Forførelse på fransk

Franske filmer har i år oversvømt norske kinoer, etter noen år med påfallende fravær. Vi har sett på noen av de nye franske filmene som kommer på kino i november. Har fransk filmkunst blitt mer aktuell?

For et år siden hadde jeg noen betraktninger1 om fransk film på norske kinoer. Få franske filmer hadde kommet til Norge de seneste år, men var trenden i ferd med å snu? Nå tror jeg selvsagt ikke at min kronikk ga umiddelbare resultater, det ville være å begå en hybris-variant av den logiske feilslutningen «post hoc, ergo propter hoc» (etter dette, altså på grunn av dette). Jeg uttrykte heller en slags frankofil frustrasjon like før et trendskifte.

For i år har norske kinogjengere fått anledning til å se et titalls franske filmer, deriblant Agnès Jaouis Tilbake til Provence,2 to Coco Chanel-filmer og dobbeltfilmen om den legendariske gangsteren Mesrine.3 På tampen av året kommer det enda flere, som manusforfatterveteranen Danielle Thompsons stjernespekkede komedie Forviklinger (Le code à changé). Her skal det imidlertid handle om to andre aktuelle filmer: Christophe Honorés Forførelsens kunst (La belle personne) og Zabou Breitmans Jeg elsket henne (Je l’aimais). Hvem er disse regissørene?

Zabou (egentlig: Isabelle) Breitman, født 1959, har først og fremst skuespillerbakgrunn, men på 2000-
tallet har hun regissert en rekke spillefilmer. Christophe Honoré (født 1970) har laget seks spillefilmer før denne og nevnes stadig oftere som en av arvtakerne til en for lengst aldrende bølge. Han slo igjennom – også i engelsktalende land – med familiedramaet Dans Paris (2006)4 og halvmusikalen Les Chansons d’amour (2007). Begge disse filmene viser at Honoré har et skarpt blikk for ungdommens utagerende, men sårbare følelsesliv. Det er især gjennom Honorés filmer at Louis Garrel, fransk films største mannlige stjerneskudd siden Depardieu på 1970-tallet og Daniel Auteuil på 80-tallet, har oppnådd sitt ry.

 

TO SVÆRT ULIKE filmer, ikke minst i den forstand at Breitmans film omhandler voksen kjærlighet og Honorés har fokus på ungdommens amorøse forviklinger. Men begge filmene tematiserer følelsesmessig juks og forstillelse. Et mer sekundært fellestrekk er at en av hovedpersonene er dårlig i engelsk. Begge filmene har litterære forelegg: Je l’aimais bygger på Anna Gavaldas roman ved samme navn fra 2002,5 mens La belle personne er en fri adaptasjon av Madame de La Fayettes La Princesse de Clèves6 fra 1687, den første moderne (psykologisk-analytiske) roman på fransk.

Handlingen i sistnevnte utspiller seg ved Henri 2s hoff, altså over hundre år før romanen ble publisert, men renessansekongens hoff er nok bare et skalkeskjul for solkongens Versailles. Mademoiselle de Chartres blir sendt til hoffet for å finne seg en passende ektemann. Hun gifter seg med prinsen av Clèves, men forelskelsens lynnedslag rammer henne – og objektet, den omsvermede hertugen av Nemours’ opplever et lignende coup de foudre. Den enes forelskelse, den annens sykdom og død – men ikke dermed sagt at lykken lar seg realisere.

I La belle personne, der det finnes mange referanser til Madame de La Fayettes tid, er Nemours (Garrel) en ung7 italiensklærer. Klassens dominerende skikkelse bærer det rojale navn Henri Valois, og søsteren heter Marie. «Prinsessen», Junie (Léa Seydoux), har nettopp flyttet fra prestisjeskolen Henri-IV til en skole i 16. arrondissement, Paris’ beste vestkant, en bydel der Nicolas Sarkozy vant overlegent i 2007. Og faktisk hevder Honoré at det var Sarkozy som inspirerte, eller rettere sagt provoserte, ham til å adaptere La Princesse: Den minst litterært anlagte av den femte republikks presidenter gjorde seg morsom over at Madame de La Fayette fortsatt er pensum på franske gymnas (fru Carla gjør visstnok sitt beste for å inngyte ham en dose dannelse).

