Avspenning

Ifølge seksmånedersavtalen som ble inngått 24. november skal Iran ikke anrike uran over fem prosent i bytte mot en delvis opphevelse av sanksjonene mot landet. Dette er den beste nyheten i regionen siden den arabiske våren brøt ut.

Men med tanke på makten til koalisjonen som er i mot denne nye avtalen, er det mye som tyder på at avspenningen ikke vil vare. Allerede framstiller begge hovedpersonene kompromisset som en stor innrømmelse fra motparten: Obama mener Iran har gitt opp sitt militære atomprogram, mens regimet i Teheran mener USA har innrømmet iranerne rett til atomanriking. Denne pressemeldingskrigen, som må sies å være mindre dødelig enn andre typer kamp, opptar haukene i begge leire: amerikanske seiersmeldinger blir umiddelbart offentliggjort i Iran og får like krigerske uttalelser til svar, som igjen blir kommentert øyeblikkelig i Washington.

Likevel, etter tretti år med konfrontasjoner, direkte eller via tredjeland, forbereder Iran og USA seg på å normalisere relasjonene. Begivenheten minner om møtet i februar 1972 mellom Richard Nixon og Mao Zedong, midt under Vietnam-krigen. Møtet endret hele den geopolitiske scenen og siden fulgte de økonomiske forbindelsene. Beijing finansierer i dag den amerikanske gjelden og Shenzhen lager Apples iPhoner.

Avspenningen mellom Iran og den tidligere «Store Satan» kan også bidra til å løse konfliktene i Syria og Afghanistan. Elleve år etter at George W. Bush startet sitt «korstog» mot «ondskapens akse»,1 er Irak ødelagt, Midtøsten destabilisert, Palestina inngjerdet, og en del av Afrika overlatt til jihadistisk terrorisme. Israel klynger seg likevel fanatisk til denne destruktive ferden. Sammen med Saudi-Arabia og sunni-emiratene i Golfen, som ønsker at det sjia-islamske Iran forblir diplomatisk isolert og bannlyst fra oljemarkedet.

Under forhandlingene med Teheran har Francois Hollande og Laurent Fabius også halt ut forhandlingene, og regelrett forsøkt å torpedere en løsning.2 Netanyahu er utslag av desperasjon, men vi håper i det minste at Bush’ gjenferd slutter å hjemsøke det franske presidentpalasset de seks kommende skjøre månedene.

Oversatt av R.N.

129. januar 2002 trakk George W. Bush fram en «ondskapens akse som væpner seg og truer verdensfreden» (Nord-Korea, Iran, Irak) og erklærte: «USA vil ikke tillate verdens farligste regimer å true oss med verdens mest ødeleggende våpen».

2Se Gareth Porter, «Lavrov Reveals Amended Draft Circulated at ’Last Moment’», 15. november 2013, www.ipsnews.net.