Det amerikanske århundret

Det katastrofale utfallet av invasjonen og okkupasjonen av Irak har ført til en krise innad i den amerikanske makteliten. Krisen stikker dypere enn den som oppsto etter USAs nederlag i Vietnam for 30 år siden. Ironisk nok er den aktuelle krisen blitt skapt av den samme koalisjonen av ultranasjonalister og nykonservative, som slo seg sammen på 70-tallet for å bekjempe «Vietnam-syndromet», gjenreise USAs makt og gjenopplive «seiersviljen».

Det har ikke oppstått masseprotester slik som om under Vietnamkrigen – utvilsomt fordi hæren består av frivillige fra de lavere klassene og kjensgjerningen at krigen smertefritt blir finansiert av utenlandske kapitalstrømmer (hvor lenge vil det vare?). Men krisen har splittet «sikkerhetsetablissementet» som har styrt landet siden andre verdenskrig. Den historisk eksepsjonelle kritikken av måten krigen blir ledet på, spesielt fra et halvt dusin pensjonerte generaler i 2006,1 kom på toppen av stadig tilbakevendende tegn på uenighet innad i etterretningstjenestene og utenriksdepartementet. Dette gjenspeiler en mye mer omfattende tendens i større deler av elitens opinion og i viktige statlige institusjoner. General William Odom gjentar uavlatelig at invasjonen av Irak var den «største strategiske katastrofen i USAs historie».2 Oberst Larry Wilkerson, Colin Powells tidligere stabssjef i utenriksdepartementet, fordømmer en «tabbe av historiske dimensjoner» og krevde nylig at presidenten skulle stilles for riksrett.3 Tidligere leder for National Security Council, Zbigniew Brzezinski, har uttalt at krigen og okkupasjonen er en «historisk, strategisk og moralsk katastrofe».4

Men mesteparten av kritikken fra statsinstitusjonene går ikke så langt. De retter søkelys mot måten krigen og okkupasjonen har blitt vanskjøttet på, snarere enn de mer grunnleggende problemene med invasjonen i seg selv. Likevel er uenigheten vid og dyp. Forskjellige departementer skylder på andre og hverandre for «tapet av Irak».5 I det private uttrykker tidligere høyerestående tjenestemenn glødende sinne, de fordømmer lysskye «kabaler» og viser avgrunnsdyp forakt for Det hvite hus. En tidligere embetsmann i National Security Council sammenligner Det hvite hus, uten et snev av ironi, med Corleone-familien i Gudfaren-filmene. En tidligere utenrikspolitisk ekspert sier: «På grunn av en inkompetent, arrogant og korrupt klikk er vi i ferd med å miste vår dominerende posisjon i Midtøsten og Gulfen.» En republikansk senator og tidligere Vietnamveteran sier: «Det hvite hus har knekt hæren og tråkket på dens ære.»


INGEN AV DISSE eller andre institusjonelle kritikere kan på noen som helst måte kalles «fredsduer». Hva enn deres politiske tilknytning (for det meste republikanere) eller personlige overbevisninger er, var eller er de fortsatt voktere av den amerikanske makten, ledere i «den nasjonale sikkerhetsstaten». Og til tider har de vært sentrale aktører i åpne eller hemmelige imperialistiske operasjoner i «de tredje verdenene» under den kalde krigen og i perioden etter den kalde krigen. De var eller er fortsatt «systemledere» for det selvgående byråkratiske nasjonal sikkerhetsmaskineriet – som sosiologen C. Wright Mills var den første til å dissekere – som kun har som oppgave å produsere og reprodusere makt. Som en sosial gruppe kan derfor ikke disse «realpolitikerne» skilles fra dem de kritiserer – de er like villige til å bruke makt eller de har gjennom historien bevist at de skruppelløst vil gjøre det meste for å nå statens mål. Heller ikke grunnen til deres uenighet kan tilskrives motstridende etiske overbevisninger, normer eller verdier (selv om dette selvfølgelig kan være en drivkraft for noen individer). Kimen til uenigheten ligger snarere i den kalde erkjennelsen av at krigen i Irak så å si har «knekt den amerikanske hæren»,6 svekket den nasjonale sikkerhetsstaten og alvorlig (men ikke på ureparerbart vis) undergravd «USAs globale legitimitet»7 – det vil si USAs evne til å forme verdens preferanser og fastsette den globale agendaen. De mest sofistikerte dissidensuttrykkene, slike som Zbigniew Brzezinskis, gjenspeiler en erkjennelse av at makt ikke lar seg redusere til evnen til å underkaste, og at et tapt hegemoni er vanskelig å gjenopprette.