Filmen tar oss naturlig nok med på mange undervisningstimer, og det begynner med engelskundervisning, en klassiker i fransk film (morsomst i Godards Bande à part og Jaouis De andres smak, i begge tilfeller voksenopplæring). Engelsklæreren mobber nyankomne Junies mangelfulle engelskkunnskaper, idet hun svarer på fransk, noe som gir henne umiddelbar sympati blant medelevene. Dette er en mer individorientert film enn fjorårets Klassen (Entre les murs).8 Skikkelsene blir gradvis presentert, gjennom undervisning, reaksjon på lærerne og samtaler på stamkafeen.9 Junie er stille og gåtefull. Matthias er hennes nevø og beskytter. Marie er vennlig, sterk, men er hun ikke litt for oppmerksom på Nemours? Operaelskeren Henri med Uriah Heep-frisyre stiller intrikate spørsmål og leder lærerne ut i selvmotsigelser. Otto er følsom, tilstrebet avbalansert. Noe av det beste med filmen er hvordan montasjen antyder relasjoner og skaper forbindelseslinjer. De fleste har kjærester, noen har reservekjærester, andre bedriver kombinertsport, skal det vise seg.

 

ITALIENSKLÆRER Jacques Nemours viser seg å være en rundbrenner av rang. Straks han får øye for Junie, slår han opp med både hovedkjæresten, historielærer Florence Perrin og ekstrakjæreste Marie – «fire raske knull», er hennes bitre oppsummering. En nøkkelscene er italiensktimen der Henri skal presentere Donizettis Lucia di Lammermoor og Nemours spiller rollen som backbencher ved siden av Junie, som tilskyndet av Callas’ framføring og egne emosjonelle forviklinger begynner å gråte og forlater klasserommet, noe som gir Nemours anledning til både å sniklese i hennes hefte og stjele et portrett av henne som klassens aspirerende fotograf har tatt i en tidligere scene (i forelegget fra 1687 er det selvsagt et maleri som blir stjålet).

Otto kommer gradvis mer i fokus, og han gjør sine forsiktige framstøt overfor Junie. Det lykkes først når Henri og Matthias nærmest tvinger ham til å løpe bort og kysse henne. Junie vil vite at det er genuint. Spiller hun? Manipulerer hun ikke Otto like mye som Nemours manipulerer kvinner? Jeg hadde nesten sagt «ubevisst», «uten strategi», men da ser jeg bort fra en viktig utendørsscene etter en times forløp, der hun først gir Otto en barnebok der helten bærer hans navn, og deretter blotter brystene for ham. I neste nå er det som om hun ikke (aner)kjenner ham, ifølgende scene er hun i amorøst modus, og slik skal det fortsette en stund. Nemours ser straks sitt snitt til å erobre henne. Vi ser at hun er like interessert som ham, men hun vrir seg unna, og selv om Nemours aner at «en annen» er han selv (han spionerer på en samtale hun har med Otto), så mangler han beviser. Senere er det Otto som spionerer på Junie og Nemours, dvs. han sender en venn til å spionere. Kanskje hadde han sett noe annet med egne øyne. Men skaden er skjedd, og følgene blir fatale.

