Forhekset av Silicon Valley

Siden 2008 har ulikhetene økt stort i USA. For Obama-administrasjonen skryter av å ha fått ned arbeidsledigheten, men er mindre opptatt av fattige arbeidere av enn å overøse Silicon Valley med penger.

I State of the Union-talen i 2011 snakket Obama om vanskene arbeidsfolk opplevde i USA, om amerikanere som tidligere kunne få «en jobb for livet» uten høyere utdannelse. Presidenten ga en rørende beskrivelse av hva avindustrialiseringen hadde ført til for dem: byer i forfall, ruinerte liv og skrale lønnsslipper.

Vanligvis er dette punktet hvor en demokrat ville begynt å legge fram planen sin for å reversere katastrofen – offentlige investeringer, slutt på utflytting av industri. Men ikke denne demokraten. I stedet forklarte han arbeidsfolkene at han ikke kunne gjøre noe for dem: «Verden har forandret seg. Konkurransen om jobbene er reell.» Arbeidsfolkenes skjebne var simpelthen «reell». Det var realiteten, og den er man nødt til å akseptere.

Men så, litt senere i talen, beveget Obama seg inn på et triveligere tema. Året var 2011, resesjonen var teknisk sett over, og tiden var inne for ham å skissere det positive økonomiske programmet som skulle markere resten av tiden hans i Det hvite hus.

Du gjettet riktig: Det folket trengte var innovasjon. «Første steg for å vinne framtiden,» annonserte Obama, «er å stimulere til amerikansk innovasjon.» Her viste presidenten ikke det minste spor av fatalisme og resignasjon overfor en uforanderlig virkelighet. Vi må subsidiere innovatører, mente han, og det sjenerøst, for å «skape flere suksesshistorier». Siden alle vet at innovasjon henger sammen med høyere utdannelse, ba Obama studentene studere hardere og flere folk måtte ta høyere utdannelse. Å stimulere til innovasjon skulle bli hans største økonomiske visjon, hans liberale utopi. En måned etter talen gjorde Det hvite hus det offisielt: «Amerikas framtidige økonomiske vekst og internasjonale konkurransedyktighet avhenger av vår evne til å innovere,» erklærte administrasjonen i et strategidokument. «For å vinne framtiden må vi ut-innovere, ut-utdanne og ut-bygge resten av verden.»1

«Obama har nevnt Google i over halvparten av sine State of the Union-taler.»

Innen den tid var plassen finansindustrien en gang hadde hatt i demokratenes forestillingsverden begynt å vike for Silicon Valley – en annen «kreativ» industri med milliarder å gi i valgkampbidrag. Endringer i administrasjonen gjenspeiler pengestoryen: I 2014 begynte David Plouffe, arkitekten bak Obamas briljante første presidentvalgkamp, å bruke sin politiske magi for Uber. Samme år forlot Jay Carney stillingen som presidentens pressesekretær, for å begynne i CNN, før han senere fikk en toppstilling hos Amazon. I mellomtiden opprettet Obama en føderal spesialenhet som brukte teknikker og folk fra Silicon Valley for å revolusjonere myndighetenes nærvær på nettet. Trollbundne teknologijournalister kaller det «Obamas hemmelige oppstartsselskap».2


Innovasjon som livsstil

Den gjensidige tiltrekningen mellom presidenten og Silicon Valley begynte under Obamas første valgkamp, da han brukte Facebook for å nå ut til unge velgere. Da han stilte til gjenvalg ble han den første til å bruke «big data» i valgkampen og målrette budskapet sitt mot flytvelgere. Forholdet til Silicon Valley har aldri ført til kontroverser, slik hans tidligere nærhet til Wall Street gjorde. Det er vanskelig å hate teknologi-industrien, nesten uansett hva den gjør. En aura av ungdommelig bekymringsløshet synes å omgi presidentens omgang med teknologiselskapene.