Tegnene på hegemonisk tilbakegang er synlige overalt: i Latin-Amerika, der USAs innflytelse er på sitt laveste på tiår; i Øst-Asia, der USA motvillig har blitt tvunget til å forhandle direkte med Nord-Korea og anerkjenne Kina som en unngåelig aktør for den regionale sikkerheten; i Europa, der USAs plan om å utplassere et rakettforsvar i Polen har blitt møtt med kritikk fra Tyskland og andre EU-land; i Persiagulfen, der langvarige alliansepartnere, som Saudi-Arabia, har begynte å følge sine egne agendaer som delvis kolliderer med USAs regionale målsetninger; og i de internasjonale institusjonene, om enn det dreier seg om FN eller Verdensbanken, der USA ikke lenger er i posisjon til å sette dagsorden alene. Samtidig viser flernasjonale meningsmålinger en gjennomgående nedgang i USAs tiltrekningskraft – fortellingen om den «amerikanske drømmen» har druknet i bilder av en militær leviatan som ikke respekterer verdensopinionen og bryter reglene. Verdensopinionen kan kanskje ikke stoppe kriger, men det har mer subtile innvirkninger på de internasjonale relasjonene.

Noe av denne svekkelsen kan kanskje repareres under nye ledere eller en ny og mindre aggressiv politikk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvordan den samkjørte besluttsomheten innad i USA skal gjenoppstå. Det tok årtier å gjenoppbygge de alvorlig rystede amerikanske styrkene etter Vietnam, utpeke en ny elite, og skape enighet i folket om utøvelsen av USAs makt. Å mobilisere nasjonalfølelse for å få støtte til nye utenlandske eventyr vil ikke være like lett etter Irak. Det er heller ikke lett å forestille seg en tilbakevending til et tidligere status quo i verdenspolitikken.

Invasjonen og okkupasjonen av Irak er ikke den eneste årsaken til den globale trenden som har blitt skissert her. Det er snarere slik at krigen framhevet alle disse i et øyeblikk da større sentrifugalkrefter allerede var i spill. «Washington-konsensusens» oppsmuldring og kollaps og den gradvise tilsynekomsten av nye gravitasjonssentre, særlig i Asia, var to slike etablerte trender allerede da George W. Bush så skjebnesvangert valgte å gå til krig. Nå når forskyvningen mot Asia er i ferd med å modnes, har USA kjørt seg fast i en konflikt som suger til seg alt av landets energi. Historien går framover og verden synes å glippe sakte, men sikkert ut av USAs hender.


FOR DEN AMERIKANSKE makteliten er denne situasjonen dypt urovekkende. Siden midten av 1900-tallet, har amerikanske ledere ment at de har hatt et unik historisk ansvar for å lede og styre planeten. De har sittet på toppen av verden siden 1940-tallet, og tatt for gitt – som Storbritannia på 1800-tallet – at de var skjebnebestemt til fungere som en hegemon: en dominerende stat som har viljen og midlene til å etablere og opprettholde internasjonal orden, fred og en åpen og ekspanderende liberalistisk verdensøkonomi. I deres lesning la Storbritannias manglende evne til å holde fast på en slik rolle og USAs samtidige uvilje mot å påta seg ansvaret («isolasjonismen»), betingelsene til rette for syklusen med verdenskrig og depresjon i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet. Den naturlige følgen av denne dypt forankrede antakelsen er sirkelslutningen om at siden orden forutsetter et dominerende sentrum, krever opprettholdelsen av orden (eller å unngå kaos) en evig forlengelse av hegemoniet. Dette trossystemet – som ble teoretisert i USA på 70-tallet som «teorien om hegemonisk stabilitet» – har vært grunnlaget for USAs utenrikspolitikk siden andre verdenskrig, da landet trådte fram som kjernestaten i verdens kapitalistiske system.

