Götaland-Gaza, tur-retur

Filmatiseringen av Jan Guillous Arn-serie1 fra korstogstiden er fullført i og med Riket ved veiens ende. Guillous suksesstrilogi er i Peter Flinths filmutgave blitt et todelt verk på til sammen fire og en halv time, Arn – Tempelridderen og Arn – Riket ved veiens ende (første film dekker første bind og en stor del av andre og andre film litt av andre og hele tredje). Regissøren sier at Guillous fortelling er «en filmisk berättelse som bara väntat på att få återges på vita duken!»2 Samtidig innebærer en overføring fra roman til film selvfølgelig en reduksjon, især når det er snakk om ca. 1200 sider til sammen. Uansett hva man måtte mene om filmene, kan de ikke bedømmes på bakgrunn av romanseriens detaljerte og intrikate nettverk. Bok er aldri best på lerretet. I første bind, Veien til Jerusalem, får vi for eksempel vite mye om bakgrunnen for korstogene, dette berøres bare kursorisk av filmens fortellerstemme (som er et av filmens klokeste grep). Satt på spissen: Vent ikke på opplysninger om forekomsten av tørrfisk fra Lofoten i G…taland på slutten av det tolvte århundre, selv om de fins i roman nummer tre.

Flinths dobbelfilm skal primært bedømmes ut fra hvordan den har klart å skape sin egen sammenheng og form. Det er også verdt å spørre om hvilken berettigelse sjangeren har.



FJORÅRETS FILM, Arn – Tempelridderen, begynner i Vest-G…taland på 1150-tallet, ca. hundre år før Sveriges samling til ett rike under Birger Jarl og Magnus Ladulås. Vi møter Arn Magnusson (eller Arn de Gothia som han også skal bli kalt) som guttunge på herregården Arnäs. Arn tilhører Folkunge-ætten. Den rivaliserende klanen, Sverker-ætten, går til angrep og dreper Folkunge-kongen Erik. Kongssønnen Knut, Arns beste venn, blir sendt til Norge. Arn blir litt senere livstruende skadet når han ramler fra et tak i forsøk på å hente ned Knuts tamme ravn. Moren lover den hellige jomfru at om Arn overlever, så skal han bli Guds tjener. Således blir han sendt i kloster (der det snakkes engelsk). Her lærer Arn seg alt fra latin til bueskyting, fekting og riding. Hans lærer (Vincent Perez)3 er tidligere tempelridder med lang fartstid i det hellige land (Palestina). Etter å ha drept noen menn i selvforsvar mens han er ute og rir, blir han sendt hjem igjen, utstyrt med tempelriddersverd som bærer inskripsjonen IN HOC SIGNO VINCES – med dette tegn skal du seire.

Arn blir straks trukket inn i en konflikt med Sverker-ætten og beseirer en av deres mektigste menn, Emund Ulvbane, i duell. Mye mer alvorlig er det at han lar seg overtale av den hjemvendte Knut til å delta i drap på kong Karl Sverkersson. Sverkerne hevner seg gjennom sin kirkelige innflytelse. Biskopen går til attakk på Arns gryende kjærlighetsforhold med Cecilia Algotsdotter, etter at Cecilias søster Katarina har båret falskt vitnemål. Både Arn og Cecilia blir innesperret i kloster – Arn kommer til sine gamle læremestere og sendes snart til det hellige land som tempelridder, mens Cecilia blir utsatt for både ydmykelse og ren tortur av abbedissen Moder Rikissa, som også tilhører Sverker-ætten. Hun sørger for at Cecilias nyfødte barn blir tatt fra henne. Siste halvdel av første film veksler kontinuerlig mellom Palestina og Sverige. Arn deltar i kampen mot sarasenerne (araberne), høster stort ry og stiger i gradene, men får en mektig fiende i tempelherreordenes indre sirkel i Jerusalem, Gerard de Ridefort. Han får også et uventet møte med sarasenernes sagnomsuste leder, Saladin (eller på arabisk, Salah al-Din), idet han redder ham og hans bror fra beduinrøvere. Gjensidig respekt skal prege forholdet mellom de to motstanderne. Det er med dette møtet at første film begynner, foregripende. Den slutter med at Cecilia, som nå er under beskyttelse av kong Knuts dronning, venter og venter på tegn til liv.

La oss stoppe her og se nærmere på noen trekk ved denne fiksjonen. Dramaturgisk og billedmessig betraktet er filmen et solid stykke arbeid, best før Arns korstogsferd. Det er lite å utsette på etableringen av fiksjonsuniverset. Billedfortellingen er jevnt over god, og Flinth har et skarpt blikk for gjentagelsenes potensial – et eksempel: barn som går langt inn i skogen i begge filmene, og overraskes av krigere, første gang venner, neste gang fiender. De dramatiske høydepunktene kommer relativt tett, dette er jo en historisk action. Midt oppi det fortettede handlingsforløpet får vi et troverdig bilde av dagligliv blant de privilegerte i det som blir regnet som Skandinavias mest utviklede region i høymiddelalderen. Anakronismer? På filmdatabasen IMDB invendes det at hvitt brød ikke inngikk i klostermenyen på den tid, men det er nok et unntak.


