Det begynte med dette tordenbraket fra etterkrigstidens himmel. I 1952 utkom Peau noire, masques blancs («Svart hud, hvite masker») – «en psykoanalytisk fortolkning av det svarte problem». Innledningen erklærte: «Vi har som mål intet mindre enn å befri den fargede fra seg selv. Vi vil gå meget langsomt fram, for her finnes det to sider: den hvite og den svarte.»
Forfatteren, Frantz Fanon (1925–1961), var både psykiater, essayist og aktiv politisk forkjemper for uavhengighetskampen til Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) i Algerie, en uavhengighetskamp han gjorde til sin egen. Fanon fra den franske øya Martinique i Antillene er en av disse svarte tenkerne som Frankrike alltid har hatt vanskelig for å akseptere betydningen av i en historie som imidlertid tilhører alle. Som radikal antikolonialist er han en intellektuell som man fortrinnsvis ignorerer ved å kalle ham «mislykket profet». Men denne tenkeren som førte en høyst litterær og retorisk penn, kan bidra til å kaste lys over ikke bare vår historie, men også dagens debatter og betraktninger. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
