Faderen, den uekte sønn og den hellige olje



Paul Thomas Andersons nye film There Will Be Blood handler om en oljepioner. En film til oljens pris? Nei, selv om det ikke trekkes direkte linjer til dagens verdenspolitiske situasjon, sier filmen klart at olje er like mye en forbannelse som en velsignelse. Noe annet ville ha vært underlig, siden vi vet at filmen bygger på en roman av Upton Sinclair, USAs ledende samfunnskritiske forfatter på første halvdel av 1900-tallet. Oil! kom i 1927, og Aschehoug ga ut den ca. 800 siders lange romanen i to bind allerede året etterpå. Andersons film, det største oljeeventyr på lerretet siden George Stevens’ Giganten (1956), er blitt en effektiv fortelling, hovedsakelig tradisjonelt episk i stilen – og således vesensforskjellig fra regissøren/manusforfatterens betydeligste film til dags dato, den episodiske Magnolia (1999) – men også med visse ekspresjonistiske grep som danner en signatur.1


There Will Be Blood
har fått åtte Oscar-nominasjoner og har fått en strålende mottakelse i USA, der filmen hadde premiere 2. juledag. Således føyer den seg inn i en lang liste over epos om nybrottsmenn og den amerikanske drømmen. Handlingen spenner over 30 år med hovedvekten på de 10–15 første. Filmen markerer også et definitivt comeback for Daniel Day-Lewis, som med unntak av Scorseses relativt mislykte Gangs of New York (2002) og Rebecca Millers lite påaktede The Ballad of Jack and Rose (2005) har glimret med sitt fravær på lerretet i over ti år.


DAY-LEWIS SPILLER gründeren Daniel Plainview, som i 1898 finner olje i New Mexico mens han leter etter sølv. En av arbeiderne hans dør i en gruveulykke, og Plainview blir fosterfar til det foreldreløse barnet, kalt H.W. Eller rettere sagt: Han utgir barnet for å være sin egen sønn. Oljebarnet skal følge ham opp gjennom årene, lykke og ulykke skal gå hånd i hånd.

I 1902 får Plainview besøk av den unge Paul Sunday, som er hellig overbevist om at det fins olje på den karrige gården han kommer fra, i Little Boston, California. Plainview drar dit og kjøper Sunday-gården. I motsetning til den veike faren vet Eli Sunday like godt som sin (tvilling)bror2 Paul at det er olje og ikke vakteljakt som har drevet Plainview & Co til bygda. Han klarer dermed å skru opp prisen betraktelig, skjønt den andre halvdelen, 5000 dollar, lar vente på seg. Pengene blir primært skutt inn i Elis nye kirkebygg. Det er et strengt religiøst samfunn Plainview utfordrer, og Eli skal vokse seg til å bli bygdas lavkirkelige pave – karismatisk hallelujapastor med påståtte evner som healer, snublende nær det parodiske.

Plainview kjøper opp alle de omkringliggende gårdene bortsett fra én, og finner virkelig olje. Eli vil velsigne åpningen av første brønn, noe Plainview går med på, men når det kommer til stykket er det søsteren Mary, stesønnens venninne, som får den rollen – oljebrønnen blir også kalt «Mary’s Well». Ulykken Eli advarte mot, skal komme, sammen med lykken: Som følge av en utblåsning mister H.W. hørselen. Boretårnet brenner. Når Eli kort tid etterpå kommer for å be om de resterende 5000 dollarene, angriper Plainview ham fysisk og ydmyker ham på det groveste, beskylder ham for å være en falsk healer. Heretter er Eli hans antagonist. Eli betrakter Plainview som en brutal falskspiller. Og bak den fromme masken er kanskje Eli en «kalket grav».

Oljen flommer, «en hel sjø av olje», men Daniel Plainviews personlige liv blir forverret. En Henry Brands dukker opp og hevder at han er hans ukjente halvbror, det skal ende med forferdelse. H.W. setter fyr på huset og blir sendt på døveskole. (Og hvor er kvinnen i Daniels liv?) Imens prøver Standard Oil å kjøpe opp selskapet hans, idet de argumenterer for at han mangler infrastruktur (lagringskapasitet, rørledning) og taper penger på gammeldags togtransport. Men hvilket liv har Daniel bortsett fra oljeeventyret? Og det skal vise seg at blod, uansett hvor imaginært, kan være tykkere enn olje: Når en representant for Standard nevner sønnens problemer, har han satt fingeren på et ømt punkt. Plainview tar i stedet kontakt med Union Oil. Rørledningen skal gå over eiendommen til stabeisen Bandy, som han ikke har kontaktet. Nå forsterkes utpresningsaspektet ved storyen. Bandy, som er medlem av Elis sekt, blir vitne til hvordan Daniel løser problemet Henry. Sammen med Eli presser han Plainview til et utenkelig skritt, i en sekvens der intertekstuelle assosiasjoner går til en rekke filmer og romaner, deriblant Skipper Worse. Begge parter får det i bunn og grunn som de vil. Men siste ord er ikke sagt. Etter et langt tidshopp blir vi vitne til en konflikt mellom Plainview og hans stesønn, og den gamle konflikten med Eli blir reformulert, både i bibelske og bibelsatiriske termer. Nye ydmykelser venter, illusjoner blir avslørt, og det skal flyte mer blod.
Dette er en film om sterke naturkrefter og stadig styggere konflikter. Plainview svarer til sitt navn, han er rett på sak, gründertilværelsen er alfa og omega for ham. Han liker penger, men både som person og kapitalist har han mye av Max Webers puritaner i seg, og konflikten med Eli antar til tider preg av en speilrelasjon. Det handler om faderen, den uekte sønn og den hellige olje, men også om relasjoner som åndelig far og symbolsk sønn. Plainview har en rekke parallelle konflikter gående, all ufred i filmen relaterer seg til ham. Et slående trekk ved storyen er Plainviews transformasjon fra å være monoman, hensynsløs og likevel grei og jovial, til å miste de to siste egenskapene etter H.W.s ulykke og den falske brorens ankomst: Han blir stadig mer hissig, voldelig, gjerrig og ensom, en selverklært misantrop og egoist. Og han er gift med jobben.


