Verken stat eller barn!

Forfatterskapet til russisk-amerikanske Ayn Rand (1905–1982) er relativt ukjent i Europa. I ny og ne henviser kapitalsvermerske ungdomspolitikere og andre høyreutopister til henne, men uten den store folkelige appellen. I USA derimot selger bøkene til brutalkapitalismens største apologet fortsatt i bøtter og spann, og ifølge ryktene skal en av dem filmatiseres med Brad Pitt og Angelina Jolie i hovedrollene. Som en forsvarer av de mektige, hadde Rand stor innflytelse i maktens innerste sirkler–Ronald Reagan var en stor beundrer og Alan Greenspan var lenge enn av hennes nære venner. Men har hennes bøker noen som helst polemisk kraft utover den kommunistfryktende 50-tallskonsteksten de er skrevet i?

august 2008

Under et møte i Det internasjonale pengefondet (IMF) i 2004 henvendte Putins økonomirådgiver, Andrei Illarionov, seg til USAs daværende sentralbanksjef Alan Greenspan for å snakke om en kvinne de begge beundret og som Greenspan hadde hatt et langt og nært forhold til, nemlig Ayn Rand.1

Hun er relativt ukjent i Europa, men er i USA berømt for sine to enorme bestselgere: The Fountainhead (Kildens utspring) fra 1943 og Atlas Shrugged (De som beveger verden) fra 1957.2 Sistnevnte er en saga som kombinerer store amerikanske entreprenører sammen med krim og utopi. Én etter én forsvinner unntaksmenneskene på mystisk vis. Resultatet er at den amerikanske sivilisasjonen går i oppløsning. Krimplottet kretser rundt den forsvunne ingeniøren John Galt. Hans forsvinning er ekstra oppsiktsvekkende ettersom han har etterlatt seg en uferdig og uutnyttet revolusjonerende oppfinnelse: en motor som drives av en uttømmelig, overalt tilgjengelig og gratis energikilde, nemlig den statiske elektrisiteten i atmosfæren. Etter hvert finner man ut at John Galt frivillig har trukket seg tilbake fra samfunnet. Begrunnelsens hans er at de uproduktive samfunnsborgerne suger blodet ut av individene som skaper og produserer – en misbrukende makt som staten sørger for. De andre forsvinningene oppklares deretter: John Galt har overtalt et visst antall begavede sinn til å ble med på den mest ødeleggende streiken i USAs historie.

I en isolert fjellregion i USA grunnlegger John Galt og følgesvennene hans byen Galt-Gulch. Her får de økonomisk fredløse (economic outlaws) fritt utløp for sine skaperevner, sine evner til å oppfinne og entreprenøre. En filmatisering av De som beveger verden er for tiden under innspilling, og ifølge ryktene skal Brad Pitt og Angelina Jolie (stor beundrer av Ayn Rand) spille hovedrollene.
«Utopistene» oppdaget til slutt at utopien allerede eksisterte i form av skatteparadisene

Siden Rands popularitet er på høyde med Ron Hubbards, grunnleggeren av scientologikirken, er det ikke overraskende at noen tilhengere har forsøkt å realisere utopien. I 1995, 13 år etter Rands død, dukket det opp en helsideannonse i The Economist og Time Magazine: Den storslåtte ideen til det «profetiske geniet» er ikke lenger en drøm, det er en levende og lovlig entitet, Laissez Faire City. Frivillige fra hele verden ble bedt om å bli med. I 1998 planla medlemmene i Laissez Faire City å kjøpe land i Costa Rica. Etter flere vanskeligheter rettet de seg heller mot ideen om et virtuelt territorium på internett. Men siden det i grunn og bunn ikke dreier seg om annet enn å unnslippe skatt (en umoralsk avgift, ifølge Rand, som staten bruker for å tilrane seg enkeltindividenes penger), oppdaget «utopistene» til slutt at utopien allerede eksisterte, i en mindre poetisk, men desto mer utbredt form: skatteparadisene.