I mellomtiden har filmens fokusproblem blitt aksentuert: Skal det primært dreie seg om forviklingen mellom de tre hovedpersonene (med tilknyttede skikkelser) eller litt om mange? Det kan synes som om Honoré vil begge deler og ikke helt klarer å bestemme seg. Dette blir særlig tydelig i en lang sekvens der klassen ledsaget av lærere drar på en metroekspedisjon og ser en afrikansk film. Et gjenglemt brev skaper nye forviklinger og ikke minst en rekke tilbakeblikk som svekker nerven i fortellingen. Marie10 er en interessant skikkelse, men Honoré synes å nøle med hvor stor plass han skal tildele hennes kjærlighetssorg. Og like før Ottos spionasje kommer en sekvens der handlingen stopper opp og vi ser diverse aktører, sentrale og perifere, i diverse gjøremål ledsaget av musikk. Jeg var og er veldig begeistret for Honorés syngespill Les Chansons d’amour,11 i mindre grad for hans musikalske pausefisker i øvrige filmer. Men jeg liker scenen der vi oppdager at Otto, når han nærmer seg kamera, går og synger på poplåten vi hører.

Dramaets kjerne kommer heldigvis i fokus igjen den siste lille halvtimen. Derom skal jeg ikke røpe mer enn at alle tre hovedaktørene får mer å spille på, og at til slutt blir ingenting som før.

Honorés film har for mange lange digresjoner. Og til tross for en del oppfinnsomme løsninger på adaptasjonsproblemet (og noen diskrete poenger, som spørsmålet om predestinasjon), så virker det som manuset hadde tjent på større stringens, ikke minst burde Otto vært mer utvetydig etablert som Junies kjæreste prins. Det blir for mye tvetydighet på alle plan.

Av de tre hovedrolleinnehaverne er det Otto (Grégoire Leprince-Ringuet) som tross alt har den greieste rollen. Seydoux’ Junie er «kontrollert og vibrerende», som Nemours’ fortrolige mattelæreren sier, men hun blir en tanke for innelukket og fåmælt til at hun gjør et dypt inntrykk.12 Louis Garrel har en sjelden ikonisk styrke, men det spørs om Honoré denne gang har jobbet nok med karakteren hans; her virker han for typete.

 

JEG ELSKET HENNE åpner med en gåte: Hvem er kvinnen i bildet? Jeg har ikke lest Gavaldas roman, derfor lurte jeg på hvem kvinnen i åpningen er, denne gretne, søvnløse dama som kjører bil sammen med Daniel Auteuil-skikkelsen Pierre. Hans kone? Nei, svigerdatter, skal det vise seg. Chloés ektemann har forlatt henne. Hun er på vei til familiehytta i Haute-Savoie sammen med sine to døtre og svigerfaren. Hun smiler først når eks-mannen dukker opp i en drøm. Men så begynner Pierre å fortelle: Jeg elsket en kvinne. Chloé13 blir liggende på sofaen og lytte oppmerksomt til den aldrende mannen som sitter i sin ørelappstol og forteller hva som hendte et par tiår tilbake.

Han var på forretningsreise til Hong Kong, forhandlet om en stor kontrakt. Engelsken er dårlig, og tolken er en reserve, men hun er superb, og har andre kvaliteter enn et godt språkøre. Kineserne ser at Pierre er ute av fokus, og det er Mathilde (Marie-Josée Croze) som forteller ham hvorfor kineserne vil ta en pause i forhandlingene: De tror han er forelsket. Han nekter, men hun har sett hva som har funnet sted. De møtes snart igjen i en hotellbar. Er det så lurt? (Her kan jeg ikke dy meg for en biografisk digresjon: Alle kjenner Auteuil, men hvem er Croze? Et nøkkelord er nettopp hotellbar. Hun spilte den nederlandske leiemorderen som fristet Mossad-agenten Avner på en hotellbar i London, i Spielbergs München. Croze imponerte også som talepedagog i Schnabels Dykkerklokken og sommerfuglen. Hun kommer fra Montreal, og hennes mest bemerkede rolle i hjemlandet var som den narkomane datteren i Oscar-vinneren Barbarenes invasjon fra 2003. Hun forener det tillitsvekkende og forføreriske på en sjeldent overbevisende måte.)

