En bok for enhver anledning

To uker før julaften 2008 ble det klart at jeg måtte opereres i all hast. Jeg ble transportert til sykehuset så raskt at jeg ikke fikk tid til å pakke sakene mine. Plutselig lå jeg engstelig og splitter naken i en ubekvem sykehusseng uten annen lektyre enn den boken jeg leste i nettopp den morgenen, Cees Nootebooms vidunderlige roman In Nederland (1984). I løpet av et par timer hadde jeg lest den ferdig. Tanken på å tilbringe to uker i rekonvalesens på sykehuset uten noe å lese, var uutholdelig. Derfor var jeg svært takknemlig da samboeren min tilbød seg å hente noen bøker fra mitt personlige bibliotek.

Men hvilke bøker ville jeg ha?

Forfatteren av Forkynneren i Det gamle testamentet – og senere visesangeren Pete Seeger – har lært oss at «alt har sin faste tid». Jeg vil for min del legge til at det også er en tid for bøker, og at det finnes en bok for enhver anledning. Leserne vet imidlertid at ikke alle bøker passer til alle situasjoner. La oss derfor se i nåde til den som befinner seg med feil bok på feil sted, som stakkars Roald Amundsen. I sin ferd mot Sydpolen mistet han sekken med bøkene sine, og den ene iskalde natten etter den andre måtte han ta til takke med den eneste boken han hadde igjen, den ufordøyelige Eikon Basilike, The Portraiture of His Sacred Majesty in His Solitudes and Sufferings av Dr. John Gauden …

Leserne vet også at det finnes bøker man leser etter elskovsakten og bøker som får tiden til å gå raskere mens man venter på flyet, bøker for frokostbordet og bøker for badeværelset, bøker for søvnløse netter hjemme i egen seng og bøker for søvnløse dager på sykehuset. Ingen, selv ikke den beste leser, kan virkelig forklare hvorfor noen bøker passer til enkelte anledninger og andre ikke. På uutsigelig og mystisk vis møtes anledninger og bøker til fredelig samvær eller langvarig konflikt. Akkurat som menneskene.

Ja, hvorfor velger vi på forskjellige tidspunkt i livet en spesiell bok framfor en annen? Blant bøkene Oscar Wilde ba om å få med seg til fengselet i Reading, var Robert Louis Stevensons Skatteøya og en fransk-italiensk parlør. Aleksander den store hadde et eksemplar av Homers Iliaden med seg på sine erobringstokt. John Lennons morder leste Redderen i Rugen (The Catcher in the Rye) av J. D. Salinger mens han forberedte seg på sin forbrytelse.

Og hva med astronautene? Tar de med seg et eksemplar av Ray Bradburys Krøniker fra Mars ut i det ytre rom? Eller foretrekker de snarere André Gides Les Nourritures terrestres – jordisk føde? Og bedrageridømte Bernard Madoff, kunne han tenke seg å lese Charles Dickens’ Vesle Dorrit, der svindleren Mr. Merdle ikke utstår skammen ved å bli avslørt og skjærer strupen over på seg selv med et barberblad han har lånt? Og hva med pave Benedict XVI? Vil han trekke seg tilbake til sitt lille studiolo i Castello Sant’Angelo med en utgave av Charles-Louis Philippes Bubu fra Montparnasse for å få en bedre forståelse av hvordan mangelen på preservativer forårsaket en syfilisepidemi i Paris på 1800-tallet? Den praktisk anlagte G. K. Chesterton mente at dersom han ble etterlatt på en øde øy, ville han helst hatt med seg en lærebok i båtbygging. Den noe mindre pragmatiske Jules Renard ville i samme situasjon ha foretrukket Candide av Voltaire og Morderne av Friedrich Schiller.

Hva så med meg selv? Hvilke bøker skulle jeg velge som selskap i min sykehuscelle?

