Der verden faller på plass

Discoeposet Saturday Night Fever er blitt en klassiker, førti år etter premieren, om ikke annet enn i fravær av konkurrenter. Det glisne utvalget av discofilmer er påfallende, om man tenker over hvilket takknemlig motiv dansere har vært opp gjennom filmhistorien.

Med utgangspunkt i en utelivsreportasje (som i sin tur var løst basert på en britisk klubbløve), traff John Badham gull med skildringen av arbeiderklassegutten Tony Manero og hans flyktige kongerike: lørdagskveldene på diskoteket i Brooklyn. Tross internasjonal suksess ble den epokens eneste film i sjangeren, med barmhjertig unntak av et par forsøk på å kryste sitronen (Travolta) for mer saft i årene etterpå. Noe av grunnen var at discokulturen allerede under innspillingen av filmen hadde ansporet en motbevegelse som kulminerte i offentlige bål av discoplater. Om ikke termen «overfladisk» allerede var en klisjé, så ble den det i de dager. Det grelle utelivet i Looking for Mr. Goodbar (1977) var sånn sett en mer tidsmessig framstilling.

Det er liten tvil om at Saturday Night Fever har satt spor etter seg, men i hvilken grad den (fremdeles) fungerer, blir ikke bare det vanlige spørsmål om øyet som ser, men også om hvor i livet øyet befant seg ved første kast, og i hvilken grad gjeldende tidsånd var av behag. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0