Vargas Llosa, Hugo og «de elendige»

Victor Hugos episke fortelling Les Misérables1 – «den største av alle romaner» ifølge Tolstoj – om en tukthusfang og en forlatt kvinne, var på nippet til å gå opp i røyk på Paris’ himmel juni 1848. Fire måneder etter folkerevolusjonen som brakte den til makten, innførte den franske regjeringen en storstilt innkalling til militærtjeneste, i et forsøk på å ordne opp i hovedstadens problemer med sult og lediggang. 22. juni brøt det ut opprør. Hugo og hans familie forlot derfor leiligheten deres i Place des Vosges som lå like ved revoltens hjerte.

Hugo var 46 år. Han hadde nylig blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen, og befant seg derfor i en noe delikat situasjon. Forfatteren av Ringeren i Notre-Dame og flere av det franske språkets mest verdsatte dikt, ble sett på som en moderat sosialist og venn av de utsultede arbeiderne som nå reiste barrikader i byen. Men som parlamentsmedlem mente han at opptøyene – selv om de moralsk sett kunne forsvares – bare ville føre til anarki. Med livet som innsats formante han rebellene om å vende hjem i fred, men da hans bønner ble ignorert ledet forfatteren av Les Misérables et artilleriangrep mot «de elendiges» barrikader.

Mens Hugo i en tilstand av moralsk forvirring hjalp til med å slå ned opprøret, ble leiligheten hans invadert av en gjeng opprørere. For å forsvare området satte rebellene fyr på bygninger slik at de sammen dannet en kjede av ild. I ærefrykt for dette hjemmets spesielle atmosfære – som Charles Dickens i sin tid sammenlignet med «the Property Room of some gloomy vast old Theatre»2 – tok de av seg hattene og gikk i stillhet gjennom de nakne rommene. En stor bunke papirer på et skrivebord kunne lett ha blitt antent, men kun ett papir flyttet på: en støtteerklæring Hugo hadde signert for sjømenn som hadde gjort opprør mot elendige arbeidsforhold. Rebellene tok med seg erklæringen for å bevise overfor deres medsammensvorne på gaten utenfor at Victor Hugo virkelig var «en sann venn av folket».3

Papirbunken på Hugos skrivebord var førsteutkastet til Les Misérables. Tre år senere ledet Napoléon 3. et kupp mot regjeringsmakten. For Hugo var situasjonen mye klarere nå: hans politiske og moralske forpliktelser var ikke lenger uforenelige. Etter et forsøk på å vekke motstand mot regjeringskuppet flyktet han til Belgia, forkledd som arbeider. I bagasjen var manuskriptet til Les Misérables. I 1860 satte han seg igjen ned med det og fylte det opp med de siste tolv årenes erfaringer. Resultatet var en roman så stor at selv Hugo ble forskrekket. Han sammenlignet den med Brunels dampskip Leviathan: «Hjulskovlene har en diameter på 30 meter og livbåtene er slagskip; ingen havn vil den kunne entre.»4 Men få timer etter utgivelse i 1862 hadde den solgt i tusenvis av eksemplarer, og ikke utelukkende til den utdannede middelklassen, men også til de mange «elendige» som gjenopplevde egne erfaringer i de spennende eventyrene til Jean Valjean, Marius og Cosette.


DEN PERUANSKE romanforfatteren Mario Vargas Llosa støtte første gang på denne titanic-aktige romanen vinteren 1950. Han var da fjorten år gammel, og innhyllet i duskregn og tåke på toppen av klippen La Perla utenfor Lima. Verdenen i Les Misérables – «en verden oppildnet av ekstrem vanskjebne, kjærlighet, mot, glede og nederdrektige handlinger» – var en motgift til kjedsomheten og uvennligheten ved Leoncio Prado-akademiet.

Dette var et storartet sted å søke tilflukt, dette praktfulle fiktive livet ga styrke til å holde ut det virkelige livet. Men denne eiendommelige egenskapen ved litteraturen gjorde også virkeligheten fattigere.

