Sivilisasjonskritisk happening?

Er The Happening en teit film? Sommerens sedvanlig lettbeinte kinoprogram ble i år innledet av M. Night Shyamalans seneste krysning mellom grøsser og katastrofefilm. Naturen slår seg vrang, hevnen er utspekulert, men hvorfor?

Et av de sikreste sommertegn er at kinotilbudet blir merkbart mer preget av effektfulle eventyrfilmer og lette, delvis stupide komedier. Enda godt at indisk-amerikaneren med det underlige navnet M. Night Shyamalan er ute med en ny film. The Happening, sjangermessig i grenselandet mellom grøsser og katastrofefilm, hadde premiere i en lang rekke land fredag 13. juni. Enkelte filmer finner sin naturlige dato.


Night (f. 1970) er en filmskaper som har opplevd både kassasuksess og flopp, og en som både har skuffet og overrasket et kritisk filmpublikum – og det ene er jo som vi vet ikke nødvendigvis sammenfallende med det andre. Forhåndsomtalen på The Happening gjorde meg både skeptisk og nysgjerrig. Uforklarlig naturfenomen? Stivnede positurer? Verdt å bruke tid på? La meg ta en lang omvei til svaret. Jeg begynner i Malmö 2001.

JEG HADDE VÆRT i København og holdt forelesning på Carsten Juhls seminar på Kunstakademiet, emnet var 2001 – en romodyssé, og datoen var 12. januar, datamaskinen HALs bursdag. Søndag 14. hadde jeg satt av til Peter Greenaways Flyga över vatten / Flying over water på Malmö Konsthall, utstillingens siste dag. Den britiske filmkunstneren hadde sydd sammen en ytterst fantasifull temautstilling om samspillet mellom vinger og vann. Jeg kikket engasjert på egg, fuglefjær og flymaskiner, Ikaros og Nils Holgersson, mens jeg tenkte på hvor intellektuelt suveren og samtidig kunstnerisk uforløst Greenaway er: for mange nivåer og metanivåer, for mange vinduer og dører oppe til enhver tid. Kanskje en slik utstiling er hans rette element? Samtidig ble jeg klar over at prikkingen i halsen og den sterke tørsten etter appelsinjuice ikke var tilfeldig. Jeg la turen innom garderoben for å hente flere papirlommetørklær. Mens jeg roter i vesken, fornemmer jeg at døren til garderobeskapet mitt står i veien for noen. Jeg kikker opp på en lett smilende, dresskledd muskelbunt, og en til, og i midten, et enda mer smilende, vittig månefjes som ikke er til å ta feil av: Statsminister Göran Persson har også tenkt å se Greenaways utstilling før den stenger. Og lett snufsende, men med et indre leende blir jeg gående og loffe, på behørig avstand, etter Göran og hans livvakter på opplevelsestur. Litt av en happening.

Men skulle ikke dette handle om M. Night Shyamalan? Jo, det kommer.

Jeg har god tid til Oslotogets avgang. På kinosentret Filmstaden har jeg bare ett alternativ – omtrent som når jeg syv og et halvt år senere skal plukke ut en film å skrive om til LMDs julinummer – en ny film av M. Night Shyamalan, i dette tilfelle Unbreakable med Bruce Willis, som også hadde en av hovedrollene i Nights gjennombruddsfilm, The Sixth Sense (1999). I Unbreakable spiller han David Dunn, den eneste overlevende fra en stor togulykke. Ideen med å la Dunn møte en skikkelse som har et privilegert blikk for hans skjulte krefter, er i og for seg lovende, men magien vi serveres blir i bunn og grunn en abstrakt påstandsmagi. Alle vet at Bruce Willis er et menneske og ikke en gresk gud, ergo sårbar, og Dunn settes ikke på en prøve som åpner for et postmoderne illusjonsspill. Jeg hadde faktisk, til tross for feberen, foretrukket å se en metadokumentar av Peter Greenaway om Göran Perssons tilsynelatende mangel på sårbarhet og ugebrekkelige folkhemsideologi.

