Norges mest internasjonale avis

Canada /

Sjarmørens skyggesider


Justin Trudeau ser og høres progressiv ut, spesielt i en stadig mer reaksjonær og nasjonalistisk tid. Men skinnet kan bedra.
Av

Justin Trudeau er muligens verdens mest forgudede politiker for tiden, i det minste i mediene. The Economist mener han er et «forbilde for verden», mens Le Point kaller ham «politikkens nye supermann», Courrier international har utropt ham til «årets mann» og El País hevder han er «Amerikas elskverdige ansikt».

Statsministeren og lederen for Canadas Liberal Party er ungdommelig, vakker og har tatovert ravnesymbolet til en urfolkstamme på venstre biceps. Han har 3,5 millioner venner på Facebook og E! Online har kalt ham en «brennheit, sirupsøt lekkerbisken».

Han har George Clooneys internasjonale appell, Obamas karisma og den kanadiske folkeligheten til faren, Pierre Elliott Trudeau, statsminister i 1968–1979 og 1980–1984. Han har posert med syriske flyktninger på flyplassen i Toronto og skrøt av «de uvurderlige bidragene fra vårt blomstrende muslimske samfunn» i en tale i en moské i Ottawa. Og han hevder han er feminist og en engasjert fortaler for urfolkene. En kul statsminister som er for legalisering av marihuana, noe som har fått rullepapirprodusenten Zig-Zag til å utsmykke pakkene sine med ansiktet hans. Som Matteo Renzi i Italia eller presidentkandidaten Emmanuel Macron i Frankrike ser beundrerne ham som en moderne venstrepolitiker, en progressiv sosialliberaler for det 21. århundret. Han er den rake motsetningen til sin konservative forgjenger Stephen Harper, og til Theresa May i Storbritannia og Donald Trump i USA.

 

Venstrevridde løfter

Mens fremmedfiendtligheten farer over Europa og USA erklærer Trudeau sin forkjærlighet for multikulturalisme og mangfold. I sosiale og tradisjonelle medier blir han hyllet for sin likestilte regjering som inkluderer fire sikher, to urfolk, en muslim, en jøde – selv om den også har 45 prosent karrierepolitikere, 19 prosent private eller offentlige ledere og 13 prosent advokater.1 Charles Étienne Camirand, «Une diversité de façade», Le Devoir, Montréal, 7. november 2015. Statsministeren er stolt av sitt team, spesielt forsvarsministeren, Harjit Sajjan, som han kaller et «strålende eksempel på mangfoldet i Canada».

Sajjan er en kanadisk sikh og tidligere politibetjent i Vancouver, som i 1996 tok patent på en gassmaske for folk med skjegg. På 2000-tallet jobbet han for Canadas etterretningstjeneste i Afghanistan. Her hadde han ansvar for å overlevere krigsfanger som kanadiske soldater hadde tatt, til de afghanske myndighetene, som torturerte dem. Han bisto også amerikanerne i deres ulovlige bortføringer og fengslinger.2 Sandy Garossino, «You have no idea how badass Trudeau’s defence minister really is», National Observer, 4. november 2015, www.nationalobserver.com. Men mediene bryr seg mer om skjegget og barten hans, og hans identitet som sikh er nå del av Canadas nye ideologi om sunny ways, solfylte veier.

Utover sitt forsvar av multikulturalismen vant Trudeau valget i oktober 2015 også med en kritikk av sparepolitikk, økonomiske ulikheter og manglende handling mot klimaendringene. Han fronter det kan kaller en «positiv politikk» i kontrast til den rådende dysterheten. «Vi slo frykt med håp, vi slo kynisme med hardt arbeid. Vi slo negativ, splittende politikk med en positiv visjon som bringer kanadierne sammen […]. Solfylte veier, mine venner, solfylte veier, det er hva en positiv politikk kan gjøre,» sa han etter sin overraskende valgseier.

Hans løfter om offentlige investeringer i infrastruktur og brudd med sparepolitikken fikk ham til å framstå som mer venstrevridd enn New Democratic Party, det tradisjonelle arbeiderpartiet som synes å ha flyttet seg mot høyre etter at dets karismatiske leder, Jack Layton, gikk bort i 2011 og ble erstattet av en tidligere liberaler fra Québec, Thomas Mulcair. Slik fikk Trudeau støtte fra mange fagforeninger som tidligere støttet New Democratic Party.