Llosas studie over Les Misérables ble første gang publisert i 2004 under tittelen La Tentación de lo imposible (Det umuliges fristelse). En forkortet versjon ble holdt som forelesningsrekke på Universitetet i Oxford i april og mai 2004. Det er alltid et litterært høydepunkt når en stor forfatter skriver om en annen, og særlig i dette tilfellet. Vargas Llosa tilbrakte «to år i total fordypelse i [Hugos] litteratur og i hans tid.» Han har flere ganger vendt tilbake til en av scenene i sin egen dannelseshistorie – fjelltoppen hvor han først stiftet bekjentskap med Les Misérables, som han også beskriver i romanen La Ciudad y los perros (Byen og bikkjene, 1962). Selv om han aldri sier det direkte er det slående likheter mellom hans egen og Victor Hugos karriere. I sin ungdom sympatiserte Vargas Llosa med den kubanske revolusjonens idealer. Senere ble han, som presidentkandidat i Peru i 1990, en forkjemper for markedsøkonomi. Victor Hugo var på sin side en glødende monarkist i sin ungdom, beveget seg gradvis mot venstresiden, og endte opp som en av grunnleggerne av den tredje franske republikken i 1870.
Begge ble anklagd for politisk opportunisme, og begge ble tvunget til å reflektere over forbindelsen mellom litteratur og den politiske og sosiale virkeligheten. «Hjelper fiksjonene vi bygger opp gjennom vår forestillingsevne oss til å leve, eller tydeliggjør de vår vanskjebne ved å avsløre det uoverkommelige gapet mellom drøm og virkelighet?» spør Vargas Llosa. Eller: Hvorfor vier enkelte som hevder å ha et uvanlig klart syn på samtidens politiske realiteter, seg til å dikte opp ting som romanforfattere?


RESULTATET AV DETTE sammentreffet er en av de mest fengslende ikke-konkluderende bøkene noen gang viet Les Misérable. Som romanforfatter beskriver Vargas Llosa Hugos teknikk i konkrete termer, uten å komme med teorier eller fekte med rivaliserende fortolkninger. Han gir en spennende beskrivelse av hvordan det føles å befinne seg i et fiktivt univers, og forklarer hvordan virkelighetsillusjonen får dybde gjennom karakterer som synes å motsi den allvitende fortelleren. Han sammenligner de sentrale episodene som former et «vulkanisk krater» i handlingen med de rent instrumentelle hendelsene som utelukkende tjener til å «forsterke illusjonen om den narrative tidens flyt.» Metaforene hans forteller mer om Hugos romantekniske virksomhet enn flere hundre sider med abstrakte analyser. The Temptation of the Impossible kan betraktes som en lærebok for hvordan man forfatter en roman som på 1800-tallet.

Vargas Llosas sentrale tema er diskrepansen mellom «faktisk virkelighet» og den verden romanen tegner opp: «Fiksjon er ikke liv, men en konflikt med livet.» Les Misérables «er ikke en reproduksjon av virkeligheten, men en overskridelse av virkeligheten som vi aksepterer gjennom litteraturens overbevisende krefter.» Dette var også temaet for Vargas Llosas tidligere studie The Perpetual Orgy: Flaubert and Madame Bovary (1986), men i The Temptation of the Impossible synes han å innta et noe mer kritisk perspektiv på romanforfatterens «overskridelse»: Hugos fiksjon er en «grandios løgn». Dens «dokumentariske aspekter» er «ikke særlig eksakte» og dens «gjenskapelse av livet» er unøyaktig.

Som forfatter av en episk roman basert på historisk materiale og på Euclides da Cunhas delvis fiktive redegjørelse for en episode i brasiliansk historie (The War of the End of the World, 1981, som det ikke refereres til), har Vargas Llosa tenkt nøye over den historiske romanforfatterens metoder og forpliktelser. Hovedspørsmålet som melder seg, og som strekker seg langt ut over den romantiske fiksjonens fortryllende verden mangler ikke bare svar, men formuleres heller ikke i klartekst som spørsmål.

