Bokas endelikt?

Stadig flere nasjonalbiblioteker kaster seg på bølgen Google startet og digitaliserer sine samlinger. E-boken har så langt vært en fiasko, men ting tyder på dette snart vil snu, og bokas samfunnsmessige og kulturelle rolle vil omdefineres.

september 2009

Den amerikanske kongressen, Unesco og 32 samarbeidspartnere lanserte 21. april i år World Digital Library (WDL). Nettstedet gir gratis tilgang til digita le ressurser fra hele klodens kulturarv. Google er den fremste investoren og har «bidratt med 3 millioner dollar uten å forvente noe i gjengjeld», forklarer Roni Amelan fra Unesco.1 Dette prosjektet kommer på toppen av Europeana og Google Books. Førstnevnte ble lansert i 2008 av Europakommisjonen og har som mål å gjøre de 25 medlemslandenes kulturarv fra nasjonalbiblioteker og andre arkiver tilgjengelig på nettet. Google-imperiet var, med sitt mål om å innfange hele den virkelige verden, en av de første aktørene som utviklet et digitalt bibliotek. Det består nå av over sju millioner verk.

Denne digitaliseringen av «hele menneskehetens kunnskap» går hånd i hånd med utviklingen av forskjellige former for e-bøker (e-books) og lesere (readers). Til tross for en pompøs lansering i 2001, ble første generasjon e-bøker en total fiasko. I dag er imidlertid e-boken på full vei tilbake, og i en langt gunstigere kontekst: Den digitale verden har invadert livene våre, og en stadig økende del av menneskelige aktiviteter foregår nå ved hjelp av maskiner. Den amerikanske giganten Amazon har lansert Kindle (som gjør det mulig å kjøpe tjenester på nett hos … Amazon), Sony har kommet med sin Reader PRS 505, Philips-filialen iRex med iLiad, Bookeen med Cybook. Forskjellige PDA-er og mobiltelefoner – særlig iPhone – tilbyr også liknende tjenester. Slaget mellom de forskjellige leserne og tilhørende filformater (PDF, Mobipocket, HTML, TXT) er altså i full gang.


KAMPEN MELLOM DE forskjellige interessene og visjonene er imidlertid basert på samme logikk og strategi. Den tradisjonelle boken er omringet på alle kanter, og bydes strengt om å ta fatt på veien inn i de digitale rekker. Multinasjonale el-kjeder, nettgiganter og gründerselskaper har allerede forstått hvilken potensiell gullgruve dette er, det er et domene som ikke får unndra seg avmaterialisering og teknologisering. Bare i Frankrike er det enorme summer som står på spill: tre milliarder euro i omsetning i 2007, for 75 000 publiserte titler og 485 millioner solgte eksemplarer. Med andre ord dreier det seg om landets desidert største kulturindustri.

Flere aktører i bokbransjen er imidlertid skeptiske til denne utviklingen. Til tross for entusiastiske utspill fra el-gigantene, teknologifrelste og enkelte innbitte e-bokteoretikere/-promotører, er det snarere frykten for å havne i bakevja og deretter forsvinne som får dem til motstridende å gå inn i de digitale rekker. Ingenting fungerer så godt som selvrealiserende profetier. Alle aktørene blir revet med, og må begynne å digitalisere: For ikke å overgi grunnen til amerikanerne (Gallica-prosjektet),2 for å konkurrere mot «organisasjoner utenfor bokbransjen» (Alire-SLF-kommisjonen),3 for å unngå å bli forbikjørt av «de store».4 Forsøkene på å utforme en solid kritisk diskurs møtes stadig med det samme refrenget: «Den verste holdningen man kan innta overfor dagens endringer er visstnok å være teknofob og konservativ, med andre ord å gå inn for en autoritær status quo-politikk som er dømt til å mislykkes, og som til syvende og sist bare kommer til å styrke forlagsbransjens maktkonsentrasjon,» forklarer Jérôme Vidal.5

En av de store illusjonene er troen på at den digitale overgangen kan, hvis den er godt nok forberedt, gjøre det mulig for bokbransjen å beholde dagens økonomiske modell og struktur, med enkelte små tilpasninger. Ifølge Alire-SLF, skal bokhandlene kunne «utnytte fullt ut alle digitale muligheter», og forleggerne og bokhandlerne «ha en enda tydeligere rolle som mellomaktører».6 Men selv om den tradisjonelle forlagsmodellen kan etterliknes til å begynne med, kommer den digitale verdenen på sikt til endre mellomleddenes (bokhandler, forlag, bibliotek) status betraktelig. Alle teknologiske revolusjoner etteraper til å begynne med den tradisjonelle modellen: I trykkeriets første dager etterliknet man de ornamenterte, håndskrevne bokstavene, i TV-ens første dager filmet man radiosendinger, skuespill og debatter. Så fant de nye mediene sin egen form.

