Hanna og hennes lesere

Filmer som dreier seg om Tyskland under andre verdenskrig er som kjent ikke mangelvare for tiden. Handlingen i Stephen Daldrys The Reader – etter romansuksessen Der Vorleser fra 1997¹ av Bernhard Schlink (jusprofessor og dommer) – utspiller seg en god stund etter krigen, i 1958, 1966, 1976 og på 80-tallet. Men krigen, nazismen og vanlige folks holdning til nazismens uhyrligheter – det som Daniel Goldhagen tematiserer i Hitler’s Willing Executioners – står i sentrum.

Det dreier seg i første omgang om et kortvarig, men skjellsettende erotisk forhold mellom en 15-åring og en voksen kvinne på 36. Heller ikke dette er et sjeldent tema på lerretet. En klassiker i så måte er Lust och fägring stor (Å leve det er å elske, 1995), Bo Widerbergs intense romantiske film om forbudt kjærlighet mellom en realskoleelev på 15 og hans lærerinne på 37 i Malm... i 1943, innhyllet i arien «Lascio ch’io Pianga» fra Händels Rinaldo.

Det tredje hovedtemaet, høytlesning, er derimot ikke så vanlig på film. I farten husker jeg bare Godard-skuespillere (Belmondo, Bardot m.fl.) som får utdelt perler fra verdenslitteraturen som de resiterer fra i badekaret, samt Michel Devilles fornøyelige La Lectrice (1988), der Miou-Miou spiller en profesjonell høytleser for travle businessmenn. I The Reader blir den litteraturinteresserte tenåringen Michael Berg høytleser ved en tilfeldighet.

FILMEN ÅPNER I BERLIN, på 90-tallet. Vi ser Ralph Fiennes med kaffe foran en datamaskin. En kvinne gjør seg klar til å forlate leiligheten. Fiennes (Michael Berg), fraskilt 40-årig advokat, skal møte sin voksne datter. Men kamerablikket ut mot gaten fanger en sporvogn fra 1958. Trikkekonduktør med gammeldags myntveske. Vi er i Neustadt, Rheinland-Pfalz, en by der gjenoppbyggingen ikke er ferdig. Snart skal realskoleeleven Michael Berg (David Kross) møte trikkekonduktør Hanna Schmitz (Kate Winslet).

Det skjer på den måten at han blir akutt syk ute på gaten. I romanen er det hepatitt,² i filmen skarlagensfeber. Under en vandring i byen får han et brekningsanfall. Det skjer utenfor huset der Hanna bor, hun hjelper ham hjem. Michael blir hjemme i flere måneder. Etter hvert fatter han interesse for lesning og frimerkesamlingen sin, som innbefatter eksemplarer fra nazitiden. Når det går mot vår og Michael blir frisk, sender foreldrene han med blomster til den omtenksomme kvinnen.

Hanna virker streng, men oppmerksom. Hun vasker og stryker. Han betrakter henne mens hun kler seg om, sånn passe diskret, tar strømper på. Hennes kvinnekropp gjør et helt annet inntrykk på unge Michael enn klassevenninnenes. Hanna Winslets tilbake-blikk på Michael dekker perfekt beskrivelsen i romanen: på én og samme tid overrasket, skeptisk, underfundig, megetsigende og bebreidende. Han flykter, men kommer tilbake igjen en uke senere. Hun sender ham ned i kjelleren for å hente kull. Han må bades. Når hun skal tørke ham, får vi en av filmens relativt få visuelle overraskelser: Kamerabevegelsen avslører at hun også er naken. Forførelsen er et faktum. Den voksne kvinnen innfører tenåringen i erotikkens hemmeligheter. Hun er nok klar over det symbolsk ødipale i situasjonen, kaller ham konstant kid, den unge elskeren hun fikk i stedet for en sønn. Men han har en tilleggsgave til henne: lesing, litteratur. Elske, så lese blir til: lese, deretter elske. Michael introduserer Hanna for den vestlige litterære kanon – «from Latin to Tintin», som det vittig nok sies i filmtidsskriftet Sight & Sound. Goethe, Lessing, Tolstoj, Hemingway, især Homer – forfattere hun ikke har lest. Rett og slett fordi hun ikke er i stand til å lese. Men det er noe Michael skjønner litt etter litt, og som tilskuerne får små hint om gjennom første del, for eksempel når de er på kafé og hun ber ham om å studere menyen.

Foreldrene lurer selvsagt på hva han driver med, det gjør også klassevenninnen Sophie, som er forelsket i ham og som han bryr seg om, men hva hjelper det, når skjebnen har slått ned som et lyn?

Men timeglasset er i ferd med å renne ut. En dag får Hanna et tilbud om forfremmelse på jobben (i romanen får hun tilbud om å bli trikkefører, i filmen er det en kontorjobb som venter henne, dvs. forholde seg til dokumenter, hvilket jo gjør hennes forsvinningsnummer mer logisk).

