gjennom en labyrint av bilder og spor.

Jan Knutzen er en av de virkelig få originale stemmene i norsk dokumentarfilm. En Knutzen-film er lett gjenkjennelig, og den ligner ikke på noe annet. En liten historie om foto knytter an til de fleste av hans tidligere filmer. Her finnes hans fascinasjon overfor selve fotoapparatet, som kan bringe tankene til Kameramuseet (1997). Her finnes forholdet til fortiden og historien, som f.eks. i Funkis (1992) og Boplicity (1994). Hans nye film er kanskje noe dunklere enn disse, som om det personlige, uansett den mer direkte tonen, likevel kun kan fanges og bearbeides indirekte – gjennom morfarens fotografier fra 1910-tallet, eller sine egne bilder av sin nyfødte sønn i kuvøse. En liten historie om foto er et selvportrett, men et skjevt, diffust bilde, blindet av blitzlampens skarpe og ubønnhørlige øye.

En liten historie om foto
tar oss med på en reise i tid og rom. Vi går i Walter Benjamins fotspor i Berlin, og utforsker hans aura-begrep, slik det ble formulert i det berømte essayet «En liten fotografihistorie» (1931). Knutzen vender stadig tilbake til Benjamins ord. På spørsmålet om hva aura er, svarer Benjamin forsiktig: «En selsom sammenvevning av rom og tid; en unik tilsynekomst av noe fjernt, så nær det enn er.» På mange måter er dette ord som også passer inn om Knutzens film, og hans utforsking av fragmenter og fotografier.

Filmen er full av sidespor og hemmelighetsfulle koblinger, og et sted sier Knutzen plutselig: «Hvor var vi?» Han svarer: «Når man er på sporet av noe er det lett å fotografere seg vill.»

I sin femte historiefilosofiske tese skriver Walter Benjamin: «Det sanne bilde av fortiden flimrer forbi. Man kan bare fastholde fortiden som et bilde, som et øyeblikk lyser opp og avdekker sin betydning, og aldri mer viser seg.» Dette synes å være utgangspunktet for flere av Knutzens filmer, og filmenes forhold til historie, fortid og representasjon.

 

DEN BESTE FILMEN ved årets festival var etter vår mening Even G. Benestads Natural born star. Benestads såre og dramatiske doku-drama om sin far «rikstransvestitten» Esben Esther Pirelli Benestad i Alt om min far (2002) ble en stor suksess, og forventningene til hans nye film har naturligvis vært store. Natural born star er imidlertid blitt en meget vellykket film, som trolig vil bli en stor suksess på kino til høsten. Med denne filmen beviser Benestad at Alt om min far ikke var et engangstilfelle og et heldig unntak.

De to filmene har imidlertid mange fellestrekk, selv om de ved første øyekast kan virke svært ulike. Begge er portretter, som tar utgangspunkt i nåtiden, men som samtidig også fletter inn og presenterer hovedpersonenes livshistorier. Begge er drømmere, og de bærer en felles drøm. Alt om min far ble rammet inn av en dyster drøm, der Esben forteller om en synkende båt. Natural born star handler også om drømmen om en båt, og om en båtdrøm som synker.

Benestad har gjort en utmerket jobb med å skildre livet til Fred Robsahm. I dag er Fred Robsahm 64 år gammel. Han lever på trygd som byoriginal i Lillesand, og plages av smerter og sykdom etter å ha blitt HIV-smittet av en sprøyte når han uskyldig satt i fengsel i Italia i 1986. Han er et vrak, men forsøker å holde humøret og livsgnisten oppe. Han driver med litt ulovlig fiske, reparerer ting han finner på fyllinga, og han sitter i sitt trange kråkeslott og tenker på sine drømmer om en seilskute så stor som et hjem.

Natural born star
er en film om kontraster, og den er selv bygget opp som et velorkestrert kontrastspill. Den viktigste kontrasten går mellom nåtid og fortid. Skillet mellom før og nå er den viktigste eksistensielle så vel som dramaturgiske motoren i filmen. Og Freds fortid er nesten drømsk. Møtet med Fred i Lillesand i 2006 blir for Benestad begynnelsen på en reise i tid og rom. En livshistorie fylt av skarpe kontraster, store gleder og enda større sorger.

