Barcelona Light

Har Woody Allen noe nytt å by på i det nye århundre, når selve Woody-skikkelsen er falmet og stort sett en saga blott? Etter en rekke måtelig interessante amerikanske produksjoner og tre engelske filmer på rekke og rad – Match Point (2005), Scoop (2006) og Cassandra’s Dream (2007) – tar den stadig hyperaktive Woody Allen oss med til Barcelona, blant de spektakulære storbyene som fortsatt er forbausende lite utnyttet i fiksjonsfilm, et av de få minneverdige unntakene er en sekvens i Yrke: Reporter.1 Etter Antonionis Gaudí-visitt i 1975 virker det som betydelige, ikke-spanske regissører har fått berøringsangst overfor den katalanske hovedstaden, hvilket er forståelig. Barcelonas særegne modernismo-arkitektur er så iøynefallende at den lett kan ta luven av en brukbar scene, bli forgrunn i stedet for bakteppe. Woody Allen er ikke kjent for å lide av berøringsangst, og gjør det heller ikke i sin nye film Vicky Cristina Barcelona. Han omfavner romantikk- og turistklisjeene for alt de er verd og lar dem bli drivkraften i fortellingen. Barcelonas arkitektoniske perler blir distanserte billedmotiver i filmen, og et bakteppe for et florlett komidrama, en forviklingskomedie der Den Spanske Don Juan spilles ut mot Den Lettantennelige Blondine, Den Spanske Furie og Den Politisk Korrekte Ivy League-studine.


Filmen er fornøyelig, og er ferdig før du vet ordet av det. Likevel, umiddelbart etterpå en følelse av at noe mangler. Hva da? Det første som slo meg var, merkelig nok, fraværet av penger i denne fiksjonen. Det kan nok hende at tanken var påvirket av gjensynet med Robert Bressons to mesterverk der pengenes ødeleggende konsekvenser er ledetråd, Pickpocket (1959) og L’Argent (1983). Uansett, penger gjennomsyrer det meste, ikke minst i turistsammenheng, men skikkelsene i denne filmen synes å være frakoblet pekuniære hensyn. Det betyr imidlertid ikke at Woody Allen er en naiv antimaterialist som tror at mennesker lever av forlystelser alene. Han dro til Barcelona delvis fordi han ble invitert av lokale produsenter som gjerne betalte. Og penger er nettopp omdreiningspunktet i to av hans tre foregående, engelske filmer, skjønt på ulikt vis og i forskjellig grad.

La meg hoppe fort over bagatellen Scoop, som resirkulerer elementer fra Manhattan Murder Mystery (1993) og The Curse of the Jade Scorpion (2001), kort sagt: etterforskning av et kriminalmysterium med magiske undertoner.


MATCH POINT ER EN viktigere Allen-film, med en mer utfordrende rolle for Scarlett Johansson. Filmen handler om oppkomlingen Chris (Jonathan Rhys Meyers),2 tennislærer for rikfolk i London. Chris er en lykkejeger, og han blir på sett og vis adoptert av familien Hewett, som gir ham både en lukrativ jobb og en kjæreste. Men så møter han slangen i paradiset, amerikanske Nola (Scarlett Johansson), kjæresten til husets sønn. Match Point har en stramt bundet motivkrets – spill, sjansespill, hell, tilfeldighet og skjebne – denne tematiske veven markeres allerede i filmens elegante intro, der tennisballen blir stående og vippe på nettet – hvilken side faller den ned på? Tilfeldighet og skjebne veves sammen hele filmen igjennom, særlig ifølgende momenter: (a) Nola blir «frisatt» gjennom at Chloes bror finner sin perfekte match, (b) Chris legger tilfeldigvis merke til Nola mens han er på Tate Modern sammen med Chloe, og gjenopptar kontakten. (c) Chloe vil framfor alt i verden bli gravid. Når det omsider skjer, ramler ballen ned på begge sider for Chris, siden han har gjort Nola gravid omtrent samtidig! Et stadig tilbakevendende Allen-tema – bryte eller ikke bryte med kjæresten til fordel for en utfordrer (sentralt i så vel Manhattan, Hannah og hennes søstre og den anstrengte, men nostalgisk stilige The Curse of the Jade Scorpion) – får her en ny og farlig vri: Chris bestemmer seg til å ta livet av Nola og dermed eliminere den fatal attraction han har dyrket fram. Og (d) en tilfeldighet gjør at Chris slipper unna drapstiltale. Objektet som tilfeldigvis redder Chris er en ring, og ringen er – sammen med tennisballen (og opera) symbolske ledetråder i en intrige som langt på vei henger perfekt sammen – langt på vei, for jeg har problemer med å se at spilleren Chris nødvendigvis måtte forfalle til drapsmann, uansett om Chris stadig leser Dostojevskij. Derimot klarer filmen å sannsynliggjøre at erotisk pasjon er i stand til å utfordre den økonomisk velstand som spilleren har oppnådd, og Woodys første engelske film et interessant forsøk på å gjøre noe u-allensk.