MICHAEL SER HENNE ikke igjen før i 1966. Da er han jusstudent, og Hanna er stilt for retten som vokter i Auschwitz, sammen med tre andre kvinner. Michael og Hanna ser hverandre på avstand, men snakker ikke sammen: Hun forlater aldri plassen i pausene. Michael er likevel tilhører hver eneste dag, til professor R...hls (Bruno Ganz) store forundring.

Hanna gjør en dårlig figur i retten fra første dag, dels fordi hun er pliktoppfyllende ærlig og ikke skjønner spillereglene. Hun innrømmer at hun gikk fra Siemens i Berlin til SS i 1943 (det må ha vært Michaels fødselsår), og at det skjedde frivillig. Hva ville du ha gjort, spør hun dommeren retorisk. Og hun hjalp ingen til å flykte, selv ikke da fangene ble flyttet fra Auschwitz. Vi var jo ansvarlige for dem, svarer Hanna, vi hadde voktet dem hele tiden. Det framkommer også at hun lot kvinnelige fanger lese høyt for seg. Nok en sterk indikasjon på at hun ikke kunne lese, men får meg også til å tenke at det er et stort fraværende moment i Hannas litterære kanon slik hun har fått den overlevert fra Michael: Tusen og én natt, Sjeherasads lesning for den blodtørstige fyrsten, som redder hennes liv ved å gjøre fortellingen til en føljetong og avlede den onde handling. Om noen av Hannas høytlesere reddet livet eller mildnet Hanna, og om Hanna i det hele tatt var blodtørstig, det er utilgjengelig kunnskap. Tegnes det et bilde av Hanna som passer som hånd i hanske til Hannah Arendts tese om «ondskapens banalitet»? ³ Ja, det kan man kanskje si, men i så fall med vekt på selvbedrag. Ondskap forkledd som selvbedrag, som naivitet, som pliktoppfyllelse? Når både roman og film legger så stor vekt på Hannas valg og beveggrunner, er det en alvorlig mangel at vi vet så lite om hennes bakgrunn og personlighet som vi gjør.

I siste instans blir signaturen på en rapport avgjørende for Hannas dom og straffeutmåling. De tre andre tiltalte (en av dem strikker kontinuerlig i retten, som en hvilken som helst Hausfrau blant tilhørerne) peker resolutt ut Hanna. Hun benekter først, men når hun skjønner at hun blir nødt til å levere håndskriftprøve som skal tolkes av en ekspert, innrømmer hun at det var hennes underskrift. En falsk innrømmelse basert på skam? I så fall: skam for det hun hadde gjort eller unnlot å gjøre, eller skam for ikke å kunne lese eller skrive? Michael har nølt med å intervenere, men innser at bare han kan redde Hanna fra strengeste straff. Men nå er han stilt sjakk matt, og Hanna får livsvarig.
Men hvor ble det av Ralph Fiennes? Vi treffer ham ikke minst i en sidehandling der relasjonen far-datter står i sentrum – den finnes ikke i romanen: Der er det faren han bekjenner seg til, her er det datteren. Og så får den voksne Michael en helt ny rolle i Hannas liv. Jeg vil ikke røpe noe fra denne siste og mest fengslende delen av filmen, bare at den knytter an til det foregående på en både overraskende og gripende måte.

NOEN ORD OM FILM og roman. Det blir stadig vanligere at adapterte romaner gis ut på ny i det forlagene kaller «filmutgaver» – og bra er det, en roman har per definisjon en bredere tematikk og en dypere semantisk klangbunn, uten at den behøver å være et større kunstverk enn filmen av den grunn. Her har man en ypperlig anledning til å undersøke hvordan film og litteratur gjør en situasjon levende på ulike vis, og hvor fundamentalt forskjellig vekslingen mellom fortellingens nåtid og fortidsplanene er. I romanen er jeg-fortelleren primært til stede i nåtiden, 90-tallet. Det er derfra han knytter minnene sammen, og selv i scener der han går inn og illuderer at han er i 1958, for eksempel, får mange kommentarer preg av refleksjon over avstand i tid: En rekke ganger sier fortelleren i Schlinks roman at han ikke husker nøyaktig hvordan stemningen var under akkurat det besøket hos Hanna, eller hvordan den og den replikken falt. Dette er særlig viktig i en roman der minnet, og tåkelegging eller forkludring av minnet (samt melankolien og sorgen over minnene), er et så gjennomgripende temakrets. På film, derimot, må en scene primært være her og nå, der og da, med mindre man eksperimenterer radikalt med forløpsorganisering eller voice over. Det er i liten grad tilfellet her. Daldry kjører stort sett trygt og solid, og han har hatt en lettere jobb med adaptasjonen enn for eksempel Minghella med Den engelske pasient (Ondaatje) eller Jordan med Slutten på et forhold (Greene). Men det er to store og vågale filmer, især sistnevnte, mens denne er en sober og solid refleksjon over minner og årenes gang, med noen minneverdige scener, spesielt mot slutten.

