Tiltrekningskraften til Polens autoritære katolske nasjonalisme

Etter valgseieren i oktober har det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdighet (PiS) blitt stadig mer autoritært. I januar innledet EU-kommisjonen granskning av rettsstatens tilstand i landet.

Adam Kalabis (46) tilbyr meg te på kontoret til fagforeningen Solidaritet ved Pokoj-gruven i Ruda Slaska i Schlesien. Han er kraftig og kortklippet, de svære nevene er fortsatt svarte av kull: For en halvtime siden var han på jobb 800 meter under bakken. «4000 er ansatt her, halvparten er gruvearbeidere,» forteller han. «Jeg har jobbet her siden jeg var 18. Jeg begynte med å bære kullsekker, nå jobber jeg med vedlikehold.» Kalabis sier at gruven har slitt ham ut: «Jeg håper jeg ikke ender opp som faren min. Han pensjonerte seg da han var 45 og døde et år senere.» Pensjonisttilværelsen er langt unna for Kalabis. «Forrige regjering fjernet sykedagene og fridagene da jeg ga blod.» Mange gruvearbeidere var blodgivere fordi de fikk en dag fri. «De liberale sluttet også å ta med de årene folk utførte militærtjeneste under kommunisttiden i opptjening til pensjon,» sier han.

Kalabis jobber for det statlige selskapet KW «sju og en halv time per dag, fem dager i uken for 2900 zloty», under 6300 kroner. «Lønna har økt med 150 zloty på femten år. Men jeg kan ikke klage. En venn av meg ble drept i eksplosjonen i Halemba [23 døde i november 2006], enken hans fikk seks måneder med erstatning og det var det.» Han knytter nevene. «Familien min har vært gruvearbeidere i generasjoner. Men jeg er den siste. Kona mi vasker offentlige toaletter. Hun har en ’søppelkontrakt’, hun jobber fulltid og får 800 zloty [1740 kroner] i måneden.» Søppelkontrakter er navnet folk har gitt de «fleksible arbeidskontraktene».


Har lovet å bevare gruvene

«Det er vanskelig å få fast jobb,» sier Kalabis. «Derfor drar de unge til utlandet.» Etter at Polen ble med i EU i 2004 har over to millioner polakker emigrert, de fleste til Storbritannia. «Sønnen og datteren min drømmer om å bo i England. Kapitalismen er bra for de som kan drive business, men ikke for resten,» sier Kalabis og trekker på skuldrene. På veggen i fagforeningslokalet henger fanen til Solidaritet, Polens riksvåpen (en hvit ørn med krone på rød bakgrunn), det obligatoriske portrettet av pave Johannes Paul 2, et signert foto av den lokale boksemesteren, og årets kalender fra partiet Lov og rettferdighet (PiS).

I tillegg til gruvearbeider og tillitsvalgt i Solidaritet, er Kalabis aktiv i nasjonalkonservative PiS. Solidaritet oppfordret medlemmene sine til å stemme på partiets kandidat, Andrzej Duda, i presidentvalget i mai i fjor. I parlamentsvalget i oktober ga fagforeningen ikke noen anbefaling, men alle forsto budskapet. «Jeg er katolikk, men det er ikke derfor jeg engasjerer meg. PiS er det eneste partiet som støtter oss, de har kontakt med folket. Da president Kaczynski1 besøkte oss etter gruveulykken i Halemba, ble jeg rørt,» sier Kalabis. Han hater det liberale Borgerplattformen (PO). Sentrum-høyrepartiet satt med makten fra 2007 til 2015. Kalabis sier han ble «sjokkert» da president Bronislaw Komorowski var til stede i begravelsen til Wojciech Jaruzelski, kommunistpresidenten (1981–1989) som kjempet mot Solidaritet. Han har heller ikke glemt at PO-regjeringen ville stenge gruvene uten å snakke med partene i januar i fjor: «Jeg fikk beskjed om at det var slutt for gruven min på TV!» Han er overbevist om at tidligere PO-leder Donald Tusk, som nå leder EU-rådet, «vil stenge alle gruvene, mens PiS har lovet å bevare dem. De fleste av kollegene mine stemmer på PiS,» avslutter han.