SKUESPILLET I SVENSK film har alltid vært preget av naturlig nærvær, det gjelder ikke minst barn, så også her. Voksenrollene balanserer stort sett bra mellom de sjangermessig nødvendige klisjeer og troverdig tilstedeværelse. Et ekstra pluss for Mirja Turestedt som Arns mor. Et unntak er faktisk Stellan Skarsgård som Arns onkel Birger Brossa: Rollen er vag, og utførelsen virker mer uinspirert enn vi er vant til fra den kanten. I rollen som den voksne Arn er Joakim Nätterqvist solid, og det er noe umiskjennelig Matt Damon-aktig over hans gestalt: det samme gutteaktige og alvorlige, i tillegg til en viss portrettlikhet. I det nonneinnrammede ansiktet til Moder Rikissa gjenkjenner man etter hvert Bergman-ikonet Bibi Andersson, 72 år. Ondskap blir ekstra virkningsfullt når det kombineres med et sterkt og vakkert ansikt. I Arn – Riket ved veiens ende har Rikissa innskrenket spillerom, men hennes agerande på dødsleiet er bemerkelsesverdig: Hun ber Cecilia om syndsforlatelse, og når offeret svarer at det kun er Gud som kan tilgi henne, reagerer Rikissa/Bibi med et utbrudd som beviser at hun godt kunne ha spilt flere hekseroller.
Selv om en rekke skikkelser – ikke minst Arns foreldre – fremstår som troverdige personer, er persontegningen ofte for enkel og svart/hvit; det gjelder både Jerusalem og Sverige. I enkelte henseender følges den klassisk westernsemiotikk: Cecilia er lys, den svikefulle søsteren mørk.


Min største innvending mot Arn – Tempelridderen er at overgangen til Midtøsten og korstog blir for brå. Vi blir kastet inn i et palestinsk handlingsunivers som regissøren ikke har rukket å etablere skikkelig. Dette kan delvis skyldes sammenslåingen av bok I og mye av II til én film. Et dertil hørende diskutabelt valg er å veksle såpass hyppig mellom Palestina og Sverige. Valget er forståelig: Parallellføringen av Arn og Cecilias liv gjør at de utpekes som definitive hovedpersoner, og de tenker kontinuerlig på hverandre. Men vekslingens hyppighet medfører at fiksjonens andre handlingsfelt ikke utfolder seg tilfredsstillende. Akkurat dette skal bedre seg i andre film.
Vekslingen mellom Sverige og Midtøsten fortsetter i Arn – Riket ved veiens ende, nå en tanke mer dynamisk. Korsfarernes verden kommer nærmere. Cecilia venter stadig på Arn, selv om Brossa og andre ledende Folkunger synes hun skal gifte seg med en fra Sverker-ætten, i fredsbevarende øyemed. Hun har sonet ferdig og kan forlate klostret, blir boende i kong Knuts borg og møter sin snart voksne sønn. Arn er blitt borgerherre i Gaza. Han lengter hjem, men Ridefort, den nye stormesteren, underkjenner forgjengerens frihetsbrev: Saladin skal beseires, ikke snakk om noe svensk semester! Arn og flere andre tempelriddere fraråder planen om å overraske Saladin ute i ørkenen, men Ridefort står på sitt. Det ender i katastrofe for korsfarerne. Arn blir skadet, våkner opp hos Saladin i Damaskus, får fritt leide, med eksotisk eskorte. Cecilia føler seg uvirksom og motløs, snur om og sier ja til å bli abbedisse etter Rikissa. Men så kommer Arn med følge akkurat idet hun skal gå gjennom klosterporten. Brossa må gi opp motstanden mot ekteskap mellom Arn og Cecilia, og de blir lykkelig gift tjue år etterpå. En datter blir født. Seks år etterpå dukker mørke skyer opp: Kong Knut dør, Sverker Karlsson overtar, med danskenes støtte. Arn får en ny og farlig fiende i danske Ebbe Sunesson, kanskje vel mye skurk, men en karismatisk skurk. Det går mot åpen krig, vaiende bannere og lemlestelse.