USAs økonomiske og politiske elite spådde allerede i 1940 en «omfattende revolusjon i maktbalansen»: USA ville «bli arvtakeren med lovmessig krav på dødsboet og de økonomiske og politiske eiendelene til det britiske imperiet […] septeret vil gis til USA».8 Et år senere kom forleggeren Henry R. Luce med sitt berømte utsagn om et «amerikansk århundre»: «Amerikas første århundre som en dominerende makt i verden,» innebar at det amerikanske folket helhjertet måtte «akseptere vår plikt og vår mulighet som den mektigste og mest vitale nasjonen […] og utøve på verden den fulle innvirkningen av vår innflytelse, slik vi selv finner for godt og med de midlene vi finner for godt … » Han la til at «i et hvilket som helst partnerskap med det britiske imperiet […] bør USA innta rollen som overordnet partner».9 På midten av 1940-tallet hadde omrisset av det «amerikanske århundret» allerede blitt tydelig: USAs økonomiske overmakt og strategiske herredømme, med et planetært nettverk av militærbaser som strakk seg fra Arktis til Cape Town, fra Atlanterhavet til Stillehavet.
De amerikanske lederne i etterkrigstiden som dirigerte konstruksjonen av den nasjonale sikkerhetsstaten var – med historikeren William Applemans ord – fylt av «forestillinger om allmektighet».10 USA nøt godt av enorme økonomiske fordeler, et betydelig teknologisk overtak og hadde en kort tid monopol på atomvåpen. Selv om fastlåsningen i Korea (1953) og Sovjetunionens anskaffelse av atomvåpen og deres missilprogram svekket USAs selvsikkerhet, var det først med nederlaget i Vietnam og de hjemlige sosiale omveltningene som fulgt i kjølvannet av krigen, at maktens begrensninger ble avslørt. Henry Kissingers og Richard Nixons hardhudede «realisme i nedgangstider» var en lunken innrømmelse av at denne typen globalt hegemoni, som ble utøvd i over 20 år, ikke kunne og ikke ville vare i evigheter. Men Vietnam og Nixon-tiden var et vendepunkt på en annen og mer paradoksal måte: på hjemmebane innledet disse den «konservative revolusjonen» og fellesanstrengelsen på midten av 80-tallet for å gjenreise og fornye den nasjonale sikkerhetsstaten, og USA som verdensmakt. Da Sovjetunionen kollapset et par år senere, kom igjen villfarne forestillinger om allmektighet opp til overflaten. Konservative «triumfalister» drømte om «overlegenhet». Irak var et strategisk eksperiment som skulle innlede det andre amerikanske århundret. Eksperimentet og USAs utenrikspolitikk ligger nå i ruiner.


HISTORISKE ANALOGIER er aldri perfekte, men Storbritannias lange sorti som imperium kan kaste lys på dagens historiske situasjon. I de siste dagene av 1800-tallet var det få britiske leder som i det hele tatt kunne forestille seg at imperiet en dag ville ende. Da dronning Victorias «diamantjubileum» ble feiret i 1897, var Storbritannia i besittelse av et transoseansk imperium som omfattet en fjerdedel av verdens territorium og 300 millioner undersåtter (mer enn dobbelt hvis vi tar med Kina som i praksis var en koloni med 430 millioner innbyggere). London var sentrum for et enda mer vidtrekkende uformelt handels- og finansimperium som bandt verden sammen i sitt altomfattende nett. Av den grunn var det ikke overraskende at større deler av den britiske eliten – på tross av økende engstelse over USAs og Tysklands industrielle konkurransedyktighet – trodde at Storbritannia hadde blitt gitt «som gave en evigvarende leiekontrakt på universet fra den Allmektige».
Jubileet viste seg å være «den siste flommen av sollys for en uforfalsket tro på Storbritannias evne til å herske».11 Den andre boerkrigen (1899-1902), som ble utkjempet for å bevare handelsrutene til India og sikre det «svakeste leddet i imperiets kjede», sløste bort britisk rikdom og blod. Og den avslørte grusomhetene i «brent jord»-taktikken for en stadig mer gjenstridig britisk opinion. «Sør-Afrikakrigen var den største utfordringen for det britiske imperiets makt siden det indiske opprøret, og viste seg å bli den meste utstrakte og kostbare krigen Storbritannia kom til å utkjempe mellom seieren over Napoleon og første verdenskrig.»12

