«Revolusjonen» i Bolivia og dens motsetninger

I juni 2011 roste IMF og Verdensbanken den bolivianske regjeringen for dens «solide makroøkonomiske styring». Noen måneder tidligere var gatene i La Paz fylt av demonstranter som krevde høyere lønn. Enkelte anklaget president Evo Morales for å gjeninnføre nyliberalismen. Var det slutt på venstredreiningen i Latin-Amerika?

Favorisering av samfunnsgrupper foregår fremdeles i Bolivia. De nye elitene har overtatt flere av uvanene til sine forgjengere, og sosiale konflikter bryter ut med jevne mellomrom. Har Morales-regjeringen mislykkes? Eller skyldes dagens vanskeligheter indre spenninger som enhver bevegelse for samfunnsforandring møter? Det siste mener Bolivias visepresident Alvaro García Linera. Eks-geriljasoldaten, sosiologen og forfatteren reflekterer i denne teksten over hindringene regjeringen har møtt. Dette gir en interessant spenning: Intellektuelle blir sjelden konfrontert med begrensningene virkeligheten setter for teoriene deres, og minst like sjelden undersøker politiske ledere de teoretiske implikasjonene til sine handlinger.
Motsetninger får fram i lyset de vanskeligheter som et gitt kollektiv – et folk, en stat – står overfor. På den måten bidrar de til å framskynde løsninger. Slike spenninger utvikler samfunnet seg, det dannes allianser mellom samfunnsgrupper, og man overkommer (helt eller delvis) de hindringene som står i veien for framskritt.

Fra år 2000, med de første massive mobiliseringene mot vannprivatiseringen, og fram til 2009, da bonden og fagforeningslederen Evo Morales ble gjenvalgt som president i Bolivia, opplevde landet en dyp konflikt mellom det bolivianske folket på den ene siden og det amerikanske imperiet og dets nyliberalistiske allierte i det bolivianske borgerskapet på den andre.

Med valget i 2009 fikk Morales-regjeringen bekreftet sin oppslutning, noe som dempet truslene utenfra. I stedet vokste det fram nye motsetninger innad i den nasjonal-folkelige blokken, mellom de ulike sektorene som ledet an i endringsprosessen. Disse motsetningene var knyttet til hvordan denne prosessen skulle loses videre. Fire av disse spenningene, som alle er sekundære i forhold til den sentrale konflikten mot imperialismen, går ikke desto mindre rett i kjernen av den revolusjonære prosessen i Bolivia: De kan sette den på spill, stoppe den, men de kan også bli springbrettet til neste etappe.

 

DEN HELHETLIGE STATEN

Den første spenningen har å gjøre med forholdet mellom staten og de sosiale bevegelsene. Befolkningen forventer at regjeringen skal være handlekraftig og gi konkrete svar på deres materielle behov. Dette krever en effektiv sentralisering av beslutningsprosessen, men vår regjering består av representanter fra urfolksorganisasjoner, bondeorganisasjoner, arbeiderorganisasjoner og folkebevegelser hvis egendynamikk krever at man tar seg tid – tid til å debattere, overveie og analysere forskjellige forslag. Måten disse organisasjonene og bevegelsene fungerer på, innebærer også en reduksjon av antallet deltakere som er med på å ta beslutninger. Regjeringen til Morales, en «regjering av sosiale bevegelser»,2 er stedet der mostridende dynamikker – for konsentrasjon og desentralisering av beslutningsprosesser, for monopolisering og sosialisering av politisk iverksettelse, for raske resultater og langsomme drøftinger – støter mot hverandre og finner sin løsning.

For å forsøke å løse disse motsetningene har vi lansert begrepet «den helhetlige staten»: Det innebærer at sivilsamfunnet gradvis overtar beslutningsprosessen og på den måten overvinner spenningsforholdet mellom staten (som pådriver for sentralisering) og den sosiale bevegelsen (pådriver for desentralisering og demokratisering).

Dette oppnår man ikke på kort sikt. Den vil være et resultat av en historisk utvikling bestående av fram- og tilbakeskritt, skjevheter som først tipper vektskåla til den ene siden, så til den andre, og setter enten regjeringens effektivitet eller demokratiseringsprosessen på spill. Kampen (og bare den) vil gjøre det mulig å opprettholde likevekten mellom disse to polene i den tiden det tar å finne en historisk løsning på denne motsetningen.

Den andre potensielt kreative spenningen er mellom den revolusjonære prosessens omfang – som styrkes ved at stadig nye samfunnsgrupper innlemmes og at alliansene blir bredere – og nødvendigheten av å konsolidere ledelsen av den, utgått fra urfolks-, bonde-, arbeider- og folkebevegelsene, som garantist for dens politiske retning.