I 1967 reiser unge Fred Robsahm ut i verden for å tjene penger til sin seilskute. Han er smellvakker, og får tilbud om å spille i en film. Dette blir begynnelsen på en karriere i italiensk filmindustri. Han spiller i uttallige spaghetti-westerns, men også i andre filmer. Han gifter seg med filmstjernen Agostina Belli, og de to havner på posters på mange gutte- og jenterom i Italia. På midten av 80-tallet er imidlertid ekteskapet i ferd med å bli tynnslitt. Fred seiler en båt alene over Atlanterhavet, og livnærer seg en kort tid som guide i Karibia. Så vil han tilbake til Agostina, og tar imot et tilbud om å være skipper på en båt som skal til Italia. Fred er imidlertid blitt lurt. Båten er full av hasj, og politiet venter i havnen. Fred frikjennes riktignok etter over ett år i varetekt, men da er livet snudd opp ned. Ekteskapet er forlengst over, og han er blitt smittet av HIV gjennom en sprøyte. Han reiser tilbake dit han kom, og ender opp i Lillesand. Rasende på verden og ulykken går han nesten under i rus, men kommer seg på beina igjen.

Det som gjør Even G. Benestads portrett så vellykket er først og fremst hans behandling av Fred, som aldri blir noe offer, men som snarere behandles med respektfull så vel som respektløs forståelse. Selv når regissøren tar med Robsahm tilbake til Italia for å møte sin Agostina beholder han distansen, og unngår dermed å bli en observasjonell tårejeger som følelseskåt samler heftige øyeblikk. Fallgruvene i denne framstillingen er uttallige, men regissøren holder balansen perfekt.

En annen årsak til at filmen er blitt så vellykket er dens kunstneriske nerve og presise form. Et viktig materiale i framstillingen av Freds liv er de filmene han har spilt i, og Benestad klipper på en frisk og fantasifull måte mellom fiksjon og dokumentar. Fiksjonsglimtene kommenterer hele tiden livshistorien, på en ironisk, frekk og respektløs måte, men blir samtidig en kilde til forståelsen av et liv og en skjebne. Kontrasten mellom det glamorøse livet på lerretet og virkeligheten blir avgjørende i karakteriseringen av Fred Robsahm og hans liv. Også Kaadas ironiske musikk skaper en effektiv kontrast i filmen, som forhinder at filmen blir en historie om et offer. For det er Fred ikke.

Natural born star
er ikke bare et vakkert portrett av Fred Robsahm, men også en film om skjebnen og om tilfeldighetenes spill. Våre liv er som en båt som krysser et hav, med mange tverre kast og endringer, og noen ganger mister vi styringen.

 

NORSK DOKUMENTARFILM ER mer variert og vital enn noensinne. Den er også mer engasjert og politisk enn på mange år. Riktignok er formviljen, og ønsket om å vise oss noe nytt eller lage et nytt perspektiv på noe velkjent, fremdeles underutviklet, men det er befriende å se at norsk dokumentarfilm etter en lengre innadvendt og subjektiv fase også vender seg ut mot verden igjen. En film som USA mot Al-Arian er beundringsverdig klar i sitt engasjement, og formidler på en nøktern måte en samfunnstilstand som krever endring.

Men fremdeles savner man den «urene» dokumentaren, som uten å miste engasjementet og viljen til å formidle vår felles virkelighet i bilde og lyd, gir slipp på fjernsynets og journalistikkens balanserte formtvang.

Når norsk dokumentarfilm er som best, forenes formvilje med engasjement og nysgjerrighet, som i Natural born star eller En liten historie om foto. Disse filmene blir noe mer enn utvidede reportasjer. Det blir dokumentar – en kreativ bearbeidelse av virkeligheten. Ikke et speil, men et bilde av virkeligheten.

Gang på gang fanger imidlertid de beste norske dokumentarfilmene inn selve tiden. I den kjølige og desperate vreden Sven Ekholt viser når han kaster kniv i sin bakgård. I bildet av den fortvilede Nahla Al-Arian ved telefonen. Fred Robsahms herjete ansikt med et lurt smil. Knutzens refleksjoner over bildene av sin sønn i kuvøse, eller smilene til de tamilske krigerne Darshika og Puhalchuder. Når disse magiske glimtene får en ramme, slik at øyeblikket rammes inn av sammenheng, mening og engasjement får norsk dokumentarfilm en særegen kraft.

© norske LMD