Europas beskjedne venstreside

Amerikanerne som demonstrerer mot Wall Street, protesterer også mot finanselitens bånd til Demokratene og Det hvite hus. De er neppe klar over at franske sosialister bruker Barack Obama som et eksempel til etterfølgelse. I motsetning til Nicolas Sarkozy, hevder de, vet han hvordan bankene skal behandles. Er det bare en misforståelse? For den som ikke vil (eller ikke kan) angripe den liberalistiske ordens grunnpilarer (finansialisering, globalisering av vare- og kapitalstrømmer), er det fristende å personalisere katastrofen, å skylde den kapitalistiske krisen på feiloppfatninger eller motstandernes dårlige styring. I Frankrike legges skylden på «Sarkozy», i Italia på «Berlusconi», i Tyskland på «Merkel». Ok, men hva med andre steder?

I flere andre land, ikke bare i USA, er gatene fulle av indignerte som også protesterer mot politiske ledere som den moderate venstresiden lenge har framstilt som forbilder. I Hellas er Georgios Papandreou, leder av Sosialistinternasjonalen, i ferd med å iverksette knallharde sparetiltak, som omfatter storstilt privatisering, stillingskutt i offentlig sektor, og å avstå sin økonomiske og sosiale suverenitet til den ultraliberalistiske «troikaen» (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken, IMF). Også regjeringene i Spania, Portugal og Slovenia viser at termen ’venstreside’ er så misbrukt at den ikke lenger har noe spesifikt politisk innhold.

En av de mest høylydte kritikerne av det europeiske sosialdemokratiet er talsmannen for det franske Sosialistpartiet (PS), Benoît Hamon. I sin nyeste bok skriver han: «I EU er Det europeiske sosialdemokratiske partiet (ESP) historisk forbundet, gjennom kompromisset med kristeligdemokratene, med liberaliseringen av det indre markedet og konsekvensene dette har hatt for sosiale rettigheter og offentlige tjenester. Det er sosialistiske regjeringer som har forhandlet fram sparepakken EU og IMF ønsket seg. Protestene mot sparetiltakene i Spania, Portugal og naturligvis Hellas, retter seg ikke bare mot IMF og EU-kommisjonen, men også mot landenes sosialistregjeringer. […] En del av den europeiske venstresiden bestrider ikke lenger at velferdsstaten må ofres for å få balanse i regnskapene og blidgjøre markedene, og er dermed på linje med høyresiden. […] Flere steder på kloden har vi vært et hinder for framskrittet. Det slår jeg meg ikke til tåls med.»

Andre derimot ser denne dreiningen som et uunngåelig resultat av at de europeiske sosialistene har blitt borgerlige og mistet kontakt med arbeiderne. Det ellers så moderate brasilianske arbeiderpartiet PT mener at venstresiden i Latin-Amerika bør ta over lederrollen fra den europeiske venstresiden, som er blitt for kapitalistisk, for amerikanisert, mistet sin troverdighet i sitt påståtte forsvar av de svakeste. «Det foregår i dag en geografisk forskyvning av venstresidens ideologiske sentrum,» sto det i en tekst til PTs landsmøte i september. «I den sammenhengen skiller Sør-Amerika seg ut. […] Venstresiden i europeiske land, som har betydd så mye for den globale venstresiden siden 1800-tallet, har ikke klart å svare på krisen og har tilsynelatende kapitulert overfor nyliberalismens hegemoni.»2 Nedgangen i Europa er kanskje også slutten på innflytelsen til kontinentet hvor fagbevegelsen, sosialismen og kommunismen så dagens lys – og som mer enn andre virker innstilt på å bli utvisket.

Er slaget tapt? Kan venstrevelgere og 
–aktivister verden over som er mer opptatt av innhold enn merkelapper, ha tro på at høyresiden kan overvinnes når deres kamerater er hellig overbevist om liberalismens fortreffelighet og fortsatt har stor valgoppslutning? Det har nesten blitt et ritual: Reformistiske venstrepartier kritiserer de konservative i valgkampen, men så snart anledningen byr seg, styrer de akkurat som motstanderne ville ha gjort, de rører ikke den økonomiske orden og verner de rikes sølvtøy.


