Frankrike /

Tidskjøpet


Det franske politiske establishmentet, og EU, har kjøpt seg litt tid, men lite tyder på at de vil bruke den godt.
Av

Første runde i det franske presidentvalget gikk som forventet. To outsidere skal 7. mai kjempe om å ta over etter tidenes mest upopulære president i et diskreditert politisk system. Det som i utgangspunktet skulle bli et sedvanlig maktskifte mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre har i stedet endt med et forent sentrum mot ytre høyre. Politikken til den sittende presidenten har fått en ny innpakning i Emmanuel Macron, mens Marine Le Pen parkerte høyrekandidaten François Fillon.

Det var liten tvil om at Le Pen ville gå til andre runde. Ytre høyre har vind i seilene i hele Vesten. Brexit-avstemningen i Storbritannia og valget av Trump i USA framstår som et spark mot en politisk klasse som stadig større deler av befolkningen ikke føler noen som helst tilknytning til, mot politikere som mangler et reelt prosjekt og en visjon, mot et politisk establishment styrt av sterke særinteresser i en tid med økende ulikheter og avstander i samfunnet, mot politikere som har et økonomisk, næringsdrevet syn på samfunnet snarere enn sosialt. Frankrike har også slitt etter finanskrisen i 2008 med en vedvarende arbeidsledighet på ti prosent, mer enn det dobbelte av ledigheten i land som Storbritannia og Tyskland. Samtidig har de sosiale ulikhetene ikke økt like mye her, noe reformer av arbeidslivet og økonomien raskt kan endre på. I likhet med EU generelt, sliter Frankrike med å skape vekst uten at det skjer på bekostning av en større del av befolkningen.

Oppslutningen til Le Pen er dermed ikke vanskelig å forstå, det er derimot konkurrentens. Emmanuel Macron har aldri stilt til valg før. Han har gjort en lynkarriere i Hollandes sosialistregjering. Her har han vært sentral i flere av de upopulære arbeidslivsreformene som regjeringen måtte tvinge gjennom en nasjonalforsamling hvor de hadde flertall. Reformene har også skapt store og langvarige protester. Man skulle dermed tro at den rekordlave tilliten til denne regjeringen, ville ramme Macron. En skandaleridd høyrekandidat og et Sosialistparti hvor sentrale skikkelser heller vil kjøre partiet i grøfta enn å stille seg bak partiets egen kandidat fra venstrefløyen, forklarer delvis hvorfor arvtakeren etter tidenes mest upopulære president ligger an til å vinne valget.

Macron blir framstilt som om han kommer fra utsiden. Han kaller seg selv verken høyre eller venstre, og har et vagt politisk program, som ble lansert sent i valgkampen. I motsetning til Hillary Clinton, som også hadde et nærmest unisont pressekorps bak seg, men som likevel slet med å børste av seg amerikanernes negative inntrykk av henne, har Macrons fordel nettopp vært at han er fersk. Mediebildet hans har kunnet formes fra dag én. Mens mediene har kastet seg over alle potensielle skandaler hos rivalene, har de vært påfallende uinteresserte i Macrons potensielle feiltrinn.

Men ferskheten vil også bli Macrons store problem, for hans nystartede parti vil ikke få særlig mange seter i parlamentet. I et valgsystem som favoriserer de to tradisjonelle maktpartiene, har selv Front national bare to av 577 seter i parlamentet. Dermed vil han få store problemer med å gjennomføre sine vage løfter, og selv om han klarer det, er det ingenting som tilsier at denne politikken vil være mer populær i en ny innpakning. Sannsynligheten er stor for at han vil bli valgt 7. mai, på grunn av le vote utile, de mange velgerne som først og fremst vil stemme mot Le Pen. Men disse velgerne kan være forduftet når neste valg kommer om fem år.

Om det franske politiske establishmentet, og EU, sannsynligvis kan puste lettet ut 8. mai, vil det ikke vare lenge. De vil ha kjøpt seg litt tid, men lite tyder på at de vil bruke den godt.

© norske LMD

 

Siste fra Frankrike

Politikken tar hevn

Første runde i presidentvalget har vært preget av politietterforskninger og medier besatt
0 kr 0
Gå til Toppen