Europeisk skyggeboksing

«Forestill deg,» skriver Vaclav Havel, «et valg der resultatene i det store og det hele er gitt på forhånd og en rekke av kandidatene er viden kjent for notorisk inkompetanse. Enhver angivelig demokratisk avstemning utført på denne måten ville blitt ansett som en farse.»¹ Den tidligere tsjekkiske presidenten tenkte på FNs menneskerettighetsråd, ikke Europaparlamentet. Men han kunne like gjerne gjort det.

Siden det første alminnelige valget på EU-representanter i 1979, har andelen hjemmesittere økt fra 37 til 54 prosent. Det skjer til tross for at Europaparlamentet har fått mer makt og at dets beslutninger angår 495 millioner innbyggere (mot 184 millioner for 30 år siden). EU står på scenen, men overbeviser ingen.

Utvilsomt fordi det i virkeligheten ikke eksisterer et kontinentalt politisk fellesskap. Forhåpningen om at 27 samtidige nasjonale valg, som nesten alltid dreier seg om nasjonale problemstillinger, en dag skal avføde en europeisk identitet, viser seg fortsatt som ønsketenkning.

HVILKEN SLOVENER har særlig innsikt i de svenske valgdebattene, hvilken tysker oppdaterer seg på bulgarsk politikk? Dagen etter EU-valget oppdager den ene og den andre likevel – i Stockholm eller i Sofia – at urnenes dom kan ha underminert resultatet til det ene valget de har fulgt med på, og at deres stemmer i realiteten betydde knappe én prosent (Slovenia) eller 13,5 prosent (Tyskland) av det totale antallet folkevalgte i EU.2 Hvordan kan man tro at en slik åpenbaring hos velgeren ikke skaper en følelse av å være relativt maktesløs? Dette inntrykket har de europeiske regjeringene på ingen måte avvist, ettersom de har ignorerte tre befolkningers valg om å avvise grunnlovstraktaten, etter en kampanje som hadde vekket interesse og lidenskap.

I Frankrike ble syv av åtte valgkretser endret bare for å favorisere de store partiene – endringene svarer ikke til noen historiske, politiske eller territoriale realiteter. Øverst på listen i valgkretsen Sørøst står en sosialist som tidligere var folkevalgt fra valgkretsen Nordøst og som har kalt sin egen fallskjerm «hjerteskjærende». Han er likevel valgt på forhånd, i likhet med den franske justisministeren som tydeligvis er svært lite interessert i valget siden hun tror EF-domstolen befinner seg i Haag og ikke i Luxembourg. I Italia ønsket Silvio Berlusconi å presentere åtte mannekenger og såpeoperaskuespillere som kandidater.

Og det er ikke alt. De politiske kreftene som i tretti år har forvandlet det gamle kontinentet til et stort marked som i det evinnelige utvides til nye land, forslår plutselig «et Europa som beskytter», «et humanistisk Europa», «et sosialt Europa». Men om sosialistene, de liberale og konservative står mot hverandre i valgkampen, stemmer de sammen i de fleste avstemningene i Europaparlamentet. Og de deler kommissærpostene seg imellom – seks blir gitt til sosialdemokratene, som får ansvar for skatte- og avgift, industri, økonomiske og pengepolitiske saker, sysselsetting og handel. Frykten for konfrontasjoner sammen med avpolitiseringen av de politiske sakene, favoriserer en uendelig videreføring av den styrende blokken som går «fra et svampaktig sentrum-høyre til et bløt sentrum-venstre, via en bomullsmyk liberal koalisjon».3

VIL DETTE FRAVÆRET av enhver utsikt til endring, sikre José Manuel Barrosos plass som leder for denne flokken med et heller middelmådig rulleblad? «Han gjør et utmerket arbeid, jeg vil si svært tydelig at vi støtter ham,» sier Storbritannias statsminister Gordon Brown. Den spanske sosialisten José Luis Zapatero motsier ham heller ikke: «Jeg støtter president Barroso.» Sant nok har Brown og Zapatero samme program, programmet til Det europeiske sosialistparti (ESP). De franske sosialistenes leder, Martine Aubry, står også bak dette programmet, men hun sier: «Det EU jeg ønsker meg, er ikke er et EU ledet av Barroso og vennene hans, Sarkozy og Berlusconi.»

Det er opp til velgerne å finne veien til dette EU.

Oversatt av R.N.

1 Vaclav Havel, «A Table for Tyrants», New York Times, 11. mai 2009.

2 Slovenerne velger syv representanter av 736, tyskerne velger 99.

3 «An Unloved Parliament», The Economist, London, 9. mai 2009. (…)