BESKJEDEN IDEOLOGISK FORNYELSE

Den samfunnsendringen de fleste venstrekandidater hevder er nødvendig, krever åpenbart mer enn valgretorikk. Og at de vinner valget. Her er den moderate venstresiden belærende overfor de radikale og andre indignerte. De venter nemlig ikke på den store saganatten (se debatten mellom Samuel Gompers og Morris Hillquit på side 11). De drømmer heller ikke om å søke tilflukt i alternative samfunn, langt unna verdens mørkere sider. For å sitere de franske sosialistenes presidentkandidat, François Hollande, har de ikke tenkt å «blokkere, men å gjøre noe. Ikke bremse, men handle. Ikke gjøre motstand, men erobre.» De moderate mener også at «å ikke slå høyresiden, betyr å beholde dem, altså at man velger dem.»3 Den radikale venstresiden foretrekker derimot, ifølge Holland, «å bruke alle sjanser til å være sinte» i stedet for å «velge en realistisk linje».4

Venstresiden som sitter med makten har, som sitt trumfkort, her og nå en velgermasse og et utålmodig partiapparat som står klar til å overta. Men «å slå høyresiden» er verken et politisk program eller et perspektiv for framtiden. Når valget er vunnet, er det fare for at de eksisterende ­(nasjonale, europeiske og internasjonale) strukturene blir et hinder for endringsviljen som ble uttrykt i valgkampen. I USA hevder Obama at industrilobbyene og Republikanerne har undergravd folkeflertallets vilje og optimisme («Yes, we can»).

I andre land har regjeringsledere fra venstresiden unnskyldt sin forsiktighet eller feighet med «hindringene» de «arvet» (manglende internasjonal konkurranseevne i industrien, gjeld, osv) som begrenser deres handlingsrom. «Vår offentlighet domineres av en underlig dikotomi,» sa den tidligere franske statsministeren Lionel Jospin (PS) allerede i 1992. «På den ene siden gis den politiske ledelsen [da sosialistisk] skylden for arbeidsledigheten, forstadsproblemene, sosial uro, høyreekstremismen, venstresidens mangel på visjoner. På den andre oppfordres den til ikke å forlate en økonomisk politikk som gjør det svært vanskelig å ta tak i det den kritiseres for.»5 To tiår senere er denne motsetningen fortsatt like aktuell.

Sosialistene hevder at valgnederlag for venstresiden legger veien åpen for høyresidens arsenal av liberalistiske «reformer» (privatiseringer, innskrenking av faglige rettigheter, kutt i offentlige inntekter) som vil ødelegge mulighetene for en alternativ politikk. Men et valgnederlag kan også ha en pedagogisk effekt. Benoît Hamon medgir at «resultatet i det tyske forbundsdagsvalget i 2009, hvor SPD gjorde sitt dårligste valg på et århundre [23 prosent av stemmene], overbeviste partiledelsen om behovet for en ny kurs.»6

En beskjeden ideologisk fornyelse fant sted, like beskjeden som den i Frankrike etter sosialistenes fiasko i 1993 og i Storbritannia etter de konservatives seier i 2010. Utvilsomt vil vi snart se noe lignende i Spania og Hellas, for det er lite trolig at disse landenes sosialistregjeringer vil forklare neste nederlag med at de har vært for revolusjonære. I sitt forsvar av Papandreou grep det greske parlamentsmedlemmet Elena Panaritis til en litt uventet sammenligning: «Margaret Thatcher brukte elleve år på sine reformer i et land som hadde mindre alvorlige strukturelle problemer enn oss. Vårt program ble satt i verk for bare fjorten måneder siden!»7 Eller med andre ord: Papandreou er bedre enn Thatcher!