I dag er Silicon Valleys enorme rikdom det ultimate beviset på den liberale klassens fortreffelighet. Det postindustrielle samfunnet har blinket ut de høytutdannede og kreative, ingeniørene og forskerne, og har overøst dem med vanvittige økonomiske belønninger. Historien har talt, den har hevet en industri over alle de andre, og med den demokratene, som for lenge siden har posisjonert seg som partiet for den moderne verdens vinnere.

Når demokratene snakker om teknologi vil de før eller siden henvise til søkemotorgiganten Google. I Mot til å håpe3 forteller Obama at han som senator gjennomførte en pilegrimsferd til selskapets hovedkontor, og han har nevnt Google i over halvparten av sine State of the Union-taler. Google-ansatte var den tredje største givergruppen til Obamas valgkamp i 2012 og tidligere Google-sjef Eric Schmidt dukker besynderlig ofte opp i den morderne liberalismens annaler. Han satt i Obamas Transition Economic Advisory Board og sto på scenen med den nyvalgte presidenten og hans økonomiske rådgivere tre dager etter valget i 2008. I valgkampen i 2012 var Schmidt rådgiver for Obamas berømte «big data»-strategi. I fjor lanserte Schmidt et «teknologisk-politisk oppstartsselskap» som skal levere den nyeste teknologien innen digital velgeridentifisering til Hilary Clintons presidentvalgkamp.4 Schmidt er verdens 138. rikeste mann, ifølge Forbes, og den liberale klassens favorittmilliardær.


Hver mann for seg selv

I en tale på festivalen South by Southwest i 2014 klaget Schmidt over virkningene av sosial ulikhet på steder som San Francisco, hvor levekostnadene nå overstiger det folk flest har råd til, men han erklærte at alle løsningene «innebærer å skape flere rasktvoksende oppstartsselskaper». Svaret, fortalte han publikum, var at hele samfunnet aksepterte innovasjon som en livsstil. «Hver og en av oss [må være] for mer utdannelse, mer analytisk utdannelse, mer innvandring, mer kapitaldannelse, flere kreative områder, flere områder som reguleringen lar være uregulert, slik at oppstartsselskaper faktisk kan blomstre der [og] vi kan komme oss gjennom dette.»

David Plouffe, Obamas store folkemobilisator, selger nå frilanstaxi-appen Uber med samme arbeideristiske salgsargument som han brukte for å selge Obama: som en løsning på resesjonen. «Det finnes fortsatt for mange folk som ikke føler den fulle virkningen av den økonomiske bedringen, og for mange folk leter fortsatt etter arbeid,» sa han i en tale på en gründerkonferanse i Washington i fjor. Men Uber, hvor alle kan registrere seg og kjøre, «utgjør en reell og økende forskjell overfor utfordringene med lønnsstagnasjon og undersysselsetting».5

Mange lovpriste gründerinnovasjoner er i virkeligheten ikke annet enn midler for å omgå samfunnets tradisjonelle økonomiske organisering. Uber er det mest åpenbare eksemplet: Mye av appens verdi kommer ikke fra dens effektivisering av taxi-praiing, men fra måten den omgår statlige og lokale regler for taxinæringen, spesielt sikkerhet og forsikring. Airbnb lar utleiere og kunder omgå sikkerhets- og reguleringsbestemmelsene vanlige hoteller må overholde. Amazon lar forbrukere mange steder unngå moms.

«Delingsøkonomien er en skjev og arbeiderfiendtlig sysselsettingsplan.»

Netthandelgiganten Amazon har brukt sin posisjon som USAs dominerende bokhandel til å diktere betingelsene for forlag og straffe de som ikke spiller på lag. Snille, vennlige Google gjør noe lignende med IT-rådgivere og ble i 2012 etterforsket av Federal Trade Commission for praksisen. De kom fram til at Googles praksis gjorde «reell skade for forbrukere og innovasjonen i nettsøk- og annonsemarkedene». Det ble ikke tatt ut noen siktelser. Legemiddelindustrien, en evig kilde til innovasjonsmas, gir en viss variasjon over temaet. De må få lov til å ta den prisen de vil for sine patenterte medisiner, insisterer de, ellers vil det bli slutt på innovasjonen. Monopol gjør innovasjon mulig, fjerner du det vil genifabrikken stenge dørene.

