Avraham Burgs «andre jødedom»



Avraham Burg, det israelske samfunnets «enfant terrible», slutter aldri å sjokkere eller begeistre, eller i det minste å overraske. Som tidligere medlem av det israelske arbeiderpartiet, leder for sionistbevegelsen eller som parlamentspresident, sendte han ut meninger som brøt med overbevisningene til de fleste av medborgerne hans.

Etter å ha blitt fortvilet over muligheten til å påvirke de styrende, ga han opp sitt politiske virke i 2004. Tankene han leverer i sin siste bok, Å beseire Hitler (på hebraisk), overrasker med deres brutale ærlighet. Om okkupasjonen av de palestinske områdene sier han: «I løpet av årene har jeg moderert min posisjon for å unngå å bryte med det israelske samfunnet. I dag har jeg endret mening. I dag stiller jeg spørsmålet: er virkelig alle [jøder] mine brødre? Og jeg svarer: nei! […] Etter Holocaust eksisterer det, for meg, ikke lenger en genetisk jødedom, kun en verdibasert jødedom […]. De slemme okkupantene er ikke mine brødre selv om de er omskåret, overholder sabbaten og de religiøse påbudene.»


I HELE BOKA setter han «gettojødedommen» som motsetning til «den universelle jødedommen», han påberoper seg. Han setter førstnevntes «rasisme» opp mot den sistes «humanisme». Han går imot Det gamle testamentet og hevder at det jødiske folket ikke er «Guds utvalgt folk», hvilket innebærer at alle de andre folkeslag er «mindreverdige raser». «Rasismesvulsten fortærer oss», erklærte han i 2003 til en av de største israelske dagsavisene, Yediot Aharonot. Den redselsfulle tragedien Holocaust, skriver han, har dessuten vist at Jehova ikke var det «uvalgte folkets» beskytter, ikke mer enn han var ansvarlig for illgjerningene.

Forfatteren av Å beseire Hitler tror på en Gud som har gitt menneskene evnen til å ta valg og dermed er de ansvarlige for sine handlinger. Burg er sønn av en svært respektert rabbiner som var leder for Det nasjonalreligiøse partiet (NRP eller Mafdal) og partiets representant i parlamentet og i så å si alle regjeringene siden opprettelsen av staten Israel i 1948. Burg fikk selv sin utdannelse ved en jeshiva (skole der hovedvekten legges på studiet av Talmud) og siterer Toraen og Talmud flittig for bevise at enkelte hellige skrifter ikke har blitt forstått, blitt feiltolket, deformert og i noen tilfeller er utdaterte.

Burg anklager de sionistiske lederne for å ha «tilranet» seg Holocaust – en tragedie som ikke bare angår alle jøder, men hele menneskeheten – for å bruke den til å nå hemmelige mål. Han mener de har gjort tragedien til en vesentlige bestanddel i den jødiske identiteten, og at de dermed med et enkelt grep reduserer denne til fortidens forfølgelser. De forvrenger jødenes historie, hevder han, og skjuler de mange århundrene jøder har levd i fred og forsonlighet med andre folkeslag.

Og Burg trekker blant annet fram omsorgen perserkongen Kyros den stor viste for sine jødiske undersåtter, de fruktbare relasjonene jødene hadde med deres muslimske landsmenn i middelalderens Europa (i Aragon, Castilla og Andalucía), det sekulære tysk-jødiske samboerskapet før nazismens oppkomst, den privilegerte situasjonen til jødene i USA og i en rekke andre land på andre kontinenter. Jøder som er godt integrerte i deres respektive land og som ikke emigrerer til Israel bør ikke stigmatiseres, mener han, ettersom diasporaen er en fruktbar komponent for den universelle sivilisasjonen.

Burg er imot selv ordvalget «Holocaust» (katastrofe), som gir det hitlerske folkemordet en unik karakter som ikke kan sammenlignes med folkemordene andre folkeslag har vært utsatt for. Denne eksklusiviteten innbærer, ifølge ham, en avvisning av medfølelse og solidaritet med de andre ikke-jødiske ofrene. Det gir også næring til en usunn paranoia, som opprettholder det sionistiske dogmet om at antisemittisme er et globalt og evigvarende fenomen: «Hele verden rotter seg sammen mot jødene.»

Sionistlederne har brukt Holocaust til en rekke formål. Blant annet til en «følelsemessig utpressing», som man kan tjene mye på politisk og økonomisk. De påminner tyskerne om deres forbryterske skyld, amerikanerne og europeerne om deres manglende vilje til å redde jødene som var under nazistenes åk. Dermed er de israelske myndighetene sikret immunitet uansett hvilke etiske brudd og brudd på folkeretten og menneskerettighetene de begår: som deres krigsforbrytelser, blant annet de «målrettede henrettelsene» av palestinere.

Forfatteren av Å beseire Hitler tar for seg de israelske lærebøkene som ignorerer alle andre folkemord enn Holocaust, så vel som lovene som kun straffer forbrytelser mot det jødiske folket. Han reiser seg mot den automatiske innvilgningen av israelsk statsborgerskap som blir gitt til jødiske innvandrer på bakgrunn av religiøse og genetiske kriterier. Som tilhenger av full sekularitet, fordømmer han de «religiøse fundamentalistene» som ikke slutter å latterliggjøre nasjonal suverenitet. Han konstaterer at hans landsmennene ofte velger generaler fra hæren og medlemmer av de hemmelige tjenestene til å styre over seg, og advarer om at «en rabbiner- og generalstat ikke er et umulig mareritt».

Han anbefaler derfor jødene og israelerne å frigjøre seg Holocaustmarerittet, som «utvilsomt må påminnes om til evig tid, men samtidig må man slutte å rulle seg i sølen», fordi det er «nødvendig å bli ferdig med Auschwitz-staten og traume- og terrorkulturen».


BRUG BETRAKTER SEG ikke som antisionist, men mener prinsippene Herzl fastsatte og verdiene i uavhengighetserklæringen har blitt «forrådt». Det ble de, ifølge ham, da man forvandlet Israel til en «kolonistat styrt av en umoralsk klikk som står over de korrumperte lovene,» slik han sier det i Yediot Aharonot. Og i samme intervju kommer han med følgende lament: «Sionismens ende står på trappene […], det kan være at en jødiske stat lever videre, men det vil være en annen type stat, en skummel stat som er fremmed for våre verdier.»

Forfatteren av Å beseire Hitler har naturligvis vakt mye ramaskrik i Israel, men han støttes også entusiastisk av menn og kvinner som ønsker en grunnleggende reform av staten sin. Avraham Burg er knapt femti år, og kan fortsatt håpe at drømmen hans blir til virkelighet. Uansett vitner han – i likhet med den billedstormende bølgen som gjennomløper den israelske intelligentsiaen med «nyhistorikerne» i spissen – på sitt vis om et samfunn som er i full endring.

Oversatt av R.N.