Rands livsløp forklarer utvilsomt mye av hennes ideologi. Hun ble født i Russland på begynnelsen av 1900-tallet som Alisa Rosenbaum, men flyktet fra Russland i 1926. Men på hver sin måte har både kommunistideologien og Rands motsatte ideologi sin forankring i myten om Promethevs. Hun dro fra et land som hadde pervertert den promethevske drømmen og utopien, til et land som ifølge henne hadde lykkes. Rand var aktiv fram til slutten av 70-tallet (hun døde i 1982), og hadde en betydelig innflytelse på det intellektuelle og politiske livet i USA, særlig i de øverste sjiktene av det republikanske partiet – Ronald Reagan var en av hennes mest ihuga disipler. Et Ayn Rand Institute3 jobber for å spre hennes «objektivisme» og fremme markedsliberalisme, individualisme, frihet og fornuft som motgift mot kulturelt mangfold, miljøvern og alle andre tankestrømninger som overdriver statens betydning, og andre utbrudd av irrasjonalitet. 800 000 eksemplarer av Rands verk selges hvert år.


KILDENS UTSPRING ER hennes andre store bestselger. Tittelen er ment å betegne den kreative kraften som finnes i hjertet av individet. Boka handler om en genial arkitekt, Howard Roark, som kompromissløst står opp mot manglende anerkjennelse og konformisme. På slutten av romanen må arkitekten møte i retten, anklagd for å ha sprengt et av sine egne bygningskompleks som akkurat var blitt ferdigstilt. Hvorfor ødela han sitt eget verk? Fordi det var blitt pervertert, degenerert: på tross av en formell garanti om at de ville bli bygd slik han hadde tegnet dem, ble bygningene endret for å tilpasse dem den folkelige smaken.

Leseren blir vitne til en av disse rettssalsscenene som går igjen i amerikansk fiksjon. Howard Roark forsvarer seg selv, og innleder sin forsvarstale på følgende vis: «For flere tusen år siden oppdaget det første mennesket hvordan man kunne tenne ild. Han ble sannsynligvis brent på bålet han lært sine brødre å lage. Han ble betraktet som en forbryter som hadde handlet med en demon menneskeheten fryktet. Men takket være ham kunne menneskene varme seg, koke maten sin, lyse opp hulene sine. […] Denne mannen, den ukuelige pioneren gjenfinner vi i åpningskapitlene til alle eventyrene menneskeheten har skrevet ned for å forklare sin egen opprinnelse. Promethevs ble lenket til en klippe og hakket i stykker av gribber, fordi han hadde stjålet ilden fra gudene. Adam ble dømt til å lide, fordi han spiste frukten av kunnskapens tre. […] De store skaperne – tenkerne, kunstnerne, vitenskapsmennene, oppfinnerne – sto alene mot menneskene i sin samtid.»4

Ødeleggelsen av byggverket, sier Roark til sitt forsvar, var ikke en forbrytelse: kunstneren, herren over verket, har rett til å ødelegge det når det ikke stemmer overens med hans kreative ide. Det er nettopp hans uvilje mot å gi etter for samfunnets krav som gir samfunnet dets største goder. Roark, den nye Promethevs, forsvarer individets verdier – og individets verdier er identiske med «de amerikanske verdiene». Juryen feller sin dom: ikke skyldig.

I 1949 filmatiserer King Vidor boka (The Fountainhead) med Gary Cooper i rollen som arkitekten. Ayn Rand skriver selv manuset til filmen. Hvis man tilfeldigvis kommer over den på tv-en en kveld, framstår den som en hvilken som helst annen Hollywood-filmer: Gary Cooper, den ensomme helten, går ukuelig imot de rådende konformistiske omgivelsene eller han utfordres av mektige og kyniske menn; situasjonen vendes fra suksess til nederlag og tilbake igjen; heltinnen er forførende og uavhengig, men lar seg erobre til slutt.

