Med konkurranse som livsvilkår

Finansminister George Osborne har offentliggjort det første rene konservative statsbudsjettet på 18 år. Lavtlønnede som ikke allerede har bosatt seg i utkantområder, vil vurdere det snart.

«Jeg flyttet hit siden jeg ikke lenger hadde råd til å bo i London,» sier Carl, en 37 år gammel kunstner som valgte bort storbyen til fordel for Barry, en walisisk industriby like utenfor Cardiff.

Her ble en forfallen hybel på Londons østkant byttet ut med ekstra soverom, et loftsatelier med gode lysforhold og hyppige togforbindelser til Cardiff. Adressen er Barrys flotteste, men utsikten fra Belle Vue Terrace er likevel ikke mye å skryte av. Selv fra vinduet i øverste etasje blokkeres havutsikten, som en gang ga opphav til navnet, av et massivt fabrikkanlegg der giftig røyk velter opp av pipeløpene og smelter i ett med himmelen.

«Jeg er blant de heldige,» insisterer Carl, og nikker mot omgivelsene.

Uten omsvøp: Barry er et trøstesløst sted. Fasadene har ikke smakt maling på årtier, og i gatene ruller tomme cola-bokser ved hvert vindkast. Hageparsellene hadde vært sjarmerende, om det ikke var for manglende beplantning og provisoriske søppelhauger, og de tomme butikklokalene hadde sikkert hatt potensiale – om de bare var plassert i en annen by. Riktignok finnes det også forretninger som har overlevd nedgangstidene i Barry: En butikk med skunk-frø for hjemmedyrking av potent cannabis. En urmaker med pent danderte, brukte armbåndsur. En gullsmed som smelter om gifteringer. Billigmat kan kjøpes på en pound-shop, og hverdagens bekymringer druknes jevnlig på den lokale puben, der et skilt over bardisken minner gjestene om vennligst ikke å be om kreditt. For øvrig bærer befolkningen, fanget av fattigdom og av mangel på utdannelse, stadig på drømmen om å 1) vinne på skrapelodd og 2) reise vekk for alltid.


Verdens nest høyeste boligpriser

Selv om barnetøysforretninger, smakfulle spisesteder og økologiske kafeer enda er en fjern trussel for Barry, er det noe som er i emning. For også her, i en forstadsby som mildt sagt mangler oppdrift, er boligområdene i ferd med å gentrifiseres.

«Befolkningen bærer på drømmen om å 1) vinne på skrapelodd og 2) reise vekk for alltid.»

«Her kan jeg arbeide i fred og ro, og det er kort vei til Cardiff. Jeg har ingen barn å forsørge,» reklamerer Carl. Som billedkunster representerer han den kreative klasse, og i vid forstand the gentry (lavadelen) – en forholdsvis velstående samfunnsklasse som får innpass i verdens nest dyreste boligmarked (bare i Monaco er kvadratmeterprisen høyere enn i Storbritannia). Det får de ved å kjøpe seg inn i fattigere kvarterer, der de i sin tur vil skvise de opprinnelige beboerne ut ved å presse prisene i været. Mens Carl eier leiligheten han bor i, tjener inn utgiftene ved å leie ut et rom og arbeider deltid for å finansiere en lite innbringende kunstnervirksomhet, finnes det mange det står verre til med. Blant andre kollegene hans på nasjonalmuseet i Cardiff.

«Unge mennesker i dag vet ikke hva det vil si å kjempe for noe,» mener Paul som støtter De konservatives politikk. FOTO: FRIDA SKATVIK.

«Unge mennesker i dag vet ikke hva det vil si å kjempe for noe,» mener Paul som
støtter De konservatives politikk. FOTO: FRIDA SKATVIK.

«I sommer la alle sju nasjonalmuseene i Wales fram nye kontrakter, der vi måtte godta innføring av totimersvakter og 25 prosent lønnskutt. Jeg har en mastergrad jeg drar nytte av i arbeidet, men likevel får jeg timelønnen nedjustert fra 12,50 pund til 9,50. Om jeg har tenkt på fagforening? Jeg skulle gjerne ha vært medlem, men med de nye lovendringene er det uansett fånyttes,» sier Carl, og sikter til et lovforslag som ble vedtatt etter at David Cameron ble gjenvalgt i mai.