Den nasjonal-revolusjonære blokkens hegemoni krever samhold mellom de ulike delene av arbeiderklassen. Det innebærer også at deres ledelse (historisk, materiell, pedagogisk og moralsk) sprer seg til resten av befolkningen for å sikre dens støtte.

Det vil naturligvis alltid være en sektor som kvier seg for å akseptere et urfolksbasert og folkelig hegemoni, og den vil i så måte fungere som en forlenget arm for utenlandske makter. Men konsolideringen av en ledelse utgått fra folket krever at hele samfunnet opplever at situasjonen blir bedre når arbeiderklassen styrer landet. Dette tvinger en venstreregjering til også å ta høyde for deler av sine motstanderes behov.

Det finnes verken en oppskrift eller en modell for å komme seg ut av denne situasjonen: Bare debatt og utdanning kan få denne motsetningen til å folde seg ut og kanaliseres til å bli en drivkraft for samfunnsendring.

 

JAKOBINERFASEN

Et tredje kreativt spenningsforhold i vår endringsprosess har uttrykt seg svært intenst det siste året. Det oppstår i møtet mellom allmenninteressen og særinteressen til en gruppe, en sektor eller et individ. I spenningen mellom den sosiale, felles og kommunistiske kampen og de individuelle, sektorielle og private erobringene.

Den store syklusen av folkelig mobilisering fra 2000 med krigen om vannet, startet lokalt. Men den berørte hele landet direkte, fordi hele landet sto overfor trusselen om vannprivatisering. Senere kom krigen om gass, kampen for en grunnlovgivende forsamling og etableringen av et flernasjonalt demokrati: Krav som ble fremmet sektorielt av urfolk og arbeidere, men som likevel berørte alle undertrykte og sågar hele nasjonen.

Disse kravene – som ble formulert på barrikadene, under veiblokkeringer, demonstrasjoner og folkelige opprør – åpnet for å utarbeide et politisk program for maktovertakelse som gradvis kunne mobilisere og forene flertallet av det bolivianske folket. Etter valgseieren i 2005 begynte regjeringen å sette dette programmet ut i livet. Først kom den grunnlovgivende forsamlingen som, for første gang i historien, åpnet for at statens politiske grunnlov skulle utarbeides av direkte representanter for alle samfunnssektorer i landet. Deretter begynte vi å nasjonalisere store selskaper, slik at vi kunne omfordele deler av det økonomiske overskuddet gjennom programmene Juancito Pinto, renta dignidad («verdig pensjon») og Juana Azurduy.3

Hvis vi studerer mobiliseringssyklusen som en stigende kurve som historisk sett pleier å stabilisere seg og så gradvis peke nedover, kan vi konstatere at den første etappen – den stigende fasen – kjennetegnes av at stadig flere samfunnssektorer slutter seg til, at det utarbeides et generelt program, og at de «underordnede» klassene uttrykker en organisert og konkret vilje til å ta makten.

Mobiliseringens stabilisering, etter at kurven har nådd sitt høyeste punkt, er både den perioden der de første universelle målsetningene settes ut i livet, og den perioden der motstanden fra samfunnsgrupper som støtter opp om de avsatte nyliberalistiske makthaverne, er sterkest: destabilisering, kuppforsøk, separatistbevegelser. Dette er «jakobinerfasen», en fase der den sosiale bevegelsen, som nå sitter med statsmakten, må forsvare seg, hvilket fører til nye mobiliseringer og nye universelle horisonter for bevegelsen.

Siden starten av Morales’ andre presidentperiode, i 2010, har vi sett en tredje etappe i mobiliseringene, der kurven peker nedover: Denne fasen kjennetegnes av spenning innad i den sosiale blokken, mellom generelle og partikulære aspekter. Skal vi overkomme denne motsetningen, må vi styrke den universelle spennvidden i vårt prosjekt. Dersom enkeltgruppers særinteresser derimot vinner fram, vil revolusjonen tape dynamikk, og dette vil bety starten på et konservativt tilbakeslag.

Spenningen mellom universelle og partikulære krav i folket er ikke noe nytt. Det er sågar typisk for revolusjoner: Fra å være fragmenterte og individualiserte – den dominerende tilstanden – begynner folket gradvis å opptre som et kollektiv. Men vi står nå åpenbart på terskelen til en ny etappe i mobiliseringen; det viser den siste tidens konflikt mellom to fraksjoner i COB (Bolivias LO),4 der den ene fløyen er alliert med regjeringen, den andre ikke.