Men det er noe som skurrer i filmen (og delvis i boken), og det noe har med høytlesningen å gjøre. Ikke det at leseakten mangler sjarm, innlevelse eller forførelse, men jeg kan ikke fri meg fra å synes at det er noe konstruert over det påfunn at en ung gutt skal lese seg gjennom deler av den litterære kanon for en oppegående kvinne som, av en eller annen aldri klarlagt grunn, ikke evner å lese. Nå har jeg ikke studert analfabetismestatistikken for Tyskland anno 1940–60, men jeg finner det ikke naturlig at Hanna, i Kate Winslets gestaltning, er analfabet. I tillegg bærer de litterære referansene til tider preg av kunstig pliktløp og gjør det erotiske etterspillet til litt for mye av et quid pro quo. Når det er sagt har jeg sett verre eksempler på litterær kitsch med høye pretensjoner, for eksempel Tilværelsens uutholdelige letthet – Philip Kaufmans film vel å merke, ikke Kunderas roman.

Så var det dette med at det snakkes engelsk i Tyskland. Jeg tok opp denne problematikken i forbindelse med Valkyrie i forrige nummer og skal ikke gjenta meg selv. Og merkelig nok synes jeg ikke det gjør så mye her, selv om all handling foregår i Tyskland og de aller fleste skuespillerne er tyske (aldri har vel så mange tyskere blitt dubbet til tysk i Tyskland!) Min manglende irritasjon denne gangen skyldes nok at grunntematikken er allmennmenneskelig, allzumenschlich: fortidens makt over nåtiden, tilfeldighetenes skjebnesvangre valg, konformisme og autoritetstro.
Likevel er filmen preget av spesifikt tyske problemstillinger, og den har en sensitivitet overfor Tysklands etterkrigshistorie som gjør deler av filmen til en levende historiebok. I The Reader finnes også et ekko av Der Baader-Meinhof Komplex: Det ulmer blant jusstudentene i 1966, og særlig en av dem, Dieter (Volker Bruck som spilte Stefan Aust i Der Baader Meinhof Komplex) fordømmer foreldregenerasjonen – nazigenerasjonen – med en intensitet som gjør det naturlig å tenke at han vil delta i studentopptøyene som er like rundt hjørnet.

STEPHEN DALDRY ER spesielt flink med skuespillere, noe han ikke minst beviste med Billy Elliot (2000). The Hours (2002) har mange fine øyeblikk. Jeg synes nok ennå parallellføringen mellom de tre kvinnene kan bli en smule anstrengt, men bortsett fra Kidmans falske nese fremstår filmen som overraskende god ved gjensyn. The Reader er Daldrys første spillefilm siden The Hours, og til tross for noen mangler ved storyen, er det en film man ikke lett rister av seg, og den lover den bra for hans videre karriere, som innbefatter en ny versjon av My Fair Lady.

Perfekt casting, kanskje med ett unntak: Det er vanskelig å tro at Alexandra Maria Lara kommer til å se ut som Lena Olin i godt voksen alder (Olin spiller også hennes mor, i rettssalen). Det er Lara/Olins rollefigur, Ilana Mather, som avslører at Hanna valgte ut jenter til høytlesning, men senere ikke brydde seg om dem. Rumenske Lara spiller i sin fjerde film sammen med Bruno Ganz, og hvem kunne være mer overbevisende enn Ganz i rollen som en kritisk professor som likevel maner til sindighet? Ralph Fiennes har etter hvert et langt register med krigsrelaterte roller: elsker og forfatter under Blitzen, ungarsk pasient, SS-oberst i Auschwitz. Få skuespillere har et nærvær som han. David Kross er som skapt for «den sommeren jeg fylte 15»-rollen, men blir en anelse for ung som 23-årig student.

Endelig, en shampostatuett til Kate Winslet. Her får hun spilt ut den mørke siden av sitt emosjonelle register og sitt vaskeekte talent. Med denne filmen og Revolutionary Road har hun etablert seg som «Best Actress», slik Time Magazine utropte henne til, etter BAFTA og Golden Globe, men en uke før Oscar.

© norske LMD. The Reader / Der Vorleser. USA/Tyskland 2008. På kino fra 6. mars.

1Romanen ble oversatt til engelsk samme år: The Reader, Weidenfeld and Nicolson, filmutgave 2008 Phoenix. Også oversatt til norsk som Høytleseren, Gyldendal kommer med paperback filmutgave i mars.

2 Romanen åpner med følgende konstatering, her sitert fra engelsk utgave: «When I was fifteen, I got hepatitis. It started in the autumn and lasted until spring.»

3 Slavoj Zizek problematiserer for øvrig Arendts begrep «ondskapens banalitet» i The Plague of Fantasies, Verso 1997, ny utgave i serien «The Essential Zizek» 2008, s. 69–71 og 298–304.