Kun 12 år senere brøt første verdenskrig ut, og ruinerte de europeiske krigførende partene. Det britiske imperiets lange avvikling var påbegynt. Men imperiet overlevde ikke bare den umiddelbare krisen, det haltet videre i flere tiår, gjennom andre verdenskrig og videre. Til slutt endte det i Suez i 1956 ved hjelp av amerikanerne. Nesten ett århundre senere vedvarer nostalgien for fordums storhet, noe statsminister Tony Blairs mesopotamiske eventyr er et eksempel på. Den imperiale gloen gløder ennå.


FOR DEN AMERIKANSKE makteliten har det etter seks tiår blitt en vane å være på toppen. Hegemoni har blitt en livsstil, imperiet en sinnstilstand. De institusjonelle «realpolitiske» kritikkene av Bushadministrasjonen har ikke noe alternativt konseptuelt rammeverk for internasjonale relasjoner – et som er basert på noe annet enn makt, maktbalanse eller strategisk overmakt. Den aktuelle krisen og den stadig større innvirkningen av globale problemer vil kanskje skape nye impulser for samarbeid og gjensidig avhengighet i framtiden. Men det er vel så sannsynlig at USAs politikk vil bli uforutsigbar. Som alle postkoloniale erfaringer viser, vil avimperialiseringen sannsynligvis bli en langvarig og traumatisk prosess.

Oversatt av R. N.

Fotnoter:
1 Se «Retired generals speak out to oppose Rumsfeld», Wall Steet Journal, 14. april 2006.

2 Erklæring til Associated Press, 5. oktober 2005. Genereal Odom ledet National Security Agancy (NSA) under Ronald Reagan.

3 Sitert fra «Breaking Ranks», Washington Post, 19. januar 2006.

4 Vitneforklaring for det amerikanske senatets Foreign Relations Committee, 1. februar 2007.

5 I sin nylig utgitte bok, At the Center of the Storm¸ anklager tidligere CIA-direktør George Tenet Det hvite hus for å ha begått strategiske feil i Irak og hevder at det aldri var noen «seriøs om Irak utgjorde en umiddelbar fare» eller om man skulle skjerpe sanksjonene i stedet for å gå til krig.

6 Tidligere utenriksminister Colin Powell i «Face the Nation», 17. desember 2006.

7 Zbigniew Brzezinski, vitneforklaring for senatets Foreign Relations Committee, se over.

8 Tale av lederen av Den nasjonale industrisammenslutningens styre til årsmøtet for Investeringsbankforeningen, 10. desember 1940. Sitert i James J. Martin, Revisionist Viewpoints, Ralph Myles Publisher, Colorado Springs, 1971.

9 Henry R. Luce, «The American Century», Life Magazine 1941, gjengitt i Diplomatic History, bind 23 nr. 2, våren 1999.

10 William Appleman Williams, The Tragedy of American Diplomacy, Delta Books, New York, 1962.

11 Sitert fra Elisabeth Monroe, Britain’s Moment in the Middle East, 1914-1956, Chatto & Windus, London, 1963.

12 C. Saunders og I. R. Smith, «Southern Africa, 1795-1901», i The Oxford History of the British Empire, bind 3, The Nineteenth Century, Oxford University Press, 2001.