Den 1. mars inntok nyopererte Cristina Fernández de Kirchner Kongresspalasset i Buenos Aires. Med sine referanser til gresk-romersk arkitektur er bygget fra slutten av 1800-tallet et symbol på gullalderen for et Argentina sentrert rundt landbrukseksport. Kirchner var kommet for å holde åpningstalen for parlamentssesjonen. Ingen ventet seg noen overraskelser, de viktige kunngjøringene er vanligvis forbeholdt andre forsamlinger. Overraskelsen kom likevel. Den lå ikke i den tre timer lange talen eller i de 23 326 ordene hun uttalte, men i tonen. Tidligere har presidenten brukt anledningen til å gyve løs på sine motstandere (opposisjonen, mediene, arbeidsgiverne) og forsvare sin politikk med nebb og klør; denne gangen valgte hun moderasjon, for ikke å si mildhet. En lamslått forsamling hørte henne til og med rose opposisjonen.
Er vi vitne til en gryende overgang i Argentina, etter den lengste politiske æra siden demokratiet ble gjeninnført i 1983? Dreier det seg, slik enkelte mener, om begynnelsen på slutten for kirchnerismen? En ting er sikkert: Regjeringen er svekket. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