Søt musikk oppstår, og de amorøse scenene er stort sett overbevisende komponert. De møtes i Hong Kong, i Paris, men kan det virkelig vare? Hvorfor er det bedre å vare enn å brenne? spurte Roland Barthes retorisk i sin Fragmenter av kjærlighetens språk. Et stykke ut i filmen slutter Pierres lighter å virke (det blir røykt enormt i filmen), den som spilte så stor symbolsk rolle i forholdets innledende fase. At den slutter å brenne er et overmarkert symbol på at forholdet ikke kan vare. Pierre snakker ut med kona Suzanne – i en god, men feilplassert pizzeriascene – hun illuderer skilsmisse, han synes synd på henne og lover å bli. Men han får ikke Mathilde ut av hodet.

Det store omslaget for Pierre kommer når hans aldrende sekretær må sykemelde seg fordi mannen hennes har gått fra henne. En tid senere treffer han dem lykkelig gjenforent på gaten. Pierre forteller Mathilde at han er gift. Nå skifter forholdet karakter. Hun definerer det heretter som et spill, og i et spill må det være regler: Den nye «pakten» innebærer at de ikke kan treffes i Paris (hun jobber nå i London), og at hun kommer til å oppsøke andre menn. Pierre begynner å tenke at neste gang kan være siste gang. Så dukker hun opp i Paris og sier at hun er gravid. The rest is silence, som dikteren sa.

Et pasjonsspill, en tilbakeblikksfilm, en «livet er en reise»-film med tendenser til konvensjonell og delvis litterær fortelleteknikk. Likevel, filmen er interessant hva angår varighet, intensitet og slutt. Jeg elsket henne har et repetisjonsproblem – alle hotellscenene – og i noen av dem er det ikke full klaff mellom Auteuil og Croze. Men filmen mangler ikke vittighet og finesser: flott fotografering, især trappescener, samt noen stilistiske pussigheter. Én av dem er når vi beveger oss fra Pierre i ørelappstolen til Pierre i Hong Kong og han et øyeblikk tar fortellerstemmen med seg. En annen er direkte surrealistisk: Et stykke uti filmen ser vi Chloé liggende på en sofa i en enorm hotell-lobby. Pierres historie gjør henne godt, og jeg tror mange vil oppleve denne filmen som en kunstpause i hverdagen.

Filmatiseringer av romantiske historier i elevert utgave vil nok lenge utgjøre hovedbestanddelen av filmimporten fra Frankrike. Det er vanskelig å peke på én spesiell grunn til at det er blitt markant flere franske filmer på norske kinoer igjen. Noe av grunnen finnes i kassasuksessen til filmer som Piaf. Kanskje vi har neglisjert Frankrike en stund, tenker importørene. Gitt den svake perioden Hollywood er inne i, med overvekt av hypertekniske action- og fantasifilmer og oppkonstruerte komedier, vendes blikket igjen til fransk filmindustri, og man ser at produksjonen er vital og variert, og at stadig flere filmer handler om hva folk er konstant opptatt av, det være seg sosiale spørsmål eller store lengsler. Så følger dristige, små byråer opp med filmkunstnere som har fornyende potensial og som – ikke minst i tilfellet Honoré – kan si noe vesentlig om generasjonen(e) som kom etter de store omveltningene og paradigmeskiftene.

Jeg elsket henne
og Forførelsens kunst er severdige filmer, men ingen av dem kommer til å bli filmkunstneriske klassikere. Jeg elsket henne følger et velkjent mønster for filmer om voksne menneskers forelskelse: De falt for hverandre, så varte det lenge. Så kom problemene. Det er en sjanger som knapt lar seg fornye, særlig når plottet er bundet til et romanforelegg. I Forførelsens kunst er Honoré nær ved å lage noe vesentlig. Han har et skarpt blikk for ungdommens emosjonelle irrganger, men denne gang ikke et stringent nok grep over forgreningenes kaos.