Cassandra’s Dream
er mer hitchcocksk enn allensk i atmosfære. Uten å by på en gjensidig mordkontrakt («criss-cross») à la Strangers on a Train, presenterer filmen en fatal byttehandel: En rik onkel tilbyr to pengelense nevøer (den ene lider av spillegalskap, den andre bygger luftslott) en kontrakt: Dere dreper mannen som vil avsløre meg, så får dere pengene dere sårt trenger. Kontrakten oppfylles, men så begynner den spillegale brorens dårlige samvittighet å tyte ut, først gjennom mareritt. Filmens tragiske skjema fungerer noenlunde, men elementene og skikkelsene fenger ikke helt, og sedvanlig solid spill av Ewan McGregor og Tom Wilkinson (det samme kan man knapt si om Colin Farrell) kan ikke bøte på det. Det er nesten som man savner Woody Allen som skuespiller her: Han kunne ha overtalt brødrene til å oppsøke en shrink. Denne slangbetegnelsen for psykoanalytiker forekommer ikke så ofte hos den sene Allen, men nevnes en passant etter ca. en times forløp i Barcelona-filmen.

Ja, for et av de arketypiske trekk ved Woody Allens filmer er alt dette pratet om psykoanalytikere og Freud – hysterisk morsomt og fingerspitz-poengtert i tidlige filmer som Annie Hall, men definitivt mer anstrengt og repetitivt med årene. I det hele tatt har Allen tapt seg på det som var hans paradegren, nemlig satiren, den burleske, men i bunn og grunn godlynte satiren over New Yorks intellektuelle og pseudointellektuelle scene, med one-linere man kunne humre over i månedsvis. Fokuseringen på sin egen skikkelse som høyspent nevrotiker (og en umiskjennelig jøde), splittet i komisk spjæling med virilitetsambisjoner og nevrotisk dybderomantiker på søken etter instant coolness, blir for masete allerede i Hannah og hennes søstre (1986). Woody-skikkelsen var en stund Allens trumfkort, så ble den en tvangsrepetisjon. Men man skal passe seg med å være kategorisk når det gjelder Woody Allens filmer. For det er i den seriøse Hannah-komedien at vi aller best ser hans unike grep når det gjelder følelsesmessige og familiære relasjoner, med skiftende fokus på høyst ulike skikkelser.3

Med tilsynelatende lekende letthet la Woody Allen listen høyt i de tidlige klassikerne, særlig i Annie Hall, der han elegant veksler mellom realistiske scener og diskursive frekkheter som å la nåtidsskikkelsene direkte bivåne fortidstablåer, eller å snakke rett til kamera, ikke minst i den berømte kinokøscenen der Marshall McLuhan trekkes fram som sannhetsvitne. To høyst ulike metafiksjoner viste at han var mer enn en selvironisk navlebeskuer: Dokumentar-parodien Zelig (1983) knyttet genialt an til tidstypisk, postmoderne identitetsproblematikk, og i Kairos røde rose fra 1985 (den første Allen-film der regissøren ikke spiller selv) gir han sitt lekende bidrag til den like tidstypiske samtalen om fiksjonen som modell for virkeligheten, ved å la Mia Farrow vandre inn og ut av lerretet på kinoen der hun x antall ganger ser samme film. På denne bakgrunn blir de senere filmene hans som regel en skuffelse, især krimpastisjene og de nostalgiske filmene, med Radio Days (1987) som et lite unntak. Et par forsøk på å nærme seg sitt store idol Ingmar Bergman i stil og tematikk har resultert i relativt bleke kopier: Om Allens univers ikke er blott til lyst, så er han best når et klart element av letthet står i forgrunnen. Om Allen ikke klarte å fornye seg på 90-tallet, greide han av og til å fornøye sine aficionados, ikke minst i Deconstructing Harry («Harry – bit for bit»), selv om det kvernende snakket om nevrotiske hang-ups blir påtrengende i flere scener. Fokus veksler kontinuerlig mellom forfatter Harry Blocks egne romanfigurer og reelle fiksjonsskikkelser, med unntak av Robin Williams-skikkelsen, som er ute av fokus (hvilket påfunn, og hvilket symptom!). Til slutt er det Allens egen Harry-skikkelse som blir av-fokusert. Kanskje er det her Harry blir dekonstruert, og med ham 90-talls-Allen.