Problemet er at den «faktiske virkeligheten» er en historisk realitet, og at vår persepsjon av denne er dypt farget av fiktive og innovative verk, inkludert Les Misérables. Som et eksempel og for å beskrive den virkelige «marerittaktige byen» Hugo angivelig formørket med et «retorisk røykteppe,» refererer Vargas Llosa til to bøker. Le Code des gens honnêtes, ou l’Art de ne pas êntre dupe des fripons (Håndbok for ærlige mennesker, eller kunsten ikke å bli lurt av kjeltringer), et anonymt og innbringende verk forfattet av en forfatter, Honoré de Balzac, og en litterær sjarlatan ved navn Horace Raisson. Le Code des gens honnêtes framviser en voyeuristisk forbrytelsesfascinasjon. Intensjonen med bokas imponerende falske statistikker var å sjokkere, ikke å informere. Bokens påstand om at «én av ti personer er kriminell» stemmer ikke overens med tilgjengelig statistikk: i løpet av det gjeldende året (1825), ble ca. én av 17 000 franske statsborgere anklaget for forbrytelse mot en annen person, og ca. én av 5700 for forbrytelse mot eiendom.5 Men fordi Balzacs verk er mer tilgjengelig og har høyere underholdningsverdi enn statistikk, har den hatt makt til å forvrenge sannheten. «Det er derfor,» sier Baudelaire i en annen kontekst, «at en mann med forstand former folket, og den visjonære skaper virkelighet.»6

Vargas Llosas andre autoritet er det «beundringsverdige» og svært innflytelsesrike studiet skrevet av Collège de Frances første professor i parisisk historie, Louis Chevalier: Classes laborieuses et classes dangereuses à Paris pendant la première moitié du XIXe siècle (1958).7 Chevaliers studie framstiller – med historikeren Barrie Ratcliffes ord – et Paris «overveldet av massiv demografisk vekst og truet av sosial oppløsning.»8 Ratcliffe har forøvrig også påvist studiets metodiske og konklusjonmessige upålitelighet. Ifølge Chevalier gjorde antallet arbeidsinnvandrere i Paris populasjonen til «en atomistisk, anomisk, fremmedgjort masse.» Som Ratcliffe påpeker beskrev Chevalier snarere middelklassen frykt enn de faktiske realitetene. Han stolte mer på verdien av subjektiv gjengivelse av virkeligheten enn på statistikk, og delte derfor også de litterære kildenes nevroser. Hans drøfting av voldelig atferd var «kort og overfladisk». Han overdrev innvandringens omfang og betydning, og han blandet «de marginale» (kriminelle, landstrykere og lutfattige) sammen med massen av arbeidere. Ifølge Ratcliffe er boka hans faktisk en hindring for å forstå den franske hovedstaden i første halvdel av 1800-tallet.


SIDEN FÅ ANDRE betydningsfulle skjønnlitterære verk ga proletariatet en så framtredende rolle som Les Misérables var dette naturlig nok også en av Chevaliers hovedkilder. Dette antyder at den «faktiske virkeligheten» som Vargas Llosa setter i kontrast til Hugos fiktive univers på et vis selv farges av romanen. En karakter i Oscar Wildes dialog «The Decay of Lying» observerer halvt for spøk at «1800-tallet, slik vi kjenner det, i stor grad er et av Balzacs påfunn.»9 Etter hundrevis av utgaver og oversettelser av Les Misérables og etter titusener av sceneframførelser av musikalen kan dette vel i like stor grad gjelde Hugos roman.