«Kaczynski vil bli disiplinert av finansmarkedene.»
Stefan Adamski, venstrepartiet Sammen

25. oktober vant PiS parlamentsvalget (til underhuset, Sejm, og til senatet) med 37,6 prosent av stemmene. De liberale fikk 24,1 prosent av stemmene, mens populistene i Kukiz’15 fikk 8,8 prosent. Ingen av de andre partiene kom over sperregrensen på åtte prosent.2 Venstresiden er splittet mellom Det forente venstre og Sammen (Razem), i tillegg til at den reaksjonære høyresiden spiser seg inn i sosialpolitikken deres. Presidentvalget ga dem en forsmak på den konservative bølgen som skulle komme i parlamentsvalget: I andre runde slo den nesten ukjente Duda den sittende presidenten, liberaleren Komorowski.


Politisk propaganda i kirken

Til tross for gjentatte henvendelser, vil ingen av lederne i PiS møte meg.3 Et kostelig intervju med utenriksminister Witold Waszczykowski i den tyske tabloidavisen Bild 3. januar får dermed gi et innblikk i partiets ideologi: «Forrige regjering innførte et venstrekonsept, som om verden måtte utvikle seg, som i en marxistisk modell, i én retning: mot en blanding av raser og kulturer, en verden av syklister og vegetarianere, som bare bruker fornybar energi og kjemper mot alle former for religion. Dette har ingenting til felles med tradisjonelle polske verdier. Det strider med det de fleste polakker har kjært: Tradisjonen, historien, kjærligheten til fedrelandet, gudstroen og et normalt familieliv med mann og kvinne».4

Konservatismen er ikke det eneste som trekker velgerne til PiS. Partiet rekrutterer i lavere sosiale lag og i prekariatet, som skjuler seg bak oppløftende statistikker. Småfolkets Polen, de, som Kalabis og hans familie, som har fått føle de ultraliberale reformene på kroppen og ofte ikke har annet valg enn «søppelkontrakter» på 1800 kroner i måneden eller å reise utenlands. Et Polen som har spesialisert seg som billig underleverandør til de store europeiske selskapene, spesielt tyske. Et Polen hvor pensjonene er under 3000 kroner i måneden. Det nasjonalistiske, religiøst konservative, proteksjonistiske og fremmedfiendtlige PiS har tiltrukket seg dette Polen med sin ambisiøse sosialpolitikk: barnetrygd på 500 zloty i måneden, finansiert av skatt på banker og supermarkeder, minstelønn, en senkning av pensjonsalderen til 60 år for kvinner og 65 år for menn, mens de liberale ville øke den til 67 år.

«Da PiS hadde makten mellom 2005 og 2007 var de konservative, men liberale i den økonomiske politikken,» forteller Radoslaw Markowski, professor i statsvitenskap på Universitetet i Warszawa, som har studert partiets utvikling. «De er blitt stadig mer populistiske, fremmedfiendtlige og EU-skeptiske. En slags katolsk nasjonalisme, dekorert med et sosialt program.» Han deler partiets velgere i tre: «Først de jeg kaller for ‘Smolensk-sekten’, folk som er overbevist om at flystyrten i april 20105 var et komplott mellom Donald Tusk og Vladimir Putin. Så de praktiserende katolikkene. Deres verdensoppfatning begrenser seg ofte til det presten forteller – en tredjedel av de praktiserende katolikkene i Polen har opplevd politisk propaganda i kirken.» Til sist har vi de mer moderate, som tiltrekkes av velferdspolitikken: «PiS har skjønt hva arbeidere og bønder vil ha.» Den største velgergruppen er hjemmesitterne, nesten halvparten av de stemmeberettigede.