Derfor droppet jeg alien-filmen Signs da den kom på kino høsten 2002, men et zapping-innhopp på en eller annen TV-kanal inspirerte meg såpass at jeg gikk for å se The Village i 2004. Hva var nå dette? Et isolert samfunn i Pennsylvanias dype skoger, på 1800-tallet (?), i grenselandet mellom amish og dypøkologisk hippiekoloni? Kolonien lever «i pakt med naturen», men også i konstant angst for noe skummelt som lurer dypere inn i skogene. Mange stjerner er samlet her – Sigourney Weaver, William Hurt, Adrien Brody, Joaquin Phoenix. Sistnevntes rolleskikkelse, Lucius Hunt, vil konfrontere dette fremmede og farlige, og det skal resultere i at vi kommer til å se både det isolerte samfunnet og Shyamalans fiksjonsunivers med en helt ny optikk: Filmen dekonstruerer seg selv nesten som The Truman Show.

UTGANGSPUNKTET FOR Nights neste film, Lady in the Water (2006), var en selvkomponert godnatthistorie regissøren fortalte sine døtre over flere uker. Å sjangerbestemme denne filmen som «eventyr» eller «mystery» tar bare høyde for det mest iøynefallende aspekt. For her smelter leiegårdsrealisme sammen med fantasy, Dungeons & Dragons med Altman-lignende interaksjonsdrama, som om veggene mellom de ulike avdelingene av Hollywood-fabrikken var midlertidig fjernet.

Den godslige, stammende Mr. Heep, vaktmester i et noe spesielt borettslag, finner ut at noen benytter leiegårdens felles svømmebasseng ureglementert. Denne ’noen’ viser seg å være en havfrue. Story heter hun, og kommer fra Den Blå Verden. Filmens fabel spinner rundt spørsmålet: Hvem kan hjelpe henne hjem, redde henne unna de fryktelige fiendene som ligger på lur? For Story vet at de nødvendige kreftene eller funksjonene (en Skriver, en Symboltolker, en Vokter, osv.) finnes i leiegården – det er bare ikke umiddelbart gitt hvem som fyller hvilken funksjon. Mye av filmen kan betraktes som en illustrasjon til strukturalistiske funksjonsteorier à la Propp og Greimas.

Vaktmester Heep kommer omsider til å forstå at han ikke er Vokteren: Hans rolle blir å finne leieboerne som passer til de ulike hovedrollene. Det blir mye prøving og feiling. Her har Shyamalan lyktes i å finne typer som interagerer godt. Paul Giamatti er storartet som vaktmesteren. Bryce Dallas Howard slo gjennom i The Village, og her er hun rett og slett en strandet havfrue («narf»). Nevnes bør også Bob Balaban, mangeårig ekspert i pussige biroller, fra Nærkontakt av Tredje Grad til Altmans Gosford Park. Her spiller han en blasert og kynisk filmkritiker som har sett alt som kan sees. Før han møter et uhyre i korridoren. Slik alle gjør som hårdnakket benekter at de kan bli barn igjen.

Vi ser altså at Shyamalans filmer, så forskjellige de enn er i stemning og sjanger, alle inneholder et fremmedelement: spøkelser, egne skjulte evner, farlige krefter som lurer ute i skogen, den hemmelige sannhet om fellesskapet, et vesen fra en parallell verden. Det farlige fremmedelementet kan komme utenfra eller ligge latent i omgivelsene, i alle tilfeller er det med på å avsløre at noe er råttent i det indre fiksjonsunivers.

DETTE GJELDER OGSÅ for den nye filmen, The Happening. Liksom i Shyamalans tidligere filmer utløses virkninger som er vanskelig å årsaksbestemme. Og som flere ganger før utspiller handlingen seg i Philadelphia og det øvrige Pennsylvania, men her kommer geografien og kartet til å spille en mer sentral rolle.