Det er åpenbart et faktum at romanforfattere transformerer realitetene de benytter som råmateriale, og at de utrolige tilfeldighetene og skjebnesvangre inngripener som utgjør plotet i Les Misérables hører hjemme i en verden som i dag synes svært ulik vår egen «faktiske virkelighet.» Nå som Paris ikke lenger er en samling tettsteder virker de tilfeldige sammentreffene, som for Hugos første lesere må ha syntes rimelig heller forbløffende og unaturlig. Og i en by hvor fysisk overlevelse ikke lenger er en daglig bekymring – med unntak av i enkelte voldelige forsteder nord for Paris – kan ikke lenger livet framstilles som en kamp mellom det gode og det onde. Men er det virkelig tilfelle at Hugo transformerte sin tids virkelighet i så stor utstrekning at hans fiktive univers er en historisk forfalskning? Og om bokas første lesere tok romanen for å være en avbildning av det virkelige livet, slik Vargas Llosa skriver, var det da utelukkende fordi «den skildret virkeligheten slik kvinner og menn på den tiden ønsket at den skulle være»? Med andre ord: søkte den ulykkelige kadetten som leste Les Misérables ved Leoncio Prado-akademiet tilflukt i foreldede drømmer eller innlot han seg på en historisk oppdagelsesreise.


VARGAS LLOSAS TITTEL, The Temptation of the Impossible, refererer til den krasse kritikken Les Misérable ble utsatt for av Hugos venn, den tidligere franske presidenten og romantiske poeten, Alphonse de Lamartine. Lamartine anklaget Hugo for å legge hele skylden for menneskets ødsle vilkår på samfunnet, og dermed skape en forestilling om at «det umulige» (rettferdighet, likhet, og varig lykke) er oppnåelig: «Sår vi idealer og uoppnåelige tanker blant massene høster vi deres desillusjonens hellige sinne.» Romanens egentlige tittel er ‘Mennesket mot samfunnet’.» Ifølge Lamartine og andre konservative kritikere overdrev Hugo samfunnets ufullkommenhet, og skapte derfor et farlig begjær i folket etter en fiksjonens perfekte verden. Det er tankevekkende at denne tidlige kritikken av Les Misérables fortsatt har innflytelse på oppfatningene av romanen. Det bør understrekes at mange av urettferdighetene Hugo beskriver ble ansett for overdrivelser nettopp fordi de faktisk var for nær virkeligheten, og at Hugo ved utgivelsen av Les Misérables var det andre franske imperiets mest framtredende eksildissident: enhver journalist som roste ham på trykk ville med all sannsynlighet miste jobben.

Vargas Llosa tar også for seg samtidig kritikk av karakteren Fantine, den døende kvinnen som har blitt sparket fra Jean Valjeans fabrikk og hvis barn, Cosette, han lover å beskytte. Lamartine «mener Fantines motgang – i særdeleshet når hun selger sine tenner og sitt hår – er melodramatisk og falsk.» En annen kritiker, Narciso Gay, som forfattet studiet Les Misérables i lys av en forstandig og oppbyggelig samfunnsfilosofi (Madrid, 1863), mente «boken strekker godtroenheten til bristepunktet når Fantine mister jobben fordi hun er alenemor.» Som Vargas Llosa peker på er det ingen tvil om at disse kritikkene «bommer fullstendig på målet»: hovedpoenget er romanforfatterens transformasjon av virkeligheten, ikke hans konformitet overfor verifiserbare fakta. Det er forøvrig verdt å påpeke – siden Vargas Llosa anser disse kritikkene som historisk berettiget – at Victor Hugo kjente arbeiderklassens betingelser på 1800-tallet mye bedre enn vi gjør i dag. Han gikk omkring i Paris om natten, snakket med tiggere og gategutter, hadde intime relasjoner med kvinnelige medlemmer av proletariatet, mottok hundrevis av besøkende fra alle sosiale klasser, og foretok undersøkelser om forholdene i fabrikker og i slumområder.