 

Progressiv konkurransedyktighet

«Det er en følelse av optimisme i fagbevegelsen,» sa Hassan Yussuf, lederen for hovedsammenslutningen Canadian Labour Congress, i september. Noen få dager tidligere hadde det kommet en (midlertidig) løsning på en arbeidskonflikt mellom Posten i Canada og de postansattes mektige og kamplystne fagforening. Uttalelsen vitner mer om arbeiderklassens lave forventninger enn Trudeaus engasjement for lønnsmottakerne. Alt den liberale regjeringen trengte å gjøre for å få denne lovprisningen var å la de kollektive forhandlingene gå sin gang og ikke tvinge eventuelle streikende tilbake på jobb – slik Harper-regjeringen gjorde. Samtidig som Yussuf hyllet statsministeren inngikk Unifor, bilarbeidernes fagforening, en ny tariffavtale med de tre store i bilindustrien (General Motors, Ford, Chrysler-Fiat), hvor de gikk med på reduserte lønns- og pensjonskrav i bytte mot vage løfter om investeringer.

Mange fagforeningsledere i privat sektor har i stor grad kjøpt ideologien om «progressiv konkurransedyktighet» og støtter Trudeau, overbevist om at han er den som er best i stand til å tiltrekke investorer. «Canada er med sin økonomiske, budsjettmessige, politiske og sosiale stabilitet et ekstremt attraktivt land å gjøre forretninger i,» sa Trudeau nylig.3 Sitert i Colin Perkel, «Justin Trudeau pitches Canada to powerful investors», The Toronto Star, 14. november 2016. Mange i fagbevegelsen er likevel imot politikken hans. I oktober var han invitert til et ungdomsforum organisert av Canadian Labour Congress. Flere i salen kritiserte hans støtte til handelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP) og buet da han mente at usikre arbeidsplasser var «en del av livet».

For Trudeau innebærer konkurransedyktighet framfor alt å få gjennom avtaler som TPP og CETA, mellom EU og Canada. Mens stadig flere politiske ledere og økonomer revurderer frihandelsdogmene, er han fortsatt en innbitt forsvarer av frihandel, med argumenter hentet rett ut fra 1990-tallet, om at frihandel skaper åpenhet og brorskap mellom folk. Ikke rart at han er yndlingen til liberalistiske publikasjoner som The Economist.

 

Jubel hos kanadiske konsern

Trudeau skiller tydelig mellom ord og handling. Han framstiller seg som en forsvarer av menneskerettighetene, samtidig som regjeringen hans selger mer våpen enn noensinne til ulike diktaturer. Canada har nå blitt den nest største våpeneksportøren til Midtøsten, etter å ha vært på en sjetteplass i 2014. Årsaken til forfremmelsen er en gigantkontrakt med Saudi-Arabia. Forbedringen av handelsbåndene til wahhabist-regimet, som utenriksminister Stéphane Dion hevder gir Canada en mulighet til å påvirke landet i en positiv retning, er et resultat av en lovendring. Før krevde våpeneksport «omfattende høringer» med de føderale myndighetene for å vurdere mulige konsekvenser for internasjonal sikkerhet og menneskerettigheter. Nå sier loven at slike høringer «kan» gjennomføres. Opprinnelig sa loven at kanadisk våpeneksport ikke må «skje med mål som kan true sikkerheten til Canada, landets allierte eller andre land og folk». Den nye ordlyden Trudeau godkjente har fjernet henvisningen til «andre land og folk» og erstattet den med «sivile».

Faren, Pierre Elliott Trudeau, klarte å gjøre Canada til en robust velferdsstat med nokså små økonomiske ulikheter gjennom å spille «på begge sider» under den kalde krigen. USAs nabo i nord hadde gode relasjoner til Cuba og Kina, og Trudeau den eldre nølte ikke med å gripe inn i økonomien, for eksempel med å nasjonalisere oljeproduksjonen. Sønnen hans har også jobbet for å bedre forholdet til Kina og gjøre slutt på spenningene som oppsto da Harper nektet å overvære OL i Beijing i 2008.

I august ble Trudeau mottatt med pomp og prakt i Kina, hvor milliardæren Jack Ma, eieren av verdens største netthandelsselskap Alibaba, kalte ham «Canadas framtid». Tre uker etter statsbesøket, som ga 1,2 milliarder dollar i kontrakter, dro Kinas statsminister Li Keqiang til Ottawa. På en pressekonferanse annonserte de to stats-lederne at de ville starte forhandlinger om en frihandelsavtale. De store kanadiske konsernene innen gruvedrift, næringsmiddel og finans jublet, i likhet med det kinesisk-kanadiske forretningsmiljøet, som gir mye penger til Liberal Party.