Populistisk protestparti

Sosiologen Jakub Majmurek fra venstretenketanken Krytyka Polityczna («Politisk kritikk») forklarer de liberales nederlag slik: «PO satt med makten i åtte år. I et ungt demokrati er det lenge. Statsminister Ewa Kopacz, som overtok etter at Donald Tusk dro til Brussel i 2014, manglet karisma.» I tillegg greide aldri liberalerne å reise seg etter avlyttingsskandalen. I juni 2014 publiserte det konservative ukemagasinet Wprost private samtaler mellom folk med bånd til regjeringen. Samtalene var tatt opp av servitører på en restaurant i Warszawa. Det vulgære språket, hestehandlene og den selvhøytidelige holdningen samtalene avslørte, utslettet «borgerimaget» til «Borgerplattformen». «Etter det ble de oppfattet som en virkelighetsfjern elite,» sier Majmurek.

Han trekker også fram de liberales selvtilfredshet: «Lederne i PO er relativt gamle. De har opplevd kommunismen og varemangelen. De gjentok til stadighet: ‘Se hvilke framskritt Polen har gjort!’ De unge er døve for slike argumenter, de opplevde ikke denne perioden. Når de drar til Vest-Europa for å arbeide ser de at lønningene er høyere der. I Berlin er det litt dyrere å leie leilighet enn i Warszawa, men lønnsnivået er tre ganger så høyt. Polske ungdommer er svært ambisiøse.» Og frustrasjonen er minst like høy som ambisjonene.

Bedriftsleder Pawel Michalski (34) tar imot meg i Bytom, en by i Schlesien som er blitt nitrist etter at gruvene stengte. Gitterne foran butikkvinduene er trukket ned og pensjonister tigger i gatene. «Arbeidsledigheten er på tjue prosent,» sier Michalski, som er aktiv i Kukiz’15, grunnlagt av den tidligere punkeren Pawel Kukiz. Det populistiske protestpartiet er blitt infiltrert av høyreekstreme og ultranasjonalister. I første runde i presidentvalget stemte tjue prosent på Kukiz. Protestpartiet er nå det tredje største partiet i Polen. Michalski stilte for Kukiz’15 i parlamentsvalget og fikk femten prosent av stemmene i Bytom. «De unge drar til utlandet,» sukker han. «I England og i Tyskland er det lett å arbeide. Jeg har en venninne som er sykepleier. Her tjente hun 1700 zloty i måneden. Det går ikke an å leve på så lite! Det er skammelig. Nå har hun reist til Tyskland.» Michalski er «tilhenger av et fritt marked», men han støtter PiS’ forslag om å gi 500 zloty per barn i barnetrygd. «Folk er fattige. Vi må hjelpe dem.» Når jeg spør om ultranasjonalistene i partiet hans, bagatelliserer han det: «Det er alt mulig i Kukiz,» sier han.

Robert Piaty (33) har studert statsvitenskap, men har hatt den ene søppelkontrakten etter den andre. Han jobber på et kundesenter for 1400 zloty (300 kroner) i måneden. «Halvparten av vennene mine har dratt til England. Jeg har også vært der. I et halvt år tjente jeg 11 000 kroner i måneden.» Piaty er med i fagforeningen Sierpien 80 («August 1980», etter Solidaritet-streiken i 1980) og stemmer på venstrepartiet Sammen (3,6 prosent av stemmene), som kaller seg Polens Podemos. Men han forstår at unge fattige arbeidere stemmer på PiS for sosialpolitikken. «De har lovet en minstetimelønn innen juli.»


«Konspirasjon mot Polen»

Mens de venter på å overholde velferdsløftene, strammer PiS grepet om de offentlige institusjonene. Fra jul til nyttår utnevnte den nye regjeringen fem dommere til grunnlovsdomstolen, endret domstolens funksjon, og sparket ledelsen i de statlige mediene. I mars vil en lov gjøre justisministeren til landets riksadvokat. Siden januar har flere titusen polakker demonstrert på oppfordring fra Forsvarskomité for demokratiet (KOD). Og for første gang i EUs historie innledet EU-kommisjonen 13. januar en granskning av rettssikkerheten i Polen for å avgjøre om landet bryter med grunnleggende demokratiske prinsipper.