Lamartines angrep på det som kan kalles «Les Misérables’ overbevisende usannsynligheter» er utilsiktet avslørende. Det viser, for eksempel, at poeten som en gang gikk for å være på arbeidernes side og som i sin tid ble valgt til president for den franske republikken etter den populære revolusjonen i februar 1848, var uvitende om det faktum at fattige ofte solgte både tenner og hår. «Hårinnhøstingen» var en betydningsfull inntektskilde i mange deler av Frankrike, og det var en livlig handel med mennesketenner (til gebiss), dog på ingen måte like makaber som dagens handel med nyrer.


ENHVER SOM ANTAR at Hugos retorikk fordreide den litterære sannheten, kan, for eksempel, sammenligne Fantines sørgelige liv med livet til Jeanne Bouvier, en arbeidende kvinne som i sine memoarer beskriver en senere og noe mer komfortabel periode (1876-1935).10 Bouvier gjør det klart at loven fra 1841 som begrenser barnets arbeidsdag til åtte timer, sjelden ble fulgt. Selv 15 år etter at Les Misérables ble gitt ut, var jenter i praksis totalt forsvarsløse overfor sadistiske og gjerrige arbeidsgivere. Det var en sannhet – som fortelleren i Les Misérables hevder i en passasje som ble fjernet fra tredje del (sitert av Vargas Llosa) – at «en kvinne, når hun ble akseptert av den sosiale ordenen, ble ansett som umyndig». Napoleons sivilrett gav gifte kvinner samme juridiske status som barn og sinnssyke.
Det er også en sannhet – selv om, som Vargas Llosa er inne på, det var «universelt akseptert at hendelsen var for utrolig» – at en voksen i 1795 kunne få fem års fengselsstraff, som Jean Valjean gjør, for å knuse et bakerivindu og stjele et brød. Det året (for å ta et tilfeldig eksempel fra avisen Gazette des Tribunaux), ble en 58 år gammel mann dømt til åtte år på en galei og lenket til en jernkule for å ha stjålet tre servietter fra stamrestauranten sin.11 Mens Hugo arbeidet med romanen besøkte han Conciergerie-fengselet i Paris. Her snakket han med en tolv år gammel gutt som hadde blitt dømt til tre år på en forbedringsanstalt for å ha plukket noen ferskener fra et tre i en forstadshage. Overdrivelsene som provoserte enkelte av Hugos samtidige skyltes ikke selve faktaene, men hans betente forstørrelse av den underliggende urettferdigheten: «Vi kunne spurt dem: ‘Hva har du gjort med ferskenene våre?’ Men de kunne svart: ‘Hva har dere gjort med vår intelligens?’»12 Å si at «Les Misérables kun er en fiksjon, et skaperverk som vender ryggen til levde erfaringer» er kun sant i en spesifikk og svært personlig forstand.
Den viktigste politiske hendelsen som skildres i Les Misérables, ved siden av slaget ved Waterloo er – som Vargas Llosa påpeker – opptøyene i Paris i juni 1832. Da det liberale monarkiet grunnlagt gjennom revolusjonen i 1830 hensynsløst knuste (og muligens framprovosert) et folkeopprør mot rojalister, legitimister og republikanere. Ifølge Vargas Llosa gjør Hugo komplekse politiske hendelser som opprøret i 1832 «til en sentimental og utopisk tåke.» Han forvandler en revolusjon – som med Vargas Llosas ord er – «en uperfekt, kaotisk, krampeaktig, tvetydig og kollektiv bevegelse» – til en forutbestemt hendelse som markerer et stadium i menneskets søken mot en høyere moralsk livsform. Han glatter over opprørernes avvikende ideologier og erstatter dem med vage prinsipper som representerer «alle og enhver». Ut fra denne synsvinkelen er forfatteren Victor Hugo en politisk «kameleon» med sin stadige endring av tilsynelatende opportunistiske synspunkter, noe som er «en anelse problematisk» for Vargas Llosa.