Cameron klarte som kjent å vinne middelklassens gunst i siste sekund, slik at han kunne danne en konservativ flertallsregjering – til fagforeningenes fortvilelse, og stikk i strid med valgekspertenes prognoser. «Den største svekkelsen av arbeiderrettigheter på 30 år,» skrev The Guardian. Nå skal stemmeterskelen for streik heves, slik at det blir vanskeligere, om ikke umulig, å gå til lovlig streik. Streikebryting skal avkriminaliseres, og vikarer leies inn i streikeperiodene. Som et ekstra sparetiltak får heller ingen som arbeider i offentlig sektor mer enn én prosent årlig lønnsøkning fram til 2020, til tross for at inflasjonen er forventet å klatre opp til 2,4 prosent ved årtiskiftet.1 Unntaket er statsministeren selv og de øvrige parlamentsmedlemmene, som har akseptert en årlig lønnsøkning på ti prosent.2

«Selvfølgelig er det urettferdig,» sukker Carl, «men det er ikke så mye vi kan gjøre med det. Uansett er det ingen av oss som har råd til å betale fagforeningskontingenten».


Statlig slankekur

Produktiviteten skal økes, fagforeningene skal svekkes, selskapsskatten skal reduseres og offentlige tjenester konkurranseutsettes. Som takk for stemmene fra «Middle England» får britene dessuten hevet grensen for arveavgift til én million pund, slik at de som ikke selger huset for å finansiere opphold på pleiehjem skattefritt skal kunne videreføre familieeiendommen til barna.

«Budsjettet er først og fremst rettferdig for våre arbeidende landsmenn,» sa finansminister George Osborne da han presenterte det nye statsbudsjettet i sommer. Etter planen vil gavmilde velferdsytelser reduseres med tolv milliarder pund de neste fem årene, og om alt går som det skal vil høy skatt og høy velferd snart bli erstattet med lavere skatt og betydelig reduserte velferdsordninger. Dels som en avledningsmanøver, dels for å få fart på inflasjonen, har Osborne også bebudet høyere minstelønn. For arbeidere over 25 år vil den fastsatte minstelønnen, som nå omtales under nytalen «living wage», oppjusteres fra 6,50 til 7,20 pund fra april neste år. Deretter vil timelønnen gradvis krype oppover og lande på ni pund i 2020 – høyere enn fagforeningenes anbefalinger. Det er gode nyheter for frisører, hjelpepleiere og renholdere som ikke vil miste jobben. Og dårlig nytt for de mange lavtlønnede som allerede tjener mer enn minstelønnen, men som har vendt seg til månedlige statlige tilskudd for å dekke husleien.

Særlig er det innstramminger av barnebidrag og såkalt «Working Tax Credits», som til tross for navnet er en ren velferdsytelse, folk flest vil merke fravær av. Blant annet vil det ikke lenger være mulig å heve barnebidrag for mer enn to barn, med enkelte unntak (om moren kan bevise at familietilskuddet ble unnfanget ved makt). Det britiske finansforskningsinstituttet IFS har estimert at 13 millioner familier vil rammes av Osbornes sparekniv, og for mange vil det bety at industribyer som Cardiff, Manchester og Liverpool – som for ti år siden ikke ble ansett som spesielt dyre – må forlates til fordel for utkantsområder som Barry.

Osborne, som selv kjempet mot tårene under Margaret Thatchers statsbegravelse i 2013, har aldri lagt skjul på at han vil overgå sitt politiske forbilde i sitt konservative kall om å begrense statens rolle. Under valgkampen lovet han at staten ikke vil utgjøre mer enn 35,2 prosent av BNP innen 2020,3 et historisk lavt nivå i nyere tid. Til sammenligning utgjorde statlige utgifter 45,3 prosent av BNP i 2010, da de konservative overtok regjeringsposten.