Det begynner imidlertid i Central Park, New York. To jenter sitter på en benk. Den ene leser. Så faller hun ut, samtidig som en underlig atmosfære inntreffer rundt dem: Mange forbipasserende blir stående som frosset (disse scenene minner om Oliver Hirschbiegels The Invasion fra 2007), andre beveger seg baklengs. Den lesende sier: Jeg vet ikke hvor jeg sluttet å lese. Uansett kommer hun ikke til å lese mer. I stedet tar hun en skarp hårpinne og kjører den gjennom halsen sin. Flere merkelige selvmord inntreffer: En politimann får replikantblikk og skyter seg i hodet. På en byggeplass faller først én arbeider fra taket, så flere, så formelig regner det bygningsarbeidere. Dette bildet – i grenselandet mellom et Magritte-maleri fra 1953 og Twin Towers – framhever fornemmelsen av en selvmordsepidemi. Something’s in the air? I alle fall en situasjon som krever en sindig og unbreakable lederskikkelse, kort sagt en Göran.

I Philadelphia snakker naturfaglærer Elliot Moore (Mark Wahlberg) om mystiske forsvinningsnumre blant honningbier. Så blir all undervisning avbrutt på grunn av meldinger om «terrorangrep» i New York. Hva skjer egentlig? Nervegass? Atomulykke? Aliens? Terroristhypotesen forsvinner i alle fall overraskende fort, også fra media, i stedet blir det spekulert i et CIA- eller Pentagon-eksperiment som har løpt løpsk. (Et paradigmeskifte på gang i USA?) I alle fall har selvmordsbølgen nådd Philadelphia, det får ekteparet Moore vite på toget til Harrisburg.1 Sammen med dem er Almas bror Julian og hans datter Jess. Men lenge før Harrisburg stopper toget: «Vi har mistet all kontakt,» er konduktørens beskjed, så mekanisk avlevert at man lurer på om han kommer til å begå selvmord i neste nu. Julian haiker til Princeton for å finne kona. Forferdelige scener møter ham der, mennesker henger fra trær.

Ekteparet Moore og niesen får haik med en gartner, som har en hypotese om at det er planter og trær som kommuniserer med hverandre og reagerer på et eller annet. Moore & Co. prøver å orientere seg: Det virker som om det kun er det nordøstlige USA som er angrepet (mens det pleier å være Midtvesten som får besøk av aliens), altså må de ut av denne sonen. Men uansett hvilken grusvei de velger, ligger det lik i veien. Fanget i en kontaminert sone? Så er det vindmaskinenes tur: Vinden i trær og gress synes å forfølge dem, i alle fall når de flykter sammen med store grupper. Altså deler de seg opp i mindre enheter. Det løyer litt, men forferdelige ting skal skje, især når de tar inn hos en eldre kvinne som lever isolert og knapt vet hva som har hendt. Men også hun skal gå amok, før tilstanden er back to normalcy igjen.

Slutten på filmen får meg til å stille en hypotese: Sett at Michael Moore hadde regissert denne filmen? Først hadde han vel ledet sin navnebror med følge til Canada, så til Europa, french fries i Luxembourg-parken. Jeg har hørt om et anti-atomvåpenkollektiv som flyttet lengst mulig vekk fra den kalde krigen, til Falklandsøyene, vinteren 1982 …

Vel, er The Happening en helt teit film?

SENTRALE SIDER AV plottet virker søkt. For det er noe ytterst abstrakt med denne trusselen. Å visualisere en usynlig trussel og således bare vise virkningene, er alltid vanskelig, om ikke hasardiøst. I Hirschbiegels The Invasion får vi årsaken etablert fra første stund: Noe (et virus eller et stoff?) er kommet til jorda med romfergen som eksploderer, og dette stoffet angriper menneskene mens de sover og får dem til å dø eller bli replikanter. En mer tvetydig trussel kan man også finne i mange kunstfilmer, det er nok å nevne Tarkovskijs Offeret (1986). En lignende parallellitet mellom ytre og indre verden fins knapt i The Happening. Det er fraværet av både en klar årsak og en interessant tvetydighet som gjør at Shyamalans nye film virker så abstrakt, selv om det – i motsetning til Unbreakable – skjer noe dramatisk nesten hele tiden. Skikkelsene reagerer senso-motorisk på en uforståelig trussel, forståelig nok.