VARGAS LLOSA TRYLLER fram en lignende enkelthet som gjelder hans egen optimistiske historiesyn. Han hevder at historikerne, som en gang hadde avvikende syn på opprøret i 1832, nå alle er enige. Men han begrenser seg til å sitere to artikler publisert i 1962 og en bok som opprinnelig ble utgitt i 1841. Han maler et bilde av historien som en enighet mellom sosiologer, økonomer, statistikere og historikere. Han impliserer at vårt «bilde av det historiske Paris» kan benyttes som et stabilt grunnlag for å ta inn over seg fiksjonens innovative malstrøm: «Romanen besitter en tvetydighet som selv historien ikke har.»

Det er ingen tvil om at Hugos analyse av opprøret i 1832 ikke ville tilfredsstille en profesjonell historiker. Men likevel produserte han en mer konsis beskrivelse enn noen av hans samtidige historikere av revoltens iboende forvirring. Hans førstehåndserfaring av revolusjonen ga ham et uvanlig klart blikk på hendelsenes upenetrerbare dunkelhet. Les Misérables inneholder en av de svært sjeldne beskrivelsene av hvordan det var å kjempe på barrikadene:

«Når man forlater barrikaden vet en ikke lenger hva en har sett […] Innlemmet som man er i en kamp om ideer preget inn i menneskets ansikter, hodet har streifet framtidens lys. Døde som faller, og fantomer som reiser seg […] Hender farget av blod. En forferdelig øredøvende larm. En fryktelig stillhet […] Man synes å ha vært i berøring med en illevarslende svette fra ukjente dybder. Det er noe rødt under ens negler. Man minnes ingenting.»13

Hugos beskrivelser av besjelet ideologi, menneskeslakt og hukommelsestap lar seg ikke anvende til akademisk historie, men fortjener heller ikke å bli avvist som «et retorisk røykteppe» fordi de ikke identifiserer politiske fraksjoner og årsakssammenhenger. Dette er ikke kun en «storartet fiksjon» hvor sannheten er «drømmens, fryktens og begjærets.» Det utfordrer også historikernes konsensus og deres kreative utvelgelse av sannheter. Ideen om at historien skaper sine egne uforenelige, koherente verdener uttrykkes – som Vargas Llosa skriver – «strålende» i kapittelet «I året 1817» i Les Misérables. Etter å ha presentert et ufokusert utvalg trivielle elementer, observerer forteller: «Historien forsmår nesten alle disse tilfeldighetene og levingene og kan ikke gjøre annet fordi den da ville blitt invadert av uendeligheten.»


NÅR VARGAS LLOSA skriver som litteraturkritiker virker hans egen historieforståelse påfallende ryddig. Han setter Hugo på plass ved å sette ham opp mot Gustave Flaubert: «En kan si at [Les Misérables] er den siste store klassiske romanen, [Madame Bovary] er derimot den første store moderne romanen.» Der Hugos forteller opptrer som en allvitende gud, fjernet Flaubert fortellerens uskyld og introduserte heller en selvbevisst og/eller skyldig bevissthet. Flaubert introduserte tanken om at fortelleren må «avskaffe seg selv» eller rettferdiggjøre seg artistisk.