En teknologi er aldri nøytral: Den kan brukes både på gode og dårlige måter, som alltid ender med å smelte sammen. En ny teknologi åpner for en ny verden, med egne kvaliteter og mangler sett i forhold til den gamle. Derfor må man se de store tendensene (og ikke nøye seg med å analysere nettets bidrag til eksempelvis forskningen) og de livsformene ny teknologi fører til. Internett har skapt en ny kultur, med egne verdier og en egen logikk, noe som vil føre til en kortslutning i de tradisjonelle mellomleddene: «Samfunnet definerer seg ikke lenger som en gruppe strukturert av mellomliggende organismer, men som en gruppe bestående av mikroenheter på individnivå».7


BOKHANDLERNE vakler allerede på grunn av utviklingen av salg av bøker på nettet, og de er de mellomaktørene som kommer til å forsvinne først – med mindre man mener at framtidens «digitale mellomledd» (altså bestyrere av databaser) er en forlengelse av deres aktivitet. De valgte bokhandleryrket for å bli en del av en verden tilegnet bøker, til anbefalinger, utvekslinger og møter, en fysisk, nærværende, eksistens. Denne romlige tilværelsen er en garanti for mangfold. I bokens verden finnes det fremdeles små og mellomstore aktører. I den digitale verden finnes det kun globale flaskehalser med enorm makt (som Google og Amazon). Men kun i et samfunn tilpasset mennesket er et virkelig demokrati mulig.

Hva bibliotekene angår, er det naivt å tro at kulturell og intellektuell aktivitet vil bli beriket av muligheten av å lese et uendelig antall tekster via et virtuelt nettverk. Likhet må sees i sammenheng med utdanning og sosiale strukturer, og er ikke ensbetydende med lik adgang til kunnskap for alle – en filosofi som for øvrig gir næring til en form for stormannsgalskap (muligheten til å «ha et bibliotek i lomma»). Frigjøringsbevegelsene har tvert om alltid kjempet mot denne liberale visjonen om like muligheter for alle, og for en folkeopplysning som er alt annet enn en «alene-i-møtet-med-kunnskapen»-tankegang som de dominerende klassene ofte har støttet. I Frankrike er for øvrig svært få bøker utilgjengelige: Langt de fleste bøkene kan leses eller lånes i offentlige biblioteker, som besøkes av over femti prosent av befolkningen.8
Selve forleggerfunksjonen og forleggerens kunnskap kommer til å bli overflødige ettersom e-boka blir mer og mer vanlig. I dag er denne kunnskapen uunnværlig på grunn av bokas materielle form og produksjonsforhold (fabrikasjonskostnader, distribusjon, opphavsrett), og den kritiske utvelgelsen av hvilke manuskripter som skal gis ut, en naturlig del av enhver forlagsvirksomhet, kommer ikke til å være så nøye når alt kan publiseres på nettet for en slikk og ingenting.

Den mest omfattende omveltningen knyttet til overgangen til e-bøker, er imidlertid det faktum at så snart den materielle boka slutter å eksistere – og med det kulturen som er knyttet til boka som fysisk størrelse – kommer også boka som ren tekstlig størrelse til å forsvinne. Den vil bli et hypermediaobjekt, og reproduksjonen av den tradisjonelle formen i digital versjon kommer ikke til å vare lenge. Vi bør kanskje minne tilhengerne av en visjon der papirbøker og digitalbøker eksisterer side om side, om at produksjonen av håndskrevne manuskripter skjøt i været og oversvømte markedet i de første tretti årene etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Etter det ble nærmest alt trykt. Og det håndskrevne manuskript ble litt etter litt et samlerobjekt. Parallellen med dagens situasjon er urovekkende (overproduksjon), særlig fordi argumentene for en sameksistens av papirbøker og digitalbøker utelukkende går på bokas interesse som grafisk gjenstand.