NÅ ER DET ALTSÅ romantisk-erotiske forviklinger som stilles i fokus, med Barcelona som bakteppe. Allen nøyer seg igjen med å være bak kamera (amorøse forviklinger er knapt noe «country for old men»), og Scarlett Johansson er igjen leading lady.
To unge amerikanerinner ankommer Barcelona i juli. De er langtidsturister med seriøse gjøremål: Vicky (Rebecca Hall) holder på med en mastergrad på katalansk identitet, mens Cristina (Scarlett Johansson) skriver dikt (senere begynner hun, med litt større suksess, å fotografere). På et kunstgalleri legger de merke til en maler som heter Juan Antonio (Javier Bardem), også omtalt som «The Painter with the Bad Divorce». Tilfeldigvis møter de ham snart igjen på en restaurant. Juan Antonio går rett på sak: Han legger an på begge to – galant, men direkte – og vil at de skal fly sammen med ham til Oviedo. Single Cristina er entusiastisk, mens Vicky er skeptisk, både til denne hankjønnsversjonen (Latin Lover) og fordi hun er forlovet. Likevel blir hun pliktskyldigst med til Oviedo i privatfly. Det ligger an til eventyr mellom Don Juan og Cristina, men på rommet hans blir hun plutselig syk – matforgiftet. Og mens Cristina er sengeliggende noen dager, bruken Juan Antonio tiden til å kurtisere Vicky, og mot alle odds blir det et eventyr mellom de to. Kortvarig, skal det vise seg, for når han igjen tar kontakt i Barcelona, er det Cristina han ringer til. Men Vicky er i ferd med å bli forelsket. Og midt oppi alt dette ringer forloveden hennes og vil at de skal gifte seg i Barcelona! Hun sier ja, men er tydelig splittet, og forvirret. Cristina blomstrer, og fotograferer. Vicky og Doug drar på bryllupsreise til Sevilla, mens Cristina og Juan boller seg i Barcelona. Et sjalusidrama på gang? Forviklinger blir det i alle fall, især når Juan Antonios ekskone Maria Elena (Penélope Cruz) dukker opp og krever at Juan Antonio skal ta seg av henne – for hun har det vanskelig, de er ikke ferdige med hverandre, og han skylder henne mye som kunstner. Maria Elena har mildt sagt mange rare oppheng. Hvordan kommer hun og Cristina til å gå overens? Og hva med Vicky og Cristina, Vicky og Juan Antonio? Har han ikke bare avskrevet henne fordi hun skal gifte seg?

I det store og hele er Vicky Cristina Barcelona en cava-sprudlende film, et lett stykke fiksjon med like lette ironiske undertoner. For lett, kanskje. Forviklingene savner en dobbeltbunn, og det nærmeste filmen kommer et seriøst tema er Maria Elenas motsetningspar «Romantisk vs. Ufullendt kjærlighet» – det siste ikke i betydningen «ufullført» (som i Kiesłowskis Hvit), men i den forstand at hun og Juan Antonio aldri blir ferdige med hverandre, at de på godt og vondt lever i et symbiotisk forhold. Men overraskelser vil komme.