Men denne «skyldige bevisstheten» var allerede i arbeid i Hugos roman, selv om den manifesterte seg på en annen måte. Når Hugo fra sin eksiltilværelse utvidet passasjen om oppstanden i juni 1832, refererte han til sine egne uklare handlinger under oppstanden i juni 1848. I begge tilfellene hadde regjeringen fått makten gjennom revolusjoner som undertrykte opprørske deler av befolkningen. Vargas Llosa nevner juni 1848 som grunnlaget for Lamartines politiske undergang og hans angrep på demagogien i Les Misérables, men han nevner ikke Hugos deltakelse i de samme hendelsene. Det var på barrikadene i juni 1848 at Hugo innså det fryktelige i at ens handlinger ikke alltid er i det godes tjeneste selv om en utelukkende ønsker å gjøre det gode og følger sin egen samvittighet, og at de retningene ens politiske handlinger følger kan være like så tvetydige som en roman.
Den ekstraordinære vagheten som noen ganger senker seg over Hugos beretning er en del av dens historiske og psykologiske nøyaktighet. Som de beste historikerne visste han at han kjempet en kamp mot tiden og selvbedraget som var tapt på forhånd. Som Vargas Llosa i hans studie over Les Misérables, lot han ikke forenklinger og ønsketenkning prege konklusjonen. Styrken i hans studie ligger i den tvilen den utviser i forhold til litterær innovasjon og til forfatterens erkjennelse av egne prosedyrer og hans utfordrende effekt på leseren. I stedet for å rettferdiggjøre egne metoder, som mange kritikere av Les Misérables har gjort, stiller studiet, som romanen, spørsmål som uunngåelig blir stående ubesvart. Hjelper romanforfatterens «forfalskninger» oss «til å leve eller tydeliggjør de vår vanskjebne»? Hjelper de slaver med å «innse deres frihet» og oppfordrer de befolkningen til å reise seg opp mot «onde regjeringer, onde menn og deres onde gjerninger»? Er en romanforfatter, som frister oss med «det umulige,» en velgjører overfor folket eller en hensynsløs plageånd? Er Vargas Llosas historiske prosa sann i forhold til den «faktiske virkeligheten» eller utelukkende for seg selv? Og ville samfunnet i dag vært bedre tjent med at manuskriptet av Les Misérables hadde blitt stjålet fra Hugos hjem juni 1848 og blitt brukt til å holde liv i revolusjonens flammer?

Denne artikkelen ble først trykket i New York Review of Books. Oversatt av M.M.S


Fotnoter:
1 Oversatt til norsk som De elendige, Oslo, Gyldendal, 1930.

2 Brev til grevinnen av Blessington datert 27. januar 1847 i The Letters of Charles Dickens, Vol. 5, redigert av Graham Storey og K. J. Fielding, (Clarendon Press/Oxford University Press, 1981), s. 15.

3 Victor Hugo, Oeuvres complètes: Actes et paroles III, (Paris: Hetzel, Quantin, 1884), s. 18.

4 Brev til Jules Hetzel, 4. juli, 1861, i A. Parménie og C. Bonnier de la Chapelle, Histoire d?un éditeur er de ses auteurs (Paris: Albin Michel, 1953), s. 368.

5 André-Michel Guerry, Statistique comparée de l?état de l?instruction et du nombre des crimes (Paris: Everat, 1832), s. 4 og 7.

6 Charles Baudelaire, «Les Martyrs ridicules, par Léon Cladel,» i Oeuvres complètes, redigert av Claude Pichois (Paris: Gallimard, 1975-1976), Vol. 2, s. 183.

7 Oversettelse ved Frank Jellinek med tittelen Laboring Classes and Dangerous Classes in Paris During the First Half of the Nineteenth Century (Fertig, 1973).

8 Barrie Ratcliffe, «Classes laborieuses et classes dangereuses à Paris pedant la première moitié du XIXe siècle?: The Chevalier Thesis Reexamined,» French Historical Studies, bind 17, No. 2 (Høst 1991), s. 543.

9 Oscar Wilde, Intentions (1891, London, Methuen, 1908), s. 33.

10 Jeanne Bouvier, Mes mémoirs, ou 59 années d?activité industrielle, sociale et intellectuelle d?une ouvrière, 1876?1935, redigert av Daniel Armogathe og Maïté Albistur (Paris: La Découverte/Maspero, 1983).

11 Gazette des Ttibunaux, bind 12 (1795), s. 120?122.

12 Hugo, Oeuvres complètes, bind 11 (Paris, Laffont, 1987), s. 928.

13 Les Misérables, V, I, 18.