«Jeg meldte meg inn i PiS fordi sosialpolitikken deres minner om Solidaritets.»
Karol Guzikiewicz, fagforeningsleder

«Det står veldig bra til med det polske demokratiet,» sier Aleksandra Rybinska, journalist i det høyreorienterte ukemagasinet wSieci. I midten av januar var forsiden viet en fotomontasje der Angela Merkel og leder for EU-parlamentet, Martin Schulz, ble koblet til delingen av Polen i 1772 med tittelen «Konspirasjon mot Polen». Rybinska forsvarer PiS: «PO utnevnte sine egne dommere like før de tapte valget. Dermed ville ikke PiS ha fått gjennom en eneste lov. Å utnevne folk til mediene er vanlig her. I 2008 fikk flere høyrefolk sparken på POs ordre. Da hisset ikke Vesten seg opp. Sannheten er at PiS representerer det 68-generasjonen ved makten i Europa hater. Vesten trodde Viktor Orbans Ungarn var et unntak, men nå er det Polens tur til å vende tilbake til tradisjonelle verdier. EU frykter de konservative kreftene.»

«PiS-tilhengere mener at den liberale eliten har ignorert og forfulgt dem,» sier Majmurek. «PiS’ ledere var litt yngre enn de liberale og ble kalt ‘bleiebarn’! Her har vi årsaken til hatet mot den politiske eliten. Etter en ørkenvandring mener de nå at deres tid er kommet. De vil ha revansj.»


Vil ikke ha flere diktaturer

Mateusz Kijowski (47) representerer alt det PiS hater. IT-spesialisten med øreringer og hestehale startet KOD på Facebook i januar i fjor. «På noen dager hadde gruppen fått 55 000 medlemmer,» sier han og smiler. Han er akkurat tilbake fra Strasbourg hvor delegasjonen fra KOD fikk «en svært vennlig mottakelse av de folkevalgte i EU, både liberale, sosialister og grønne». Når jeg møter ham i midten av januar er han i gang med å organisere andre runde med demonstrasjoner «i 46 byer og blant polakker i Europa». Han smiler når jeg viser ham en video der en høyreekstrem gruppe anklager KOD for å være finansiert av den amerikanske milliardæren George Soros. «Hadde det bare vært så vel!» sier han. «Det var absolutt ingen som hadde forventet disse angrepene på grunnleggende friheter. I valgkampen nevnte ikke PiS det med et ord. Regjeringen handler som om mandatet gir dem alle rettigheter, som om demokrati er det samme som absolutt makt til velgerflertallet. De angriper maktfordelingsprinsippet, selve bærebjelken i EU. Vi vil forsvare våre friheter.»

Lørdagen etter samler rundt 2000 KOD-sympatisører seg på Solidaritetsplassen foran de store skipsverftene i Gdansk. Demonstrantene tramper i snøen for å holde varmen. På plakater og bannere krever de at demokratiet må forsvares. En karikatur sammenligner den nye sjefen for statskanalen TVP, Jacek Kurski, med Jerzy Urban, kommunistregimets utskjelte talsmann. Kurski er fra Gdansk og blir kalt PiS’ pitbull. Demonstrantene veiver med polske flagg og EU-flagg, og et par regnbueflagg fra LHBT-bevegelsen. Noen har på seg de hvite Guy Fawkes-maskene til hackerbevegelsen Anonymous. En drone flyr over plassen og filmer demonstrantene. De vinker hånlig til den flygende spionen.

