– Kan de virkelig gjøre dette?

Reza Afsharzadagen satt i jungelen og kikket opp mot de amerikanske jagerflyene som jaktet på Al-Qaida. Han ventet sammen med andre flyktninger på en guide som skulle føre dem over grensen til Kenya.

Et par dager tidligere hadde et kortlivet islamistisk regime i Mogadishu blitt kastet av styrker fra Etiopia. USA hadde erklært regionen den nye fronten i den «krigen mot terror», og hevdet dette islamistiske regimet skjulte ettersøkte terrorister og trente nye. Den 25 år gamle informatikkstudent fra London hadde kommet til Mogadishu noen uker tidligere for å undervise somaliske ungdommer. Men snart måtte han flykte for livet inn i den afrikanske bushen. Over dem sirklet helikoptre og spionfly. «Vi måtte stoppe og gjemme oss under buskene. Vi trodde først de var noen som passet på oss. Men det var vi som ble jaget.»

Reza ble sugd inn i malstrømmen av hemmelige fengsler og forhør som så mange andre terrormistenkte i «krigen mot terror». Etter fire uker ble han løslatt. Men før det hadde han vært vitne til den siste episoden av det vi kjenner under navnet «rendition».


VED GRENSEN våknet Reza en morgen av geværskudd. Flyktningene sprang livredde mot den kenyanske grensen. «Folket bare hoppet over og sprang. Så jeg reiste meg også og la på sprang. Jeg glemte igjen passet mitt. Og matrasjonene de hadde gitt oss. Alt. Jeg bare løp og løp, og hele tiden hørtes det ut som geværene kom nærmere.» Da skuddene døde hen, hadde Reza gått seg vill i jungelen sammen med 30 andre. De fleste var fremmede, som holdt seg nær hverandre mens de gikk gjennom bushen for å lete etter hjelp. Alt de hadde å peile etter var solen.

«Vi hadde bare to bokser med tunfisk, en pakke sukker og en kjekspakke. Det var alt,» fortalte han i et intervju jeg gjorde med britiske Channel 4 Television. De drakk vann fra sølepytter. En dag fanget de en liten hjort, som de spiste nærmest rå. Den 13. dagen var mange i gruppen nær ved å kollapse. «Jeg tror noen var i ferd med å miste troen.» Men så, mens de hvilte en ettermiddag, hørte noen hanegal — et tegn på at det lå en landsby bak buskene.

De ble først ønsket velkommen i landsbyen, men raskt overgitt til kenyanske soldater som slo og skubbet dem. «Mange av dem sa ’dere er al Al-Qaida. Endelig har vi tatt dere!’.» De ble fraktet til den nærmeste byen, Kiunga, der Kenyas antiterrorenhet ventet på dem, og flydd til Nairobi. De ble plassert i overfylte celler, med bøtte som toalett. Reza ble konstant avhørt: «De spurte meg om jeg hadde vært borti våpen eller mottott trening, eller hva som helst. Jeg sa jeg ikke hadde sett noe som helst av det slaget. Men de så på meg og sa: ’du lyver!’. Ingen trodde på meg.»

Reza la merke til at det var kvinner og barn blant fangene. «Jeg så en kvinne med et fem år gammelt barn i cellen overfor meg. Du vil ikke tro hvordan de behandlet folk.»

Forespørslene om å kontakte den britiske ambassaden stadig ble avslått. Men en dag ble Reza og de andre britene ført til et hotell for å avhøres av agenter fra MI5 (den britiske etterretningstjenesten). Slik ble også de andre utenlandske fangene behandlet. De ble nektet advokater og tilgang til ambassadene (noe Wien-konvensjonen pålegger). I stedet ble de avhørt av de hemmelige tjenestene til deres respektive land.

Etter én måned fikk Reza forhåpninger om å bli sendt hjem til London. De ble flyttet til en politistasjon nær flyplassen. Men de la merke til at lastebiler avleverte andre fanger. «Da jeg så kenyanske fanger visste jeg at vi skulle et eller annet sted. Og det var ikke London.»

Med håndjern og bind foran øynene ble de flydd over grensen til Somalia igjen, og overlevert til etiopiske soldater. «Jeg tenkte: kan de virkelig gjøre dette? Du vet, sende oss til Somalia. MI5, britene, visste jo om oss. De sendte oss nettopp tilbake til Somalia!» De ble plassert i en mørk celle, full av kakerlakker. «Det var knapt noe lys. Etter solnedgang var det bekmørkt. Du følte du ble kvalt.»