SOM I EN REKKE filmer fra isolerte mannsmiljøer (krig, fengsel) savner man kvinner i denne filmen, de bidrag av sjarm, subtilitet og list som sentrale kvinneskikkelser kan bidra med. Kvinnene er stort sett statister, og Mary Sundays relasjon til H.W. blir rent for lite. Hva hadde for eksempel Harrison Fords møte med Amish-samfunnet i Vitne til mord vært uten en kvinne splittet mellom streng avvisning og overgivelse? For ikke å snakke om Hudson og Dean i Giganten, uten Taylor …
Det som spesielt imponerer med There Will Be Blood er det veldige episke løftet, gjenskapingen av et fordums bygdesamfunn i omveltning, fortellingens konsentrasjon, trykket på den intense oljeletingen. Uten å være kjedelig kan filmens likevel sies å være preget av en viss miljømessig monotoni, og skikkelsene tenderer mot det unyanserte – det er utelukkende et abstrakt begjær og konfliktsituasjonene som gjør dem spennende.

I like stor grad som i de høydramatiske sekvensene imponerer Anderson med neddempede scener som likevel dirrer av spenning, som når Eli besøker kontoret og tigger om å få være forgrunnsfigur ved åpningen. Det hele er fanget inn av et lytefritt kameraarbeid under ledelse av Robert Elswit, sjefsfotograf også på de tidligere Anderson-filmene samt blant annet Michael Clayton. Merk for eksempel en portalkjøring som minner om klassiske westerns. Originalmusikken er lagd av Jonny Greenwood, kjent fra Radiohead. Hovedtemaene, især de rolige med fiolin og akkordeon, er nydelige, og effektlydene med skrikende fioliner og elektroniske trommer virkningsfulle, men enkelte lydeffekter tilkjemper seg vel mye oppmerksomhet. På sett og vis kan de minne om Kubricks anvendelse av Pendereckis musikk i The Shining, men disse utdragene hadde en helt annen genrerelatert verfremdungseffekt. Uansett gir Greenwoods musikk et bemerkelsesverdig symfonisk preg til især første del.

Et pluss også for castingen. Day-Lewis har imponert meg i over 20 år, og nå får han igjen utfoldet både sin fysiske kapasitet og sin distinkte tale, som her rimer lite på hans Poet Laureate-far.3 Mimikken blir nok begrenset av den grove børstebarten og en noe stivnet grimase (tankene går et øyeblikk til Marlon Brando anno 1972) – like fullt en kraftprestasjon. Ciarán Hinds (München, Hallam Foe, Cæsar i Rome) er hans rake motsetning i spillestil. Symptomatisk nok nevner jeg først nå hans viktige birolle: Han spiller Plainviews assistent Fletcher, som i likhet med Hinds er uovertruffen i ren tilstedeværelse. Paul Dano i dobbeltrollen som Sunday-sønnene har til nå spilt mest teater, men innsatsen i foreliggende film og i Little Miss Sunshine lover definitivt godt.


FILMEN HAR ALTSÅ fått entusiastisk mottakelse i USA. Det populære filmkritikknettstedet «Rotten Tomatoes» melder om 90 prosent positive anmeldelser. Innvendingene til de 10 resterende prosentene går på musikken og volden, men først og fremst på ensformighet. Bortsett fra de rene ovasjoner har noen anmeldere diskutert påvirkning fra Welles, Huston og Kubrick. Huston er nok det mest presise, især Sierra Madres skatt, men hva sammenligningene med Citizen Kane angår, så har de kanskje en porsjon sannhet når det gjelder skikkelsene, men liten relevans når det kommer til artistisk dristighet. Og ble man begeistret for Magnolias vekselspill, vil nok årets Anderson skuffe, og jeg er stadig usikker på om han har et kunstnerisk prosjekt på gang. There Will Be Blood er et realt gammeldags epos med noen unoter. Og en grusom slutt.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Boogie Nights (1997) og Punch-Drunk Love (2002) er de øvrige filmene hans som har fått internasjonal oppmerksomhet.

2 Paul og Eli blir framstilt av samme skuespiller, Paul Dano, som visstnok egentlig bare var tiltenkt rollen som Paul. Dette har avstedkommet hypoteser om at de er tvillingbrødre, noe som er sannsynlig, noen bloggere hevder til og med at de er én og samme person, noe som er umulig. (Dano har for øvrig spilt mot Day-Lewis en gang før, i The Ballad of Jack and Rose.)

3 Cecil Day-Lewis (1904?72) var ledende modernistisk poet, hadde en stund kommunistiske sympatier. «Poet Laureate» (hoffdikter) fra 1968 til sin død.