 

KORPORATISTISKE OG UNIVERSELLE TENDENSER

I april 2011 gikk COB-organiserte lærere ut i streik for høyere lønn. Siden 2006 har Morales-regjeringen imidlertid økt lønna til ansatte i helse- og utdanningssektoren med tolv prosent (inflasjonsjustert). Samtidig har ansatte i andre deler av det offentlige (departementene, for eksempel) ikke fått noen lønnsvekst. Siden Morales ble president i 2006, er lønna til visepresidenten, ministrene og viseministrene kuttet med 30–60 prosent, og enda større for presidenten selv. Det er forståelig at ansatte i helse- og utdanningssektoren ønsker seg nye lønnsøkninger, men det forutsetter at landet øker sine inntekter.

Morales’ politikk handler om å bedre levekårene for de fattigste5 og å sentralisere ressursene som kommer fra nasjonaliseringer og statlige selskaper. Det må etableres en industriell base innen olje- og gass, gruvedrift, landbruk og kraftproduksjon for å generere bærekraftige inntekter og bruke landets ressurser til å bedre arbeidernes liv, enten de bor i byen eller på landsbygda.

Skulle vi ha innfridd lærernes lønnskrav, måtte vi ha brukt av ressursene som er skaffet gjennom nasjonaliseringer. Dette ville kun ha økt inntektene i enkelte deler av tertiærnæringen. Resten av landet, det vil si majoriteten, ville blitt forbigått. Det ville dessuten ha blitt vanskeligere å gjennomføre den industrialiseringen (kjøp av maskiner og bygging av infrastruktur), som trengs for å øke verdiskapningen i landet og omfordele disse verdiene.

Høyresiden har utnyttet denne spenningen innad i den folkelige blokken ved å la sine medier støtte demonstrantene: Fagforeningsledere som de samme journalistene for litt siden så ned på på grunn av deres sosiale bakgrunn, er blitt TV-stjerner over natten.

Som «regjeringen av sosiale bevegelser» ønsker vi at meningsbrytningene innad i den folkelige blokken skal bringes ut i offentligheten. Vi prøver å løse motsetningene mellom korporatistiske og universelle tendenser på demokratisk vis, ved å oppfordre fortroppen (urfolk, bønder, arbeidere og studenter) til å heve fanen for felles interesser, hvilket ikke betyr at individet eller private interesser skal viskes ut, men ha en fornuftig plass innenfor en større ramme.

 

BEHOV FORAN PROFITT

Den fjerde kreative motsetningen ligger i behovet for å foredle våre råvarer (industrialisering) og nød-vendigheten av å respektere naturen og «det gode liv».6

Vi kritiseres for ikke å ha gjennomført en «ordentlig» nasjonalisering av naturressursene og for å ha latt multinasjonale selskaper legge beslag på deler av landets rikdommer.7 Men skal vi klare oss uten utenlandske selskaper, fordrer det at vi mestrer den teknologien de råder over: Teknologi knyttet til utvinning, men også foredling av råvarer. Slik er det ikke i dag. Det kan altså ikke være noen total nasjonalisering av naturressursene uten en forutgående industrialiseringsfase.

Lykkes vi med å sette i gang en slik utviklingsprosess, vil statskassa etter hvert fylles ettersom foredlede varer og halvfabrikata gir større inntjening enn de ikke-foredlede råvarene vi eksporterer i dag. Industrialiseringsfasen fremmer for øvrig teknologiske framskritt og gir oss en vitenskapelig kompetanse som kan bli et springbrett for ny industrivirksomhet, teknologiintensiv, men også arbeidskraftintensiv.

Det er ikke en enkel vei framover. På den ene siden mangler vi erfaring på dette feltet og må dermed lære underveis. Dessuten krever industrimodernisering kolossale investeringer: en petrokjemisk fabrikk koster nesten en milliard dollar, et termoelektrisk anlegg mellom en og tre milliarder. Det er også en langsiktig prosess: Det tar minst tre år å få de minste industrianleggene i drift, mellom fem og seks år for de mellomstore, og ti (minst) for de største.

Regjeringen har besluttet å konsentrere industrisatsingen om gass, litium,8 stål og enkelte vannreserver. Enkelte intellektuelle har tolket etableringen av offentlige selskaper som et uttrykk for en statskapitalisme som strider mot den «kommunitaristiske» og kommunistiske visjonen.9 Slik vi ser det, innebar statskapitalismen på 1950-tallet at de store selskapene tjente spesielle samfunnsgrupper: byråkratiet, industriherrer, store landeiere. I motsetning til dette vil bruken av det overskuddet som skapes av industrialiseringen Bolivia innleder nå, prioritere bruksverdi og ikke bytteverdi10 – altså sette behov foran profitt. Grunnleggende tjenester (som vann og strøm) skal betraktes som menneskerettigheter og dermed distribueres som nødvendige, ikke lønnsomme, goder. Statens kjøp av landbruksprodukter skal sikre landets matsuverenitet og sørge for at varer er tilgjengelige til en rimelig pris: Den skal fastsettes slik at produktene er tilgjengelige for forbrukerne, og ikke variere ut fra tilbud og etterspørsel.

