En bortkastet krise

Barack Obama og Demokratene kom til makten i 2008 med et klart mandat om å endre USAs økonomiske og sosiale politikk. Obamas valgseier ble mottatt med spontane gledesutbrudd. Det var et historisk øyeblikk. Dermed er det i dag – etter at Demokratene ble banket ned i støvlene i de nylige mellomvalgene –vanskelig å ikke konkludere at president Obama har misbrukt en gyllen anledning.

I valgkampen lovet Obama å være en modig regjeringsleder, å skape nytt håp gjennom progressive endringer. I motsetning til Al Gore og John Kerry klarte Obama å samle en bred koalisjon av aktivister til noe som lignet en massebevegelse. Et betydelig flertall av vanligvis skeptiske progressive omfavnet etter hvert Obama framfor hans partirival, Hilary Clinton. Det samme gjorde de unge og minoritetene som lot seg lokke av Obamas budskap om håp.

Like etter valget erklærte Obamas stabssjef, Rahm Emanuel, at den nye administrasjonen ville gripe mulighetene og hevdet at «Vi vil ikke kaste bort en alvorlig krise.» Finansreform. Helsereform. Mediereform. En større økonomisk stimuleringspakke som skulle skape jobber og oppgradere landets forfalne infrastruktur. Guantánamo skulle stenges, i likhet med de ulovlige og uvinnelige krigene Bush-administrasjonen hadde startet, men ikke klart å avslutte. Amerikanske velgere var klare for disse endringene, som Obama hadde lovet å levere.

DA OBAMA FLYTTET inn i Det hvite hus sammenlignet de fleste politiske kommentatorene situasjonen hans med to andre mektige pre-sidenter: Franklin Delano Roosevelt og Ronald Reagan. Begge ble valgt med et tydelig politisk budskap, nemlig at deres forgjengeres politikk hadde skylden for den pågående økonomiske krisen og at det var nødvendig med en ny politikk. Roosevelt lanserte sitt berømte «første hundre dager» med en tsunami av tiltak som innledet prosessen med å flytte politikken bort fra beskyttelse av rikingene og de frie markedene, bort fra politikken som hadde ledet til en alvorlig skjevhet på slutten av 1920-tallet. Selv om disse tidlige programmene bidro minimalt til å gjøre slutt på den store depresjonen, la de grunnlaget for en New Deal som skapte en nasjonal velferdsstat med langvarig økonomisk vekst og omdirigering av inntektene mot de fattige og middelklassen.
I stedet for å legge skylden på det nyliberale regimet som hadde forårsaket det økonomiske kaoset, omfavnet Obama det.

Ronald Reagans bragder på begynnelsen av 1980-tallet, stilt overfor en kortvarig, men alvorlig resesjon med arbeidsledighet på over ti prosent og en tosifret inflasjon, var også imponerende. Med kun flertall i ett av Kongressens to kamre (Senatet) gikk Reagan freidig til verks. Han insisterte på at New Deal-epoken var over og at «staten var problemet», han klarte å snu den offentlige opinionen og vinne massiv oppslutning om skattekutt, avregulering og betydelige offentlige budsjettkutt. Republikanernes politiske flertall, kun avbrutt under de to første årene til Bill Clinton, dyttet USA sakte, men sikkert til høyre i de kommende 25 årene.¹

Som Roosevelt og Reagan før ham kunne Obama ha insistert på at en vesentlig politisk endring ikke var et alternativ, men en nødvendighet. Han kunne ha insistert på at Republikanerne, som på ingen måte hadde fått sin politiske agenda diskreditert, måtte drive politikk på hans premis-ser. Han gjorde ingenting av dette. I stedet forsøkte han å være en forhandler, å regjere på en høflig måte, å forhandle fram politisk endring på tvers av partiskillene.

SE FOR EKSEMPEL på hvordan Obama-administrasjonen taklet finanssektoren. Finanskrisen høsten 2008 og vinter 2009 framsto som et vannskille for USAs økonomiske politikk. Men da Obama tiltrådte, var folk åpenlyst forarget over de obskøne bonusene gigantene på Wall Street utbetalte til seg selv og de gigantiske redningspakkene til investeringsbankene og deres søkkrike kunder. I langt større grad enn i noen andre rike demokratier, belønnet den amerikanske statens politikk de rikeste, som også investerer mesteparten av sin rikdom i finansprodukter. Anledningen til å koble underliggende sosiale og politiske ulikheter på produktivt vis til den svært synlige kollapsen i finanssektoren hang forsvarsløs, som en moden frukt, klar for å høstes. Systemet lå kort fortalt åpent for frontalangrep.

Men i stedet for å legge skylden på det nyliberale regimet som hadde forårsaket det økonomiske kaoset, omfavnet Obama det. Hans første viktige økonomiske utnevnelser var alle tett knyttet til Wall Street: Larry Summers og Timothy Geithner. Begge var forbundet med politikken som ledet til krisen, mens prominente nobelvinnende økonomer som mente man trengte langt modigere endringer – særlig Paul Krugman og Joseph Stiglitz – ble fullstendig oversett. Obama og hans rådgivere videreførte Bush-administrasjonens svært upopulære redningspakker uten nevneverdige endringer.

Redningen av finanssektoren høsten 2008 utløste et stort sinne hos folk, delvis fordi det ga inntrykk av at «storfiskenes» behov ble imøtekommet mens vanlige amerikanere led under de økonomiske nedgangstidene. En rekke av finansinstitusjonene den amerikanske regjeringen reddet rapporterte kort tid senere om rekordstore overskudd. 27. oktober 2010 meldte Bloomberg at Goldman Sachs hadde satt av nok midler til å betale i snitt, 370 706 dollar til hver ansatt, mens Deutsche Bank hadde satt av nok til å betale 394 499 per ansatt. Ettersom disse tallene også inkluderer støttefunksjoner som tjener langt mindre, fikk den typiske bankieren i disse firmaene utbetalt langt mer.

VANLIGE LØNNSMOTTAKERE har ikke vært like heldige. Den offisielle arbeidsledigheten har ligget på rundt ti prosent siden Obama tok over, og den er på rundt 17 prosent for svarte menn over 20 år. Men siden disse tallene bare inkluderer de som ennå ikke har gitt opp håpet, er det reelle tallene langt høyere. For eksempel viser en ny rapport at 53 prosent av svarte menn i Milwaukee var arbeidsledige i 2009 (tallet for hvite menn, 22 prosent, er også skummelt høyt).² I denne konteksten har tvangssalg, tapte sparepenger og stor usikkerhet blitt normalen. Og administrasjonen har tilbudt sjokkerende lite hjelp til boligeiere som ønsker å få bedre lånebetingelser fra bankene som regjeringen reddet.

Hva har regjeringen gjort for å styrke den økonomiske sikkerheten til den vanlige amerikaner? Obamas store bragd er en økonomisk stimule-ringspakke på 787 milliarder dollar som ble vedtatt vinteren 2009. Pengene var sørgelig utilstrekkelige. Under valgkampen i 2010 argumenterte Obama og Demokratene, med rette, for at amerikanerne ville hatt det langt verre uten stimuleringspakkene. Men budskapet deres ble lett bytte for Republikanerne, som holdt fast på at regjeringen hadde sløst bort nesten 800 milliarder dollar. Mange velgere kunne, når sant skulle sies, ikke si at de følte de hadde fått det særlig bedre.

At han ikke klarte å få på plass en større stimuleringspakke symboliserer Obamas manglende vilje til å kjempe åpenlyst for det han hevder han står for. Finansreformen hans har utbedret så vidt et korrupt system, men i siste instans fjerner det ikke «too big to fail»-problemet som lå til grunn for finansinstitusjonenes atferd forut for det siste krakket. Faktisk gjør de nye lovene økonomien enda mer avhengige av storbanker enn den var før 2008.

Obamas ønske om å overstige partibarrierene har skapt lignende problemer med hans største politiske prestasjon, den nasjonale helserefor-men. Rolling Stone-journalisten Matt Taibbi påpekte i vår administrasjonens strategiske feilsteg: Ved å gi kast på et system med én felles sykeforsikring allerede før forhandlingene begynte, mistet Obama det sentrale pressmiddel for å få gjennomslag for et rimelig offentlig alternativ. Resultatet var et system basert på «individuelle mandater» som tvinger enkeltindividene til å kjøpe et forsikringsprodukt, uavhengig av kvalitet og pris, fra et kommersielt selskap. Republikanerne kaller dette systemet grunnlovsstridig,³ 20 delstater har allerede lagt inn juridisk protest mot den nye loven, og konservative guvernører sier de ikke vil håndheve den. Enkelte forkjempere for helsereformen argumenterer for at den kan danne et grunnlag som framtidige progressive politikere kan bygge en mer sjenerøs helsepolitikk på. Men for øyeblikket er det ikke sikkert at reformen vil overleve Obamas første presidentperiode.

YNGRE VELGERE som ble tiltrukket av de edle prinsippene Obama viftet med i valgkampen i 2008, har blitt dypt skuffet over at han ikke har klart å leve opp til dem som president. De er også skuffet over hans innenrikspolitikk. Den økonomiske stagnasjonen har vært katastrofal for 20–24-åringer med høyere utdanning, arbeidsledigheten i denne gruppen har gått fra tre prosent i desember 2007 til nærmere ti prosent i dag. Likevel finnes det ingen jobbprogram rettet mot denne velgergruppen. Mediepolitikken, som også er viktig for de unge, har stått på stedet hvil under Obama. I valgkampen gikk Obama inn for nettnøytralitet og lovet store investeringer i bedre bredbåndssystemer (i dag betaler amerikanerne mer enn de fleste europeere for langt dårligere båndbredde). Men under ledelse av hans studiekamerat Julius Genachowski, har Federal Communications Commission fulgt administrasjonens eksempel og kastet seg ut i endeløse forhandlinger med Republikanerne, og lyttet til telekomindustrien snarere enn forbrukerne.

I valgkampen strakk Obama seg langt for å mobilisere progressive og misfornøyde amerikanske borgere. Men i Det hvite hus har Obama-administrasjonen oppført seg som om den ikke vil ha noe å gjøre med massebevegelsen som fikk den valgt. Og sentrale medlemmer av denne bevegelsen har nå gjort det klart at de ikke lenger gidder å støtte ham.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Denne høyrevridningen krevde ikke nødvendigvis et parlamentarisk flertall for Republikanerne. Flere titalls demokrater, som oftest fra sørstatene, støttet politikken til Reagan og far og sønn Bush.

2 «Study shows Milwaukee unemployment for black men at record high», The Badger Herald, Madison, 25. oktober 2010, badgerherald.com.

3 Matt Taibbi, «Sick and Wrong», Rolling Stone, New York, 5. april 2010, www.rollingstone.com.

(…)