Europeiske seere får sannsynligvis ikke med seg filmens underliggende propagandadimensjon. I filmen legger Ayn Rand ut sitt politiske budskap i det stille, i motsetning til i romanen der det formuleres høyt og tydelig. Hun ønsker ikke å presentere sine ideer, men snarere og mer snedig, å vise virkeligheten på en slik måte at seerne som fanges av historien som utspiller seg, etterpå vil oppfatte budskapet som en naturlig konsekvens av historien. Som de fleste amerikanske filmer med et patriotisk, religiøst eller politisk siktemål, vet Fountainhead å la seerne nyte fiksjonen i seg selv og for seg selv. Hollywood-propagandaen har forstått at hvis man preker i det stille, spres budskapet bedre enn i det åpne. Den skapende Roark går sin egen vei. Det eneste som teller er arbeidet hans: ingen har makt over ham. Verken Gud eller herrer! Gjennom Roark anerkjennes og iscenesettes det universelle ønsket om å eksisterer fritt.


I EUROPA KNYTTES den romantiske forestillingen om geniet til diktere, forfattere og musikere. Den amerikanske, modernisert versjonen, skapergeniet, er i motsetning til det europeiske ikke lenger et menneske som ønsker å unnslippe den materielle verdenen, men et menneske som lengter etter å forvandle den. Arkitekten er en kunstner, men også en byggmester. De romantiske kunstnerne i Europa var salongfolk. Den Nye Verdens kunstnere kler seg ikke i røde vester, og de legger ingenting i mellom. Roark er en arbeider, en bygningsarbeider på byggeplassen, en amerikansk Stakhanov.5 Mannen bekrefter seg selv i møte med materien – beherske, dominere, rå kraft, virilitet. Allerede på første side toner Rand flagg: Howard Roark reiser seg, naken, på toppen av en klippe.
«Alt som er virkelig eksisterer på uavhengig vis». Ayn Rand mener, i likhet med Nietzsche, at menneskeheten får sin eksistensberettigelse fra de store menn (desto verre for vanlige folk, som selvfølgelig ikke har noe de skulle ha sagt). Hun deler hans kritikk av filantropien, hans forakt for massene og framfor alt hans tro på individet som eksisterer for seg selv, som ikke har behov for andre og som henter det det skaper fra sitt eget indre. Rands prometheisme er ikke et bud på dobbeltmoralen den konservative revolusjonen i USA er innsvøpet i. Den er nærmere beslektet med opprøret i romantikken og dens nyhedendom. Roarks forsvarstale er i virkeligheten en hyllest av ham selv: «Skaperen tjente ingenting og ingen. Han levde kun for seg selv. Og bare gjennom å leve for seg selv var han i stand til å skape tingene som gjøre ære på menneskeheten. […] Skapernes verk har utryddet den ene sykdommen etter den andre, moralske så vel som fysiske, og fjernet mer lidelse enn noen altruist kan forestille seg. […] Mennesket som forsøker å leve for andre er et avhengig menneske. […] Målet for den skapende er å erobre naturen; målet for parasitten er å erobre andre mennesker. Den skapende lever for sitt verk. Han trenger ikke andre. Parasitten lever av andre. Han trenger andre.»
Ifølge Adam Smith, bakeren baker ikke brød av filantropiske grunner, men av egeninteresse. Ved å leve for seg selv, ved å bli et rent individ, bidrar hver og en ufrivillig og mot sin vilje til det allmenne gode. Denne optimismen grunnes i sin tur på overbevisningen om at gjensidig avhengighet på ingen måte er et grunnleggende trekk ved menneskets eksistens, men heller noe patologisk. Sykdommen er riktignok svært utbredt, men kan påvises gjennom ved å settes i kontrast til det sunne menneskets sanne natur. Den eneste relasjonen som eksisterer mellom uavhengige vesener er ifølge Ayn Rand frihandel: «Menneskenes rasjonelle interesser står ikke i strid med hverandre – det finnes ikke interessekonflikter mellom mennesker […] som behandler med hverandre som handelsmenn.»6
Slik begrunner Ayn Rand sin etikk som har det merkverdige ved seg at den ikke innebærer noen forpliktelser overfor andre, men kun overfor seg selv. Ved et trylleslag forsvinner dermed alle former for gjensidige avhengighet, alle maktrelasjoner, alt maktmisbruk, urettferdighet og vold som forgifter menneskehetens eksistens, og mot hvilke oppfordringer om å bruke fornuft dessverre viser seg å ha svært lite virkning i det virkelige liv.