Amazon har laget en smart liten sak for uformell sysselsetting kalt «The Mechanical Turk», der oppgaver som ikke kan gjøres av datamaskiner kastes til en reservearmé, som får noen øre for slitet. En eksemplarisk innføring i den såkalte delingsøkonomien – «deling» fordi du bruker din egen bil eller leilighet eller datamaskin, ikke arbeidsgiverens – som har vært en av de få konstante jobbmulighetene i Obama-årene. Magien kommer fra måten så å si alle kan registrere seg hos disse delingsselskapene og arbeide som en slags vikar, kun koblet til kunden og arbeidsgiveren via programvare, noe som gjør det hele digitalt, innovativt og beleilig. På nesten alle andre måter er delingsøkonomien en av de mest skjeve, arbeiderfiendtlige sysselsettingsplanene på mange år. Kostnadene og risikoen forbundet med denne industrien – forsikring, eie en bil, legge av penger til sykdom og pensjon – er alle lagt på skuldrene til arbeideren. Likevel forsyner innovatøren i California som har skrevet programvaren seg med en stor provisjon uansett hva du sitter igjen med. Det er «hver mann for seg selv» som nasjonal strategi for sysselsetting.


Atavisme, ikke innovasjon

Organisert arbeid var den store kraften i Roosevelt-årene, mens fragmentert arbeid, heiet fram og presset gjennom av demokrater, vil forme amerikanernes minne om Obama-årene. Med innovasjonens magi kan alle områder bli med på kappløpet mot bunnen. For eksempel LawTrades, en slags Uber for advokater, eller HouseCall, en Uber for hjemmetjenester, eller TaskRabbit hvor man kan hyre tilfeldige dagarbeidere til strøjobber. Sjefen for folkefinansieringsselskapet CrowdFlower forklarer hvordan magien blir til: «Før internett var det virkelig vanskelig å finne noen som kunne jobbe for deg i ti minutter, og så sparke dem etter de ti minuttene. Med teknologi kan du faktisk finne dem, betale dem noen kroner, og så bli kvitt dem når du ikke trenger dem lenger.»6 Mannen som ytret disse ordene – en ung herremann kalt Lukas Biewald – gir ikke overraskende penger til Obama.

Få av innovasjonene nevnt over er prisverdige. Et viktigere poeng er at ingen av dem er uunngåelige. Myndighetene kunne lett forhindret eller i det minste dempet utviklingen til hver eneste en av dem. Både den føderale regjeringen og delstatsmyndighetene har hatt full mulighet til det.

Da justisdepartementet fikk høre om en plan for å presse ned teknologiarbeidernes lønninger i 2010, gjorde de akkurat det samme som med too big to jail-bankene i 2008: De leverte et sivilt søksmål før de fikk selskapene til å love å ikke gjøre det igjen, de neste fem årene.7 For mange av de ledende demokratene vet at du ikke kan behandle «innovatører» i demokratiske delstater på denne måten. De leder rene og dydige industrier, kunnskapsindustrier. De representerer læringsklassen, den kreative klassen. De er framtiden, og framtiden er til for å vinnes.

Som Robert Reich har påpekt, er denne utviklingen «den logiske kulminasjonen av en prosess som begynte for tretti år siden, da selskaper begynte å gjøre fulltidsansatte til midlertidige arbeidere, underleverandører, frilansere og konsulenter».8 Dette er atavisme, ikke innovasjon. Den har ikke reversert trenden de siste tretti årene, den har akselerert den.

Oversatt av R.N.

Thomas Frank er journalist.