Reza var heldig. Etter to dager ble han og de andre britene plukket opp i Somalia av en britisk konsul og sendt hjem. Men de hadde vært vitner til en unik operasjon: 80 personer kalt «farlige internasjonale terrorister», ble transportert fra Kenya til Somalia og siden til Etiopia. Blant disse befant det seg minst 11 kvinner, der fem var høygravide, og 11 barn så unge som syv måneder. Selv om de ble holdt hemmelig fengslet i ukevis i tre forskjellige land, ble de fleste løslatt uten noen form for siktelse. Minst fire kvinner fødte i fangenskap — rendition-programmets første registrerte barn.


I NAIROBI BEGYNTE Det muslimske menneskerettighetsforumet å engasjere seg. Gjennom rettsapparatet klarte de å få tak i en kopi av passasjerlistene som visste at mer enn 90 fanger var blitt transportert fra Kenya til Somalia. Passasjerlistene, forklarer forumets formann Alamin Kimathi, avslørte hvor mange kvinner, barn og spedbarn som var ombord på flyene.

Blant de arresterte var konene til ettersøkte terrorister som Fazul Abdullah Mohammed, som angivelig skal ha stått bak bombingen av de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998. Alamin viste meg passasjerlistene i hans hovedkvarter i en moske i Nairobi, og pekte på Fazuls barn — Luqmaan, 15, Asma, 13, Sumaiya, 4 — og kona Halima. «Hun er på dette flyet fordi myndighetene ikke har klart å fakke ektemannen. De tror hun kan lede dem til ham, eller at innesperringen av barna kan røyke ham ut fra hvorenn det er han gjemmer seg. Det er en latterlig framgangsmåte. Barna er rett og slett gisler.»
Sammen med Alamin reiste jeg til byen Moshi ved foten av Kilimanjaro, for å høre en av de løslatte kvinnenes historie. 25 år gamle Fatma Chande at hun var blitt avhørt av amerikanske agenter i Etiopia. Faktisk ble de fleste fangene fortalt at amerikanerne som sto bak operasjonen. «Kenyanerne fortalte meg at det var amerikanerne som lette etter min ektemann. Politiet forsøkte å tvinge meg til å tilstå at mannen min var medlem av Al-Qaida. Jeg sa at han var forretningsmann, at han ikke hadde noe å gjøre med Al-Qaida. De slo i bordet. De truet med å kvele meg hvis jeg ikke fortalte sannheten.» Fatma sa at barna led mest under transporten fra Kenya til Etiopia. «Da vi ankom flyplassen, ble vi påsatt håndjern og skautene våre ble trukket ned over øynene. Mennene fikk hetter dratt nedover hodene. Barna gråt hele tiden: ’Vi vil hjem’.»

I Etiopia ble noen kvinnene hyppigere avhørt enn henne. «Amerikanerne ville vite hva mennene deres gjorde, om deres forbindelser til Al-Qaida.» Minst en kvinne fikk veer i fengselet. Etter fødselen «ble hun brakt tilbake til cellene med babyen».


I ADDIS ABABA fikk jeg audiens hos Meles Zenawi, landets statsminister og enehersker siden 1991. Han skammet seg ikke, og både innrømmet og forsvarte fengslingen av kvinner og barn. «Du må forstå hvilken fiende vi kjemper mot i Mogadishu og Somalia,» sa han til meg. «Internasjonale terrorister og deres koner og barn skjuler seg i Somalia. Du finner kona, du finner ikke mannen. Du vet ikke om hun er kun en kone eller en kollega i terrorismens kunst.»

Etiopia sier de har løslatt flesteparten av fangene, inkludert alle kvinnene og barna. Men mange savnes ennå. Zenawi bekreftet at Etiopia samarbeidet tett med USA, men benektet at operasjonen var ledet av USA. «Enhver som har informasjon, har også blitt gitt tilgang til de internerte. Ikke bare amerikanerne, men alle som kjenner til disse individene og ønsker å stille dem spørsmål.» Men etter hvert som fangene ble løslatt, har det kommet fram at avhørene var ledet av USA.

. Oversatt av R.N.

1 Channel 4 Dispatches, «Kidnapped to Order», 11. juni 2007.

2 Journalisten som sannsynligvis gjorde mest for å spore opp disse fangetransportene, var Associated Press? Anthony Mitchell, som døde i en tragisk ulykke i Kamerun 5. mai.