Overskuddet fra industrialiseringen gir dermed staten en mulighet til å utfordre den kapitalistiske logikken om privat eiendomsrett. Denne verdiskapingen vil imidlertid ha flere skadelige effekter på miljøet, jorda, skogene og fjellene. Og angrep på naturen fører til sjuende og sist til menneskelig lidelse.

 

RESPEKT FOR NATURENS

All industrivirksomhet har en miljøkostnad. Men kapitalismen har underlagt seg naturkreftene, misbrukt dem, utnyttet dem til privat vinning uten å ta hensyn til at man samtidig ødelegger den reproduserende kjernen i naturen selv. Vi må unngå den skjebnen som en slik framferd innebærer.

Produktivkreftene på landsbygda og jordbrukernes yrkesetikk bygger på et helt annet syn på vårt forhold til naturen enn den kapitalistiske logikken gjør. De ber oss betrakte naturen som en del av en helhetlig, levende organisme, som menneskeheten og samfunnet også inngår i. Ifølge dette synet bør bruken av naturens produksjonskapasitet skje med respekt for denne helheten og dens reproduksjon.

«Menneskeliggjøre naturen og naturalisere mennesket», sa Karl Marx.11 Det er vårt prosjekt: å bruke vitenskapen, teknologien og industrien til å skape verdier – hvordan skal vi ellers kunne bygge de veiene, helsestasjonene og skolene vi trenger for å dekke behovene i samfunnet vårt? – samtidig som vi ivaretar den grunnleggende strukturen i miljøet vi lever i. For vår egen del, men også av hensyn til framtidige generasjoner.

Disse kreative spenningene som river og sliter i den folkelige blokken som styrer Bolivia, er typiske for samfunnsendrende prosesser: Revolusjoner er jo nettopp kaotiske strømmer av kollektive og sosiale initiativer, fragmenterte ambisjoner som krysser hverandre, støter mot hverandre, smelter sammen og formuleres på nytt for igjen å deles opp og krysse hverandre? Ingenting er altså bestemt på forhånd.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1
Valgresultatet i desember 2009 kom etter en periode med politisk destabilisering, der man forsøkte å svekke president Evo Morales, som stilte til gjenvalg: opprør i den østlige regionen Media Luna, folkeavstemning om hvorvidt Morales skulle tilbakekalles, kuppforsøk, konfrontasjon med Washington. Morales vant likevel valget med 64 prosent av stemmene, mot 53 prosent i 2005. Fotnotene til denne artikkelen er skrevet av redaksjonen.

2 Uttrykket «regjering av sosiale bevegelser» uttrykker at det var de sosiale bevegelsene (mobilisert siden begynnelsen av 2000-tallet) som kom til makten gjennom valget av Morales.

3 Henholdsvis et program for tilgang til utdanning gjennom utdeling av «kuponger» eller vouchers, i kraft siden 2006; utbetaling av bidrag til personer over seksti år, i kraft siden 2007; program for å få ned barnedødeligheten, i kraft siden 2009.

4 Landsorganisasjonen i Bolivia, grunnlagt under revolusjonen i 1952.

5 Ifølge statistisk årbok fra FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC/CEPAL) har andelen fattige gått ned fra 63,9 prosent til 54 prosent av befolkningen i perioden 2004?2007 (den nyeste tilgjengelige statistikken).

6 Oversettelse av «sumak kawsay» på quechua og «sumak qama–a» på aymara, et begrep som er skrevet inn i Bolivias grunnlov fra 2009.

7 I mai 2006 annonserte president Evo Morales en «nasjonalisering av olje- og gassektoren». Nasjonaliseringen er imidlertid ikke komplett: Med henvisning til at Bolivia ikke disponerer den teknologien som er nødvendig for å klare seg uten private samarbeidspartnere, har staten tatt kontroll over 51 prosent av kapitalen til alle utvinningsselskaper som er til stede på boliviansk territorium. Staten reforhandler også kontrakter med det formål å kreve inn 82 prosent av inntektene (i form av skatter og royalties).

8 Bolivia har verdens største forekomster av dette metallet, som blant annet brukes i elektriske batterier.

9 Artikkelforfatteren henviser her til en gruppe intellektuelle som 18. juni 2011 offentliggjorde et manifest «for å ta tilbake kontrollen over endringsprosessen for folket og av folket».

10 Bruksverdien viser til den konkrete bruken av et produkt. Bytteverdien viser til en vares handelsverdi på markedet.

11 Karl Marx, «Økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844».