Sivilisasjonskritikk? Kan hende, men ut fra en vag og påklistret Gaia-hypotese: En dag kommer plantene, trærne og kanskje Moder Jord til å hevne seg på alle slemme menneskene. Hevnen er utspekulert, men tanken bak det hele er vag. Shyamalan gir sin katastrofethriller noe så selvmotsigende som en ferniss av dypøkologisk pessimisme.

Dertil mangler The Happening også den inspirerende blandingen av eventyrlig svermeri, avvæpnende humor og identitetsjakt som Lady in the Water har. Trusselen blir heller aldri så overhengende som i The Village, og den avsluttende vrien ligger langt tilbake for denne filmen, og virker nesten som en tributt til franskmennene, især Cahiers du Cinema, som har forsvart de fleste av filmene hans.2

Men er ikke The Happening i slekt med The Birds, slik Shyamalan selv antydet i en promotion-video? Overflatisk betraktet, kanskje: Naturen hevner seg, uvisst av hvilken årsak. Arne Næss hadde ikke formulert dypøkologien da Hitchcock lagde The Birds, og hans hensikt var antagelig å skape noe så uhørt som en gyser i guds frie natur. Her opphører imidlertid enhver likhet. I The Birds lar ingen mennesker seg diktere av naturen når den slår seg vrang. Dessuten handler Hitchcocks film både om naturen på vrangen (utløst av to søte «love birds»?) og en mor-sønn-relasjon truet av kvinnen som har brakt de eksotiske fuglene til Bodega Bay. Oppbygningen er dessuten diametralt forskjellig. I nesten halve filmen får vi bare små drypp og stikk av uhygge i en setting der det overskyggende spørsmålet lenge er: Kommer Melanie og Mitch til å bli «love birds»3 på tross av den dominerende moren? Og hvis det fins noen selvmordkandidater i Hitchcocks 45 år gamle film, så må det være måkene som flyr rett på vegger og dører.

Er det ingenting positivt å si om The Happening? Jo, i rettferdighetens navn må det bemerkes at filmen rommer noen frapperende tablåer, både i de innledende selvmordsscenene og vinden i gresset som nesten personifiseres. Den gamle damens selvmord er også sterkt i all sin gru. Mange shots ligger imidlertid under det nivå man vanligvis forbinder med sjeffotograf Tak Fujimoto, som foruten flere Shyamalan-filmer blant annet har gjort Nattsvermeren. Replikkene blir mang en gang både for enkle og for abstrakte, og det skyldes nok mer en ufokusert regissør enn skuespillerne – Mark Wahlberg har fått mye pepper, feil adresse. John Leguizamo er en akseptabel Julian, og Zooey Deschanel (Alma) er i det minste god på mimikk. Og så var det fint å se Betty Buckley (den gamle damen Mrs. Jones) igjen etter tjue år – hun ble bortført mens Harrison Ford sang «I love Paris» i dusjen i Polanskis Frantic.

Ikke helt Good Night denne gangen, men like fullt Good Luck, lykke til med neste prosjekt. Når dusinvarene dominerer kinotilbudet, er det tross alt grunn til å imøtese neste Shyamalan, selv om han, for better or for worse, neppe noensinne klarer å utfordre seeren slik Greenaway gjør. Og han klarer neppe å legge et lindrende lag av sosialdemokratisk balsam over en skremmende og feberhet verden, slik Göran Persson var så uforlignelig dyktig til.

© norske LMD