I enkelte scener aner man en påvirkning fra Eric Rohmers «Comédies et proverbes»-serie,4 men primært er Allens nye film atspredelse på høyt nivå, en god gammeldags forviklingskomedie som spiller elegant på klisjeer, turistklisjeer og klisjeer om latinsk temperament. Turistbildene fra Barcelona, med markedene på Las Ramblas, Gamlebyen, Miró-museet og Gaudís arkitektur i fokus (især Casa Milá/La Pedrera og Güell-parken) får delvis sin begrunnelse gjennom Cristinas fotografering. Allen gjengir Gaudís arkitektur elegant, i alle fall ok, men jeg spør meg flere ganger: Kunne han ikke fått mer ut av den, symbolsk eller kontrapunktisk?

Valg av skuespillere kunne knapt vært bedre: Cruz som hysteriker med skjulte talenter, Bardem som den milde, ærlige, tenkende macho; Rebecca Hall klarer den vanskelige prøven å forvandle seg fra skeptisk og korrekt til lidenskapelig og splittet – og Scarlett Johansson viser igjen sin kapasitet som femme fatale, nå med en diskret karakterdreining i siste halvdel. Javier Bardem er definitivt ikke Allens alter ego, heller ikke når det gjelder one-linere, de skarpeste replikkene formidles av kvinnene: «I’m famous for my intolerance.» (Hall), «But you have to seduce me first!» (Johansson), «You stole my style!» (Cruz).
Når filmen redder seg fra bagatellstemplet, har det også å gjøre med stilsikker bruk av visuelle virkemidler – klassisk elegant fotografering,5 overtoninger, iris. Dessuten en aktiv bruk av kommentatorstemme (Christopher Evan Welch). I stedet for å virke gammeldags, er denne artikulasjonen både naturlig og forfriskende i Allens nye film. Og jeg går stadig og nynner på det enkle refrenget, tre uker etter at jeg så filmen.


WOODY ALLEN SIES med rette å ha en god penn. Storyen i Vicky Cristina Barcelona hadde ikke holdt som litteratur, men litterært anlagte mennesker, som utgjør en stor del av Allens publikum, har som regel en annen målestokk for filmers intellektuelle utfordringspotensial enn for litteratur: Film skal være vittig, men ikke nødvendigvis dyptloddende kritisk og dekonstruerende, divertissement er like verdifullt som problematisering. Med et slikt utgangspunkt vil årets Allen-film bli tatt vel i mot. Uansett er Barcelona en mellomstasjon, en parentes i Allens karriere. Og selv om shrink-vitsene bør være et tilbakelagt stadium for Allen, man kunne ha lyst til å parafrasere en replikk fra Eyes Wide Shut og si: «Go back to New York where you belong, man!» – noe han allerede har gjort.

Til neste år kommer Whatever Works, med skuespillere han ikke har benyttet seg av tidligere. Det kan vise seg å bli en større fornyelse enn årets film, som for all del anbefales, til en dag da man trenger vittig eskapisme fra børskrakk på Wall Street eller, for å fokusere på Annie Hall nok en gang: bekymringer om det ekspanderende univers.

© norske LMD. Vicky Cristina Barcelona. USA/Spania 2008, språk: engelsk/katalansk/spansk.
Norgespremiere 3. oktober.



1 I DVD-sammenheng er Antonionis film mest kjent under sin amerikanske tittel, The Passenger. Et turistmål som besøkes av Jack Nicholson og Maria Schneider er taket på Gaudís «La Pedrera», i en uoppusset Franco-utgave. Ikke blant de største Antonioni-scener, men merk hvordan han etablerer eksteriøret og plasserer skikkelsene. Og filmen er blant de viktigste når det gjelder hva som er i bildet og hva som er utenfor.

2 Rhys Meyers er kjent fra tv-serien The Tudors (2007), der han spiller Henrik VIII, men hadde allerede i sine ungdomsår viktige roller, særlig i Neil Jordans Michael Collins (1996).

3 Og i motsetning til mitt førsteinntrykk hører vi ikke «Happy Thanksgiving!» hele tiden, bare av og til ?

4 «Komedier og ordspråk» er en serie på seks filmer som Eric Rohmer lagde på 80-tallet. Hver film tar utgangspunkt i et bestemt ordspråk. Relasjoner mellom et fåtall personer står i sentrum, og flere av filmene har en feriesetting. Utgitt sammen på dvd-boks.

5 Sjefsfotograf er Javier Aguirresarobe (f. 1948), som tidligere har fotografert spillefilmer som The Others, Snakk til henne og Goyas spøkelse.