Washingtons dørmatte

Jo større og mer institusjonalisert EU blir, jo mindre klarer det å motsette seg amerikanske påbud.

Alle bønnfallingene og kjærtegnene til Emmanuel Macron, Angela Merkel og Boris Johnson overfor Donald Trump har vært fullstendig meningsløse. USAs president har svart med å ydmyke dem alle. Nå truer han med økonomiske represalier og handelssanksjoner hvis de ikke bryter avtalen USA selv inngikk med Iran for tre år siden. Trump har radikalt endret USAs posisjon og de allierte har bare å følge etter. I Trumps øyne betyr ikke Storbritannia, Tyskland eller Frankrike stort, i