Vi vet imidlertid at typen materiale og alt som omgir det har en innflytelse på vår måte å lese på. Internett setter det effektive og det umiddelbare i sentrum, og gir oss en foss av forskjellig informasjon samtidig. Lesning av papirutgaver er mer segmentert, fragmentert og usammenhengende. Den digitale verden, hypertekst og multimedia, fører til en «hyperoppmerksomhet», noe amerikanske psykologer mener er motsetningen av den såkalte «deep attention» (dyp oppmerksomhet) som lesningen av linjer på papir fordrer. Risikoen for at klassisk lesning skal bli uutholdelig, også fysisk sett, er absolutt til stede, noe som understrekkes i en studie overlevert til det franske kulturdepartementet i juni 2007.9 Vi kommer i så tilfelle til å oppleve at «kognitive egenskaper forsvinner og […] erstattes av informatikkegenskaper».10


BOKAS STYRKE ligger nettopp i at den gir en fysisk form til tanker og ideer, en materialitet som utgjør selve det rommet der demokratisk debatt kan finne sted. Historikeren Roger Chartier har vist hvordan selve leseakten – den være seg individuell eller kollektiv (noe som var særlig utbredt på 1700-tallet) – uavhengig av innholdet skapte «det kulturelle grunnlaget for den franske revolusjon».11 Et grunnlag bestående av kritisk tenkning, diskusjoner med reelle argumenter, utveksling av politiske ideer. Og denne praksisen fant sted både i litterære salonger og i fjerntliggende landsbyer, der høytlesning skapte en felles oppmerksomhet.

Boka i papirform, med sine rette linjer og sin endelighet, sin materialitet og sitt nærvær, utgjør et stille rom som motvirker hastighetskulten og tapet av kritisk sans. Den er et ankerfeste, en fastholdelse av koherente og velartikulerte tanker, utenfor nettets ustanselige strøm av informasjoner og anmodninger: Den er en av motstandens siste skanser.

Oversatt av G.U.



Fotnoter:
1 1Sitert i «L'internationale des e-bibliothèques», Laurie Haslé, 20minutes.fr, 27. april 2009.

2 Se Jean-Noël Jeanneney, Quand Google défie l'Europe. Plaidoyer pour un sursaut (Når Google utfordrer Europa. Forsvarsskrift for en oppkvikker), Mille et une nuits, Paris, 2005.

3 Se rapporten «Accueillir le numérique–Une mutation pour la librairie et le commerce du livre» (Mottakelsen av det digitale? En omveltning for bokhandelen og bokbransjen) av l'Association des librairies informatisées et utilisatrices de réseaux électroniques (Alire–Foreningen for informatiserte bokhandlere og brukere av elektroniske nettverk) og le Syndicat de la librairie française (SLF–Franske bokhandleres fagforening).

4 Se «Un monde d'informaticiens et de manutentionnaires–Livre indépendant et nouvelles technologies » (En verden av informatikere og lagerarbeidere? Bokas uavhengighet og nye teknologier), in: Joël Faucilhon, Le Livre : que faire ? (Hva skal vi gjøre med boka?), La Fabrique, Paris, 2008.

5 Jérôme Vidal, Lire et penser ensemble. Sur l'avenir de l'édition indépendante et la publicité de la pensée critique (Lese og tenke sammen. Om framtiden til de uavhengige forlagene og markedsføringen av kritisk tankegods), Amsterdam, Paris, 2006.

6 Rapporten «Accueillir le numérique ?», se over.

7 Pascal Josèphe, La Société immédiate (Øyeblikksamfunnet), Calmann-Lévy, Paris, 2008.

8 Benoît Yvert, «L'Avenir du livre» (Bokas framtid), Le Débat, nr. 145, mai-august 2007, s. 6.

9 Alain Giffard, Lire, les pratiques culturelles du numérique (Lesning, den digitale verdens kulturelle praksis). Tilgjengelig på Giffards blogg: alaingiffard.blogs.com

10 Se «Formation et destruction de l'attention» (Utvikling og avvikling av oppmerksomheten), Arsindustrialis.org, 2008.

11 «Google nous rend-il stupides ?» (Gjør Google oss dumme?), Les Cahiers de la librairie nr. 7, januar 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal