Foto: Fidalgo.

Småborgerlig aktualitetsteater

Middagsgjestene i Perfekte fremmede starter en selskapslek der ærlighet og fortrolighet kolliderer. Konflikter oppstår. Noen av dem virker gjennomtenkt fra filmskaperens side.

Du synes kanskje «road movie» er en plagsom sjangerbetegnelse, for generell, utflytende, på grensen til intetsigende? Her er salt i såret, enda en sjanger som knapt nok finnes, så vidtfavnende at den nesten oppløser seg selv: middagsfilmen. Den skal jobbe hardt med abstrahering og generalisering som skal få dette til å bli en spesifikk sort. Rekvisitter som mat og bestikk på et bord utgjør en såpass generell erfaring at ordet ’definisjon’ blir selvmotsigende.

Om ikke annet sirkler betegnelsen inn en bestemt setting, og midt i siktet befinner det seg en viss Det Gode Liv-affære, med måltidet i tittelen, om ikke i hovedrollen: filmer som Babettes gjestebud (1987) eller Middag på italiensk (1998), filmer som kan synes beregnet på folk som synes det er trist å spise alene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Zeitgeist og maskespill

Neste sak

Realismens grenser

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0