«Det er vår plikt å være her,» sier to pensjonister mens demonstrasjonstoget beveger seg mot sentrum. «Vi demonstrerte i 1980, vi vil ikke ha flere diktaturer! Vi er her for ungdommenes skyld. De vet ikke hva de kan miste.» Gjennomsnittsalderen er høy, de fleste er over førti. «Jeg er her helt frivillig,» sier en ung jente ironisk. «Jeg er ikke betalt av George Soros». Hvorfor er de unge så lite engasjerte, spør jeg. «De er apatiske, de er ikke politisk bevisste og føler ikke at dette angår dem. Lillebroren min er 18 år og ville stemme på Kukiz. Jeg klarte å overbevise ham om å stemme på PO i stedet,» sier hun. Når demonstrantene kommer til gamlebyen, roper de: «Vi vil være oss selv!» – slagordet Solidaritet brukte i 1980. Den tidligere dissidenten Alexander Hall griper megafonen og sier at PiS-leder Kaczynski er den egentlige lederen i Polen, selv om han ikke har noen offisiell posisjon. Et banner viser Kacsynski som trekker i trådene og styrer sine to dukker, president Duda og statsminister Beata Szydlo. Halv to på ettermiddagen oppløser demonstrasjonen seg, etter at demonstrantene har sunget både den polske nasjonalsangen og EU-hymnen. De bryr seg ikke om at en liten gruppe ungdommer kaller dem «griser sluppet ut av grisebingen», som PiS-tilhengerne kaller PO-tilhengerne.


En brutal overgang

KOD har flere utfordringer enn de unges apati eller at de stemmer på høyreekstreme og populistiske partier. Bevegelsen sliter med å nå ut utenfor de liberale miljøene. Ingen av venstrevelgerne jeg møter ønsker å delta på KODs demonstrasjoner. «De liberale er velstående folk, den delen av samfunnet som har tjent på de økonomiske reformene,» sier den unge løsarbeideren Piaty i Katowice. Feministen Ania Zawadzka fra Warsawa deltar på Gay Pride og på den antifascistiske motdemonstrasjonen mot ultranasjonalistenes marsj 11. november hvert år. Men hun vil ikke bli med i KOD: «Det er den liberale intelligentsiaen som har skylden for situasjonen. De nektet å liberalisere abortretten for ikke å komme på kant med kirken.6 De har gjort Polen ultraliberalistisk med en rekke lover mot arbeiderne, de har ignorert og utstøtt de fattige. Folk beveger seg til høyre på grunn av dem.»

Mekanikeren Karol Guzikiewicz var 16 da han deltok i den historiske streiken i Gdansk i 1980 sammen med Lech Walesa. Nå er han nestleder for skipsverftenes Solidaritet-lag, og aktiv i PiS. «Verftene ligger brakk. I 1990 jobbet vi på tusen mål, nå er det to hundre,» sier han og viser meg verkstedene der sveiserne arbeider. «I 1990 var det 17 000 arbeidere her, i dag er det tusen. Nå lager vi hovedsakelig vindmøller. Alt er Donald Tusks og EUs feil. På grunn av de liberale er arbeidslovene i Polen de verste i Europa. Så ja, siden 2008 har jeg vært med i PiS. Jeg meldte meg inn fordi sosialpolitikken deres minner om Solidaritets.» Han bryr seg ikke om at hans tidligere mentor, fredsprisvinner Walesa, i desember sa til radiokanalen ZET at den nye regjeringen handler «mot friheten og demokratiet» og «latterliggjør Polen i resten av verden». Fagforeningsmannen avfeier EUs kritikk: «EU burde ta seg av flyktningene og la Polen være i fred!»

Samme dag møter jeg den tidligere dissidenten Stefan Adamski i Gdansk. I 1980 jobbet han i Solidaritets hemmelige avis. «De liberale har forrådt folkene i Solidaritet. En brutal overgang til en darwinistisk kapitalisme! Det er ikke overraskende at folk stemmer på et parti med en god sosialpolitikk, selv om partiet er uansvarlig.» Adamski er en av grunnleggerne av Attac i Polen og aktiv i Sammen. «Solidaritet støttet ikke kapitalismen. Fagforeningen krevde at kommunistregimet skulle respektere arbeidernes rettigheter. PiS stiller ikke spørsmål ved kapitalismen: De har bare lovet å gjøre den mer solidarisk,» sier han. «Det verste er at de som forsvarer demokratiet ikke vil greie å stoppe Kaczynski. Han vil bli disiplinert av finansmarkedene, som vil stanse de sosiale og proteksjonistiske prosjektene hans.»

Oversatt av I.A.F.

Cédric Gouverneur er journalist, i Polen for Le Monde diplomatique.