 

Ikke én nasjon

Om Trudeaus bånd til Kina bryter med Trumps løfter om handelskrig med Kina, finnes det flere punkter USAs nye president kan enes med Trudeau om. Trudeau er for økt utvinning av tjæresand og oljeledningen Keystone XL, som miljøvernere og urfolk slåss mot. Han skryter også av et spesielt godt forhold til Argentinas konservative president, Mauricio Macri – faren til Macri gjorde forretninger med Trump på 1980-tallet.

På tross av valgkampløftene har han ikke brutt med den proisraelske politikken Harper førte i ti år. Han forsterket den sågar i februar i fjor da han stilte seg bak et konservativt lovforslag som fordømte BDS-bevegelsen (boikott, deinvestering, sanksjoner) og hevdet at den gjennom sin «demonisering og delegitimering» av staten Israel spredde antisemittisme. Selv om mange påpekte at lovforslaget brøt med ytringsfriheten, støttet et overveldende flertall av de liberale det. I august ble en lærer i Mississauga (Ontario) permittert fordi hun hadde deltatt i palestinske solidaritetskampanjer.

Hvordan klarer Trudeau å komme unna med dette, all den tid han ble valgt som «progressiv»? Han skiller kløktig geopolitikk og økonomi fra innenrikspolitikk. Regjeringen hans har et antirasistisk og velmenende om enn paternalistisk preg. Trudeau sier at han er bekymret for kolonialismen i Canada: «Vi har konstant marginalisert [urfolkene], oppført oss som kolonister, oppført oss destruktivt, assimilerende, noe som har etterlatt en arv av problemer for en stor del av det folket som bor i Canada og er urfolk,» sa han til studenter ved New York University i april.

Uttalelsen står i skarp kontrast til Harper-tidens benektelser, men den er likevel tvetydig. For urfolkene er verken «folk som bor i Canada» eller «minoriteter» (som jødene eller koreanerne): Siden de første traktatene med de europeiske kolonisatorene på 1600-tallet har de vært anerkjent som «nasjoner», som forhandler med den kanadiske staten som det. På nasjonaldagen 1. juli fornærmet han mange fransktalende på lignende vis, da han presenterte Canada som «én nasjon». Senere ble han tvunget til å anerkjenne at «québec-ene utgjorde en nasjon innenfor et forent Canada», i tråd med en resolusjon underhuset vedtok i 2006.

 

To sider av samme mynt

Bakenfor ordleggingen hans – som strider med hans løfte om å etablere et nytt nasjon-til-nasjon-forhold med urfolkene – har Trudeau brydd seg like lite om urfolkenes ve og vel som Harper. Noen dager før valget i oktober 2015 sa han til urfolkskanalen Aboriginal People’s Television Network at urfolk burde ha rett til å legge ned veto mot gruveprosjekter på deres land. Dette er i tråd med forpliktelsene i FNs urfolkserklæring (2007) om at myndighetene skal «konsultere og samarbeide med vedkommende urfolk gjennom deres egne representative institusjoner for å oppnå deres frie og informerte forhåndssamtykke før det eventuelt gis tillatelse til prosjekter som berører deres landområder eller territorier og andre ressurser.»

Likevel ga Trudeau til slutt grønt lys til miljøskadelige oljeledninger og seismiske undersøkelser som både tsleil-waututh utenfor Vancouver (British Columbia) og inuittene ved Clyde River (Nunavut) har protestert mot i årevis. Naturressursminister Jim Carr forsvarer helomvendingen med at regjeringen forsøker å utarbeide en «kanadisk versjon» av Urfolkserklæringen, som verken Harper eller Trudeau har signert.

Trudeau er en av de siste statslederne i verden som forsvarer innvandrere, minoriteters rettigheter og åpenhet. Det er lett for kanadiere å se på Trump, May, Putin, Viktor Orbán i Ungarn eller Narendra Modi i India og puste lettet ut. Men det er dette som gjør Trudeau så farlig. Hans «progressive» politikk endrer de politiske skillelinjene, fra en klassisk høyre-venstreakse til en ny motsetning mellom økonomiske og kulturelle nasjonalister og forsvarerne av den økonomiske globaliseringen. Trump og Trudeau er to sider av samme mynt. Er det ikke på tide å bytte myntenhet?

Oversatt av redaksjonen

Jordy Cummings er doktorgradsstudent og foreleser ved York University (Toronto).

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Canada

Placeholder

Studentvår i Quebec

22. mai ble Montreals gater fylt av demonstranter. Ettårsdagen for studentprotestene mot
Placeholder

Krigersk vending i Ottawa

Statsminister Stephen Harper kunne stolt annonsere at Barack Obamas første utenlandsreise vil
Placeholder

Indianernes nye våpen

Urinnbyggerne i Canada har for alvor vendt seg mot filmen. Gjennom filmfestivaler

prov

0 kr 0
Gå til Toppen