DET BESTE SOM kan sies om den nye Arn-filmen er at den rommer en rekke flotte tablåer (et eksempel: Saladins menn til hest som fra en topp skuer ut over korsfarerhæren som slanger seg bortover ørkenen) og mektige slagscener. Det siste er ikke mitt yndlingsmotiv, men her er det såpass godt gjort at man lar seg rive med, siden det er lenge siden man så Kurosawas Ran. Og uten på noen måte å være en troverdig antikrigsfilm, legger Arn – Riket ved veiens ende ikke skjul på hvor horribelt og grusomt resultatet av et middelaldersk slag var. Man kan imidlertid ikke unngå å sammenligne korstogsscenene med Ridley Scotts Kingdom of Heaven (2005), som omhandler samme periode og enkelte nesten identiske hendelser og konflikter. Ser man bort fra en del hul retorikk, er billedmester Scotts film vesentlig bedre når det gjelder tablåer4 og sammenheng, og den inneholder mer bakgrunn for å forstå korstogene, langt fra like reflektert som Guillous roman, men her handler det om å sammenligne med Flinths film.
Også Arn-filmene, især den nye, rommer for mye hul og fet fraseologi. Alt snakket om «The True Cross», for eksempel. Det er tidstypisk, men den religiøse retorikken mangler en etablert bunn. Verre er enkelte bevisstløse replikker, som Arns kamprop foran det avgjørende slaget: «Vi skal vinne FREDEN!» Her er det lett å assosiere både til G. W. Bush og til Orwells satiriske slagord i 1984: WAR IS PEACE. (Man skal i det hele tatt være ytterst mistenksom når det snakkes om fred men forberedes til krig.) Og så er det all kjærlighetskitschen. Arn og Cecilias opprinnelige forelskelse virker ekte og – unnskyld klisjeen – duggfrisk, men de synes ikke like inspirert tjue år etterpå, og det kommer særlig til syne når ordene blir høystemte. Rosa romantikk er definitivt ikke skreddersydd for middelaldersk hevnkrig.

Men det største sjangerbrudd representeres av en nordmann. Når Arn flykter fra røvere i Gaza (i en scene som repeterer overfallet på Saladin i første film) blir han reddet av en bueskytter – Harald heter han og blir spilt av Anders Baasmo Christiansen. Harald er en norrbagg av den typen som svensker vissnok aldri blir lei av å se – en brautende, impulsiv og naiv fyr. Kort sagt: en yngre Fleksnes i godlynt utgave. Men en Fleksnes i Gaza blir litt mye, særlig i en sjanger der Monty Python lurer rundt hjørnet. Kanskje vil denne skikkelsen fornøye galleriet på begge sider av Kjølen, men enfoldingen er et symptom på at regissøren ikke tar sin fiksjon så veldig seriøst, og det smitter over på tilskueren. Ute i ørkenen sier Harald til Arn: Nå skulle det jammen smakt med en øl! (sitert etter hukommelsen). Ikke rart at Arn sender ham hjem, dyktig bueskytter til tross. Saladin ville neppe ha spart ham. Men jammen dukker han ikke opp i bryllupet også, og framfører en skåltale på vegne av hele Norge, vårt fedreland. Jajamensann …

Saladin-skikkelsen, som også har en framskutt plass i Ridley Scotts korsfarerfilm, er preget på en måte som palestinervennen Jan Guillou antagelig har gått god for. Parallellen til dagens Midtøsten-konflikt blir en tanke overtydelig gjennom valget av Gaza som Arns domene. En hyllest til arabisk sivilisasjon i dens relativt mest eleverte og tolerante epoke, får vi ved at Arns følgesvenner anlegger rennende vann inne i ekteparets nye bolig …


REGISSØR FLINTH SKAL ha ros for mange fine billedmotiver og for å ha våget å tenke stort, det er ikke så mange nordiske regissører som gjør det for tiden. Men handlingsuniverset synes både for sammenpresset og for lite fokusert. Kanskje hadde en TV-serie på fem-seks episoder vært å foretrekke. Men da hadde vi garantert fått flere solnedganger og rosa kjærlighetsscener. Nei, det er ikke lett å lage film av et så stort epos som Guillous romanserie vitterlig er. Kanskje burde man ha latt være, rett og slett. Kanskje burde de fleste middelalderfilmer etter Monty Python og ridderne av det runde bord vært ugjort. Fallgruvene med hensyn til romantisering og idealisering av fornstora dar er én grunn; en annen er middelveien, det populærhistoriske kompromiss – litt fremmed og litt nært opp til våre dager. I det hele tatt bør filmer fra fjerne tidsaldre ha en ytterst bærekraftig idé, ellers er det vanskelig å se vitsen. Et godt alternativ er dokumentariske tv-serier med dramatiserte innslag à la Hermans historia. Ja, jeg skulle gjerne i stedet ha sett en slik serie fra nordisk høymiddelalder.

© norske LMD



Arn ? Tempelridderen
og Arn ? riket ved veiens ende, regi Peter Flinth.

Sverige 2007 og 2008, 2t 19 min og 2 t 08 min.

Distribusjon: SF Norge.






Fotnoter:
1 Vägen till Jerusalem (1998), Tempelriddaren (1999) og Riket vid vägens slut (2000), utgitt på Piratf…rlaget, norsk oversettelse utgitt på søsterselskapet Piratforlaget.

2 Peter Flinth: «ARN ? några rader från regissøren», i appendiks til biligbokutgaven av Riket vid vägens slut, Piratf…rlaget 2007.

3 Ved siden av sveitsisk-spanske Perez, kjent fra en rekke nyere franske filmer (primært historiske dramaer og eventyrfilmer, men snart aktuell som dr. Semmelweiss i Fever), som broder Guilbert, møter vi Simon Callow (kjent fra TV-serier, Shakespeare in Love og Amadeus) som abbeden fader Henry.

4 Skjønt det beste historiske tablå Ridley Scott har lagd, må nok sies å være åpningen av Gladiator, der man formelig føler at barbarene venter inni de tåkete, pre-romantiske tyske skogene.