AYN RANDS IDEOLOGI retter seg først og fremst mot de «dominerende». Hun styrker deres tro på det smigrende selvbildet de har gitt seg selv og fortrenger det de i virkeligheten er: mennesker som er fullt og helt er avhengig av å tilhøre mektige nettverk og som gjør alt de kan for å bli med i dem. Men hun leses også – det er hennes store styrke – av folk som har mer beskjedne posisjoner. Disse er utvilsomt mer isolerte tilfeller, noe som sannsynligvis er et problem for dem, og det er nettopp her rollemodeller som Roark eller John Galt kan fungere – i den grad de identifiserer seg med dem – som en imaginær kompensasjon og en kilde til selvtillit. Rand gjør det mulig å være stolt av det som i virkeligheten svekker dem. Når troen på individet bruker de som har lykkes som eksempler, rettes søkelyset bort fra den sosiale kapitalen disse har nytt godt av, og erstattes med en opphaussing av personlig vågemot. For de som forblir nederst på den sosiale rangstigen, får mangel på personlige egenskaper skylden for deres nederlag.

Blant de uunngåelige, men nyttige typene avhengighet, må man åpenbart ta med båndene som knytter en generasjon til den forutgående. I dette perspektivet er det symptomatisk at det i Ayn Rands to omfangsrike bestselgere, ikke er funnet plass til noen barneskikkelser. Årsaken til dette er at den blotte eksistensen av barn, og dermed en forbindelse mellom generasjonene, er tilstrekkelig til å ødelegge individmodellen hun lovpriser. Ayn Rands radikale individualisme forutsetter i siste instans at samfunnet – slik Margaret Thatcher sa det – ikke eksisterer.

«Alle 'blandingsøkonomier',» skriver Ayn Rand i 1963, «befinner seg i en utsatt overgangstilstand, der de til syvende og sist må vende seg mot friheten eller ende i diktatur.»7 Rollen til et fritt land som USA er dermed å sørge for at tingene går i riktig retning, det vil si en allianse mellom demokrati og radikal kapitalisme. «Enhver fri nasjon hadde rett til å invadere Nazi-Tyskland, og har i dag rett til å invadere Sovjet-Russland, Cuba eller en hvilken som helst annen slaveinngjerding.»8 Når «erobrerne har etablert et fritt samfunnssystem», «blir invasjonen av et slaveland moralsk berettiget.»9

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Alan Greenspan, The Age of Turbulence, New York, Allen Lane, 2007, s. 323.

2 Begge romanene er oversatt til norsk: De som beveger verden (Kagge Forlag, 2000), Kildens utspring (Aschehoug, 1949).

3 www.aynrand.org.

4 Alle sitatene er her oversatt fra den engelske originalen. Overs. anm.

5 Aleksej Stakhanov (1906–1977) var en russiske gruvearbeider som etter å ha vunnet en produktivitetskonkurranse, ble framhevet som «arbeiderhelt» i Sovjetunionen. Red. anm.

6 Objectivist ethics», forelesning ved Universitetet i Wisconsin i 1961. Trykket i The Virtue of Selfishness, New York, New American Library, 1964.

7 Collectivized 'Rights'», The Virtue of Selfishness, se over.

8 Se over. Man trenger muligens ikke spekulere på hvilken holdning Rand ville hatt til Irak-krigen.

9 Se over. Rand gjentar dermed et av det mest brukte argumentene til kolonialismetilhengerne på 1800-tallet.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal