Argument på ville veier


Og når rettsmyndighetene i New York nektet å gi spesialbehandling til (den nå avgåtte) generaldirektøren i Det internasjonale pengefondet (IMF), som er anklaget for voldtekt på et luksushotell på Manhattan, var en toneangivende kommentator i fransk politikk og media, Dominique Moïsi, oppbrakt over «volden i dette egalitære rettsapparat». «Det eneste vi kan være sikre på,» fortsatte han nærmest automatisk, «er at de negative holdningene mot eliten som denne skandalen har utløst, vil øke oppslutningen til Marine Le Pen og Front National i neste års presidentvalg.»1


Å BESKYTTE «ELITENE» og deres politikk fra en eventuell rasende berme er altså en form for demokratisk hygiene! I Tunisia ble frykten for islamistene brukt til å legitimere det grådige regimet til Ben Ali, og i Italia har frykt for «marxistene» bidratt til Berlusconis valgseire. Ifølge samme mentale mekanikk kan den (helt legitime) frykten for Front National plutselig frede all politikk partiet er imot for å forhindre «et nytt 21. april 2002», da Front Nationals Jean-Marie Le Pen beseiret sosialistenes Lionel Jospin og gikk til andre runde i presidentvalget. Hvis folket tar til orde mot et fastlåst politisk spill, svarer man simpelthen at demonstrantene er fascister i forkledning.

Å la en slik intellektuell tvangstrøye få etablere seg, er politisk galskap. De franske høyreekstremistene har nemlig innsett at deres gamle ideologi à la Thatcher, samt deres aversjon mot funksjonærer og en reaksjonær skattepolitikk har blitt diskvalifisert av de stadig større sosiale skjevhetene og en generell degradering av offentlige tjenester. Partiet viker derfor ikke lenger tilbake for å ta til seg flere saker som tradisjonelt har vært frontet av venstresiden. For 25 år siden hyllet Jean-Marie Le Pen Vichy-regimet og troløse generaler i det franskokkuperte Algerie, og albuet seg fram for å bli fotografert sammen med Ronald Reagan. Datteren hans, som nå har tatt over partiet, nøler derimot ikke med å sitere Charles de Gaulle, henvise til franske motstandshelter eller med å foreslå nasjonalisering av energi- og teleselskaper.2 Fremmedfiendtlighet er fortsatt en viktig ingrediens, men slike tendenser har blitt så stuerene i samfunnet og legitimert av dagens regjering, at de høyreekstremes propagandaarbeid nå skjer på andre områder.


Skylden for denne tilsnikelsen av et politisk arvegods ligger ikke bare hos en institusjonalisert og borgerliggjort venstreside, skjønt overbevist om den liberalistiske globaliseringens fortreffelighet. Den strategiske svakheten til de venstreradikale, deres manglende evne til å stå samlet, har også sin del av skylden i denne spiralen. Hvis man vil bekjempe høyreekstremismen, holder det ikke bare å gå inn for det stikk motsatte av de progressive ideene som de har overtatt (og ført på avveier). Man må tilby politiske utsikter til et folk som har all mulig grunn til å være utålmodige. Er det ikke nettopp dette demonstrantene på Puerta del Sol-plassen i Madrid, som ikke føler seg hjemme i noen av de to største politiske partiene i Spania, krever?

Oversatt av M.B.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Dominique Moïsi, «The Strauss-Kahn earthquake», International Herald Tribune, 18. mai 2011.

2 Se «La défense des services publics, nouveau cheval de bataille du parti lepéniste» (Forsvar av offentlige tjenester er blitt Front Nationals nye kjepphest), Le Monde, 21. mai 2011.