Breitman ser jeg for så vidt gjerne en ny film av. Honoré er endelig introdusert for et norsk publikum utenfor de cinefile sirkler. Uten at de representerer ytterfløyene i fransk filmkunst, kan man si at den ene filmen sier mye om hvilke muligheter – også forspilte sådanne – som ligger i filmmediet. Den andre er en i hovedsak god, gammaldags fransk film, i slekt med gårsdagens filmer som fikk noen norske tilskuere til å si «fin film» når den franske ekvivalenten til THE END lyste i hvitt på lerretet: FIN.

© norske LMD

Jeg elsket henne. Frankrike 2009. 1 t 52 min.
På kino fra 6. november

Forførelsens kunst. Frankrike 2008.
Premiere i november.

Fotnoter:
1 Se «De franske unntak», norske Le Monde diplomatique, desember 2008. Kronikken handlet spesielt om Arnaud Desplechins En julefortelling og Diane Kurys? Vel møtt, Sagan.

2 Man skal være forsiktig med å kaste fram trykkfeil når man sitter i en avis, men Scanbox har faktisk klart å kalle DVD-utgaven Tilbake til Provance.

3 Originaltitlene er L?instinct de la mort og L?ennemi public, regissert av Jean-François Richet. På norsk er filmene nylig publisert på én DVD under den ny-norske tittelen Public Enemy no. 1 Part 1 & 2.

4 Ikke å forveksle med den sorgmuntre Paris fra 2008 (regi: Cédric Klapisch). I tillegg til titlenes likhet har Romain Duris en av hovedrollene i begge filmer.

5 Romanens norske tittel er Eg elska ho (Samlaget, 2002). Denne og andre bøker av Gavalda, mellom anna storsuksessen Saman er ein mindre aleine, ligg føre i Tove Bakkes framifrå omsetting.

6 Til norsk ved Proust-oversetter Anne-Lisa Amadou, Prinsessen av Clèves (Gyldendal, 2000). Amadous etterord er som vanlig svært opplysende.

7 Et pussig poeng her er at Garrel (f. 1983) som lektor er fire-fem år yngre enn Daniel Auteuil var da han spilte gymnasiast i Full klaff for klikken!

8 Til forskjell fra Klassen er dette ingen multikulturell skole, nesten ingen med afrikansk bakgrunn.

9 Kafévertinnen (Chantal Neuwirth, som må inneha fransk rekord i matroneroller) gir Nebours en saftig skjennepreken for hans Casanova-innstilling til kvinner.

10 Spilt av Agathe Bonitzer, datter av regissøren, filmteoretikeren og tidligere Cahiers du Cinéma-redaktør Pascal Bonitzer. Hvilket minner oss om hvor forbløffende mange barn (og barnebarn) av filmfolk, især franske, som går i foreldrenes fotspor; her er det nærliggende å nevne Louis Garrel, hans regissørfar Philippe og bestefar, skuespilleren Maurice. Eller Chiara Mastroianni (datter av Marcello og Catherine Deneuve), som her bare har en smilende cameo-opptreden, men en viktig birolle i Les chansons d?amour og hovedrollen i Honorés nye film, som hadde premiere i september 2009: Non ma fille tu n?iras pas danser.

11 Filmen, som har Jacques Demys syngespill fra 60-tallet som en viktig referanse, er en intens ménage-à-trois-skildring med Garrel, Ludivine Sagnier og Clotilde Hesme (her: bibliotekaren) i hovedrollene, med 4. og 9. arrondissement som bakgrunn.

12 Ikke desto mindre fikk hun en rolle i Tarantinos Inglourious Basterds.

13 Spilt av Florence Loiret-Caille, som vi sist kunne se i en birolle (Aurélie) i Tilbake til Provence.