VISST TROR JEG at digitale bibliotek er nyttig, men personlig benytter jeg meg ikke av e-bøker, vår tids svar på assyriske tavler, og heller ikke lilleputt-iPoder eller nostalgiske Gameboys. Jeg er vant til den tradisjonelle boksidens form og papirets og blekkets fysiske tilstedeværelse. Derfor så jeg for meg i mitt indre bokstablene hjemme i mitt eget soverom. Jeg utelukket de aller nyeste bøkene (altfor risikofullt – de har ennå ikke helt vist hva de virkelig er verdt), biografiene (som tar for seg altfor mange skjebner etter min smak – fanget i et nettverk av intravenøse slanger, synes jeg ikke noe om å ha så mange mennesker inne på mitt lille rom), vitenskapelige bøker og krimromaner (de er altfor cerebrale – selv om jeg nylig hadde funnet stor glede i darwinismens renessanse og en nylesning av de store klassikerne innen krimsjangeren, kunne jeg ikke se for meg at en detaljert utlegning om genenes egoisme eller morderens tankevirksomhet skulle være riktig medisin for meg nå).

Jeg lekte litt med tanken om å overraske sykepleierne med Sykdommen til døden av Søren Kierkegaard. Men nei, jeg ville ha en slags oppmuntrende intellektuell føde, noe jeg allerede hadde satt pris på og som jeg kunne smake på om og om igjen uten problemer og akkurat slik det passet meg, noe jeg kunne lese med like stor glede hver gang og som samtidig kunne få tankene mine til å sprudle og arbeide. Jeg ba min samboer hente de to bindene av Miguel de Cervantes’ Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha.

Den første gangen jeg leste dette mesterverket, var på gymnaset (det begynner å bli lenge siden nå), med kyndig veiledning av professor Isaias Lerner. Siden den gang har jeg i årenes løp ofte tatt fram Don Quijote igjen, på forskjellige steder i livet og i verden. Jeg leste om lavadelsmannen de første årene jeg befant meg i Europa, da ekkoene etter mai 1968 fikk oss til å tro på enorme omveltninger i framtiden: Noe man ennå ikke kunne nevne eller definere skulle få sin dag, noe som lignet på den idealiserte ridderlige verden don Quijote søkte etter. Jeg leste Cervantes’ mesterverk i Sør-Stillehavet, mens jeg forsøkte å brødfø min lille familie med latterlig begrensede midler og den fremmede polynesiske kulturen gjorde meg en smule gal, akkurat som vår stakkars ridder blant de store aristokratene. Jeg leste Don Quijote i Canada, der det multikulturelle samfunnet minnet meg nettopp om stilen og tonen som er så typisk for lavadelsmannens særegne univers. I tillegg til disse lesningene og mange andre kan jeg nå legge til en terapeutisk lesning av Don Quijote, som fungerte både som balsam og trøst.

Disse forskjellige versjonene av Don Quijote finnes imidlertid ikke i noe bibliotek, med unntak av det som bevares i mitt sviktende minne. Der er hyllene hele tiden fylt opp med verk som ikke har noen materiell eksistens: bøker som er en sammensmelting av flere bøker jeg har lest i fortiden og som jeg kun har upresise minner om; bøker som er altfor rikholdige til å stå alene og som derfor stadig kommenterer og tolker andre bøker; bøker som er skrevet i drømmer eller mareritt og som bærer disse tåkefylte kongedømmenes egenart i seg; bøker vi vet burde eksistere, men som aldri har blitt skrevet; selvbiografier som beretter om ubeskrivelige erfaringer; bøker som tar for seg uutsigelige begjær; bøker som gir uttrykk for selvinnlysende sannheter fra fordums tider, men som er glemt i dag; bøker av en storartet og usedvanlig oppfinnsomhet. Alle utgavene av Don Quijote som er utgitt så langt, på alle språk, kan samles på ett sted – og det har de da også blitt, som i biblioteket til Instituto Cervantes i Madrid. Men mine egne Don Quijote, de som tilsvarer hver enkelt av mine egne lesninger av dette mesterverket, de som er blitt oppfunnet av mine egne tanker og publisert av mine glemsler, de kan ikke gjenoppstå noe annet sted enn i min lesers sinn.

OPP GJENNOM ÅRENE har leserne fornemmet denne magiske erfaringen. I kapittel seks i første bind av Don Quijote, smelter ridderens bibliotek, bestående av virkelige bøker, sammen med biblioteket i erindringen til sognepresten og barbereren som foretar en utrenskning av det: Hver eneste bok som fjernes fra hyllene finner et ekko i lesningen som disse «sensorene» fremdeles minnes, og disse bøkene dømmes etter fordums tiders resepsjon. Det er altså ikke ordene som står svart på hvitt i bøkene som avgjør om de skal kastes på bålet eller bevares, men ordene slik de er bevart i sogneprestens og barbererens sinn, slik de fant sin plass der under deres første lesning. I blant hviler deres bedømmelse på informasjon de kun har hørt snakk om, som når presten forklarer at han har hørt at De fire bøkene om Amadís av Gaula var den første ridderromanen som ble trykket i Spania, og at den derfor – ettersom den er selve kilden til Det onde – må brennes. Hvorpå barbereren repliserer at han har hørt at det også er den beste av sitt slag, og at den derfor må frikjennes.

Noen ganger er førsteinntrykket så sterkt at det ikke bare dømmer en bok, men også de som har latt seg inspirere av den. Noen ganger kastes oversettelsen på bålet, mens originalen bevares. Noen ganger overgis ikke bøkene til flammene, men legges kun til side, for ikke å frata framtidige lesere muligheten til å bedømme dem. Når de sensurerer biblioteket til don Quijote, former sognepresten og barbereren det egentlig etter det mentale bildet de har av det. De snakker på vegne av bøkene og avgjør deres framtid på grunnlag av deres tilfeldige lesererfaringer.

Det er ikke overraskende at rommet bøkene ble oppbevart i, til slutt mures igjen, som om det aldri hadde eksistert. Når den aldrende ridderen våkner og ber om å se det, forteller man ham at det rett og slett er forsvunnet. Og visst er rommet med alle bøkene borte, men ikke på grunn av en ond trollmann (slik don Quijote ledes til å tro): Det er enkelte leseres makt til å tvinge sin egen lesning på bøker som egentlig tilhører andre som har gjort at det ikke lenger finnes. Innholdet i alle bibliotek avhenger av lesningene til de som har vært der før oss.

De avhenger også av et mangfold av samtidige lesere. I kapittel 32 i første bind av Don Quijote, diskuterer innehaveren av vertshuset, der den utslitte helten har fått en seng for natten, med sognepresten om ridderromanenes verdi. Vertshuseieren argumenter med at han ikke forstår hvordan slike bøker kan få noen til å miste hodet.

Vertens lille forsvarstale er som følger: «Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha gått til, for etter det jeg forstår, finnes det ikke bedre lesning i verden, og jeg har to eller tre av dem her, sammen med noen papirer, som virkelig har holdt liv i meg, og ikke bare meg, men mange andre. For når hveten er moden, samler det seg mange høstfolk og alltid er det en som kan lese, og han tar en av disse bøkene i hånden og vi setter oss mer enn tredve rundt ham, og vi lytter med så stor glede at vi alle føler oss yngre.»¹

JEG ER DYPT takknemlig for min Don Quijote. I løpet av de to ukene jeg tilbrakte på sykehuset, våket de to bindene over meg. De snakket til meg da jeg ville ha litt adspredelse, eller de ventet stille og aktpågivende ved siden av sykehussengen min. De var aldri utålmodige med meg, og de var heller aldri fullstendig hengivne eller nedlatende. De fortsatte en samtale vi begynte for lenge siden, en gang jeg var en annen person, som om tiden ikke spilte noen rolle for dem, som om det var helt innlysende at også denne opplevelsen snart skulle være fortid, akkurat som leserens ubekvemhet og engstelse. Kun sidene de hadde innprentet i min erindring skulle bli igjen i mine mentale bokhyller, og snakke om noe som tilhører meg, noe fortrolig og mørkt, som jeg inntil da ikke hadde hatt ord for å uttrykke.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Miguel de Cervantes Saavedra, Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha (overs. av Arne Worren), Oslo, Aschehoug, 2005, s. 289. (…)