I velferdsstatens historie, altså siden andre verdenskrig, sies det at britiske politikere bare har vendt seg mot folkeviljen to ganger. Først i 1965, da en Labour-minister avskaffet dødsstraff bak lukkede dører. Deretter da Margaret Thatcher gjenintroduserte den upopulære boligskatten poll tax, som skattla boliger basert på antall personer i husholdningen, og ikke boligens størrelse eller verdi. Denne gangen har både Osborne og Cameron folkeviljen bak seg – ikke til tross for, men på grunn av løfter om ytterligere budsjettkutt. En statlig slankeoperasjon vil britene gjerne se, for velferdsutgiftene er langt høyere enn i de fleste europeiske land: Storbritannia brukte 23,8 prosent av BNP, til sammenligning brukte Norge 22,9 prosent, mens gjennomsnittet i OECD er 16 prosent.4


Generasjon boomerang

En av Osbornes støttespillere finner jeg i den walisiske hovedstaden Cardiff. Paul er egentlig fra Newcastle, men nå har han altså fornyet korttidsleien i kollektivet i Splott, et klassisk arbeiderklassestrøk med internasjonalt anstrøk. Hver kveld i åttetiden parkerer han sin skinnende bil utenfor kjedede parsellhus malt i oppkvikkende farger, ser røyken fra stålfabrikken drive opp bak hustakene og forbanner statens innhogg i lønnsslippen.

«Unge mennesker lider av en illusjon om at det er enkelt å få seg arbeid. Jeg skal fortelle deg en ting,» sier Paul, som snakker i hektiske talestrømmer for å rekke å dusje, skifte og ta seg en tur på puben før han vender tilbake til baderomforretningen søndag morgen. «Før jeg fikk denne jobben søkte jeg 632 jobber. 632 jobber! Da jeg endelig fikk napp flyttet jeg fra venner og familie. For meg var det et enkelt valg. Men unge mennesker i dag vet ikke hva det vil si å kjempe for noe. Så da jeg hørte på radioen at det ikke lenger skal gis bostøtte til folk under 21, ble jeg så glad at jeg jublet i bilen,» erkjenner Paul.

Folk som forventer en smertefri overgang til voksenlivet får ingen sympati fra Paul, som selv var 37 år gammel da han i fjor spredte vingene og fløy fra redet – igjen. Han vet godt at om alt skulle gå galt, denne gangen også, står sengen hans alltids oppredd på gutterommet i Newcastle. Og det er han ikke alene om. Voksne mennesker som sover under falmede No Doubt-plakater har de siste årene blitt et fenomen i Storbritannia, der én av fire unge i 20- og tidlig i 30-årene fremdeles bor hjemme hos mor.

«Jeg jobber syv dager i uken, og kan bare vagt huske hvordan det var å sove ut på søndager. Men jeg er innstilt på å arbeide hardt, og så lenge jeg har en jobb så kan jeg ikke klage. Kundene synes det er helt fantastisk å ta varene med seg ut døren uten å betale først,» sier Paul, som raskt ble forfremmet til mellomleder i forretningen som selger baderomsinnredning på kreditt. Lønnen får han ikke fra arbeidsgiveren, men fra banken som arbeidsgiveren har avtale med, og provisjonen står som en løpende motivasjon til å utvikle nye salgsargumenter. Paul skryter drevent av en elektrisk håndtørker med luftbobler som sprekker mot huden og etterlater en duft av roser på ti sekunder («for tjue år siden var det ingen som trodde at dette var mulig»), før han på oppfordring finner tilbake til tema og oppdriver sin indre harme over uvirksomme mennesker.

«Kusinen min for eksempel, bor i et townhouse uten å løfte en finger. Både hun og mannen hennes er smackheads. Greit nok, men hvorfor skal mine skattepenger finansiere hennes livsstil? Jeg jobber 70 timer i uka og har fremdeles ikke råd til et eget sted å bo,» sier Paul – og avspeiler en holdning som mange briter deler.

© norske LMD

Frida Skatvik er journalist og idéhistoriker.