STØTTESPILLERE OG UROKRÅKER

For å komme seg ut av denne fellen, må man lage en liste over hva man kan gjøre med de globaliserte finansmarkedene. Men her dukker det straks opp et problem: De mange sofistikerte mekanismene som i de siste tretti år har flettet en stats økonomiske utvikling sammen med kapitalistisk spekulasjon gjør at selv en relativt spak reformpolitikk (en mer rettferdig beskatning, en moderat økning i lønnsmottakernes kjøpekraft, opprettholdelse av utdanningsbudsjettet) nå vil framtvinge en rekke klare brudd. Et brudd med måten EU fungerer på så vel som sosialistpartienes aktuelle politikk.

Kampen vil komme skjevt ut hvis man ikke fra første stund angriper Den europeiske sentralbankens «uavhengighet» (EU-traktatene garanterer at pengepolitikken den fører unnslipper enhver demokratisk kontroll), hvis man ikke krever oppmykning av Stabilitets- og vekstpakten (som i krisetider kveler ethvert initiativ mot arbeidsledighet), hvis man ikke fordømmer alliansen mellom de liberale og sosialdemokratiske fraksjonene i EU-parlamentet (som sammen utnevnte den tidligere Goldman Sachs-direktøren Mario Draghi til ny sentralbanksjef), for ikke å snakke om frihandel (EU-kommisjonens grunnprinsipp) og bokettersyn av den offentlige gjelden (for å ikke tilbakebetale gjeld til spekulanter som spekulerte mot de svakeste eurolandene).

Men kampen er kanskje tapt på forhånd. Ingenting tilsier at François Hollande (Frankrike), Sigmar Gabriel (Tyskland) eller Edward Miliband (Storbritannia) vil lykkes der Obama, Zapatero og Papandreou allerede har feilet. Å forestille seg at «en allianse som setter politisk union i Europa i sentrum» vil sikre (slik Massimo D’Alema i Italia håper) «en progressiv renessanse»,8 er i beste fall dagdrømmeri. Med dagens politiske og sosiale maktforhold ville et føderalt EU bare befeste enda mer den kvelende økonomiske liberalismen. Og det vil frata befolkningen enda litt mer suverenitet og gi den til ugjennomtrengelige teknokratiske institusjoner. Dessuten, er ikke fellesvalutaen og frihandelen allerede «føderalisert»?

Uansett, så lenge de moderate venstrepartiene fortsetter å representere flertallet av progressive velgere (om det er fordi de tror på partiprogrammene eller fordi de ser på det som den eneste utsikten til et maktskifte i uoverskuelig framtid), vil mer radikale politiske strømninger og miljøpartiene være dømt til å spille en birolle, som støttespillere eller urokråker. Selv med en valgoppslutning på 15 prosent, 44 seter i parlamentet, fire ministre og titusener av medlemmer, hadde Det franske kommunistpartiet (PCF) i 1981-1984 minimal innflytelse på François Mitterrands økonomiske politikk.


HVOR LANGT VIL MAN GÅ?

Havariet til det italienske Rifondazione comunista, felt av sin allianse med sentrum-venstrepartiene, er også et sørgelig kapittel. Den gang gjaldt det for enhver pris å unngå en ny runde med Silvio Berlusconi, noe som likevel skjedde, men først senere.

Den nye franske valgalliansen Front de gauche, som PCF er en del av, håper å unngå slike ulykker. Ved å legge press på PS håper de å unnslippe sine demoner fra fortiden. Det lyder i utgangspunktet som et trylleformular, men hvis alliansen spiller på andre ting enn de partipolitiske styrkeforholdene og institusjonelle begrensninger, kan den skape en viss historisk presedens. Ingen av de store sosiale seierne til Front populaire (lovfestet ferie med lønn, 40-timers uke) var nedfelt i det (svært moderate) programmet til denne venstrekoalisjonen som vant det franske parlamentsvalget i april-mai 1936. Det var streikebølgen i juni samme år som fikk arbeidsgiverne og den franske høyresiden til å akseptere dem.

Men historien fra denne perioden lar seg ikke oppsummere i at en sosial bevegelse la avgjørende press på forsiktige eller skremte venstrepartier. Det var så avgjort Front populaires valgseier som utløste en større sosial revolt da den ga arbeiderne en følelse av at de ikke lenger stanget like mye mot en mur av repressive tiltak fra politi og arbeidsgivere. Dette fikk dem samtidig til å innse at de ikke ville få noe fra partiene de hadde stemt på om de ikke tvang dem. Slik oppsto denne vellykkede (men svært sjeldne) dialektikken mellom valg og mobilisering, mellom valgurne og fabrikkgulv. I dagens situasjon ville en venstreregjering som ikke ble utsatt for et lignende press, straks stenge seg inne bak lukkede dører med teknokrater som ikke lenger er i stand til annet enn liberalisme. Den ville kun være opptatt av å blidgjøre ratingbyråene, selv om det er en kjensgjerning at disse ikke ville nølt et sekund med å «nedgradere» ethvert land som innfører en reell venstrepolitikk.

Så, mot til å våge eller grave seg ned? Farene med en modig linje – isolasjon, inflasjon, nedgradering – blir gjentatt døgnet rundt. Men er det noe bedre å grave seg ned? I sin analyse av situasjonen i Europa på 1930-tallet minnet historikeren Karl Polanyi om at «den fascistiske løsningen på blindsporet den liberale kapitalismen hadde nådd, kan beskrives om en reform av markedsøkonomien på bekostning av alle demokratiske institusjoner».9 Allerede nå advarer en moderat sosialist som Michel Rocard at en ytterligere innskjerping av betingelsene som pålegges det greske folk kan føre til opphevelse av demokratiet i landet: «I den tilstand av raseri befolkningen nå befinner seg, er det grunn til å frykte at ingen gresk regjering vil kunne holde stand uten hjelp av hæren. Denne sørgelige erkjennelsen gjelder utvilsomt også for Portugal og/eller Irland og/eller andre land. Hvor langt vil man gå?»10

Selv om den får aldri så mange intravenøse overføringer fra et helt kobbel av institusjoner og medier, vakler sentrum i Europa. Det foregår et kappløp mellom liberalautoritære krefter og starten på bruddet med kapitalismen. Dette kan ennå synes langt fram. Men når folket ikke lenger tror på en politikk hvor det ikke spilles med åpne kort, når folket ser at regjeringene har gitt fra seg sin suverenitet, når folket insisterer på at bankene skal temmes, når folket mobiliserer uten helt å vite hvor sinnet vil føre dem, viser det tross alt at venstresiden fortsatt er i live.

Oversatt av M.B.






Fotnoter:
1
Benoît Hamon, Tourner la page. Reprenons la marche du progrès social (Ny start ? La oss på ny legge ut på det sosiale framskrittets ferd), Flammarion, Paris, 2011, s. 14?19.

2 AFP, 4. september 2011.

3 François Hollande, Devoirs de vérité (Sannhetens plikter), Stock, Paris, 2006, s. 91 og 206.

4 François Hollande, Devoirs de vérité, se over, s. 51 og 43.

5 Lionel Jospin, «Reconstruire la gauche» (Gjenoppbygge venstresiden), Le Monde, 11. april 1992.

6 Benoît Hamon, Tourner la page, se over, s. 180.

7 Sitert av Alain Salles, «L?odyssée de Papandréou» (Papandreous odyssé), Le Monde, 16. september 2011.

8 Massimo D?Alema, «Le succès de la gauche au Danemark annonce un renouveau européen»(Venstresidens framgang i Danmark bebuder en ny europeisk giv), Le Monde, 21. september 2011.

9 Karl Polanyi, The Great Transformation, Rinehart, New York, 1944.

10 Michel Rocard, «Un système bancaire à repenser» (Et banksystem som må revurderes), Le Monde, 4. oktober 2011.