Barcelona Light

Har Woody Allen noe nytt å by på i det nye århundre, når selve Woody-skikkelsen er falmet og stort sett en saga blott? Etter en rekke måtelig interessante amerikanske produksjoner og tre engelske filmer på rekke og rad – Match Point (2005), Scoop (2006) og Cassandra’s Dream (2007) – tar den stadig hyperaktive Woody Allen oss med til Barcelona, blant de spektakulære storbyene som fortsatt er forbausende lite utnyttet i fiksjonsfilm, et av de få minneverdige unntakene er en sekvens i Yrke: Reporter.¹ Etter Antonionis Gaudí-visitt i 1975 virker det som betydelige, ikke-spanske regissører har fått berøringsangst overfor den katalanske hovedstaden, hvilket er forståelig. Barcelonas særegne modernismo-arkitektur er så iøynefallende at den lett kan ta luven av en brukbar scene, bli forgrunn i stedet for bakteppe. Woody Allen er ikke kjent for å lide av berøringsangst, og gjør det heller ikke i sin nye film Vicky Cristina Barcelona. Han omfavner romantikk- og turistklisjeene for alt de er verd og lar dem bli drivkraften i fortellingen. Barcelonas arkitektoniske perler blir distanserte billedmotiver i filmen, og et bakteppe for et florlett komidrama, en forviklingskomedie der Den Spanske Don Juan spilles ut mot Den Lettantennelige Blondine, Den Spanske Furie og Den Politisk Korrekte Ivy League-studine.

(…)