Der verden faller på plass

Discoeposet Saturday Night Fever er blitt en klassiker, førti år etter premieren, om ikke annet enn i fravær av konkurrenter. Det glisne utvalget av discofilmer er påfallende, om man tenker over hvilket takknemlig motiv dansere har vært opp gjennom filmhistorien.

Med utgangspunkt i en utelivsreportasje (som i sin tur var løst basert på en britisk klubbløve), traff John Badham gull med skildringen av arbeiderklassegutten Tony Manero og hans flyktige kongerike: lørdagskveldene på diskoteket i Brooklyn. Tross internasjonal suksess ble den epokens eneste film i sjangeren, med barmhjertig unntak av et par forsøk på å kryste sitronen (Travolta) for mer saft i årene etterpå. Noe av grunnen var at discokulturen allerede under innspillingen av filmen hadde ansporet en motbevegelse som kulminerte i offentlige bål av discoplater. Om ikke termen «overfladisk» allerede var en klisjé, så ble den det i de dager. Det grelle utelivet i Looking for Mr. Goodbar (1977) var sånn sett en mer tidsmessig framstilling.

Det er liten tvil om at Saturday Night Fever har satt spor etter seg, men i hvilken grad den (fremdeles) fungerer, blir ikke bare det vanlige spørsmål om øyet som ser, men også om hvor i livet øyet befant seg ved første kast, og i hvilken grad gjeldende tidsånd var av behag. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Å styre i mediedemokratiets tidsalder

Default thumbnail
Neste sak

Oppgjørets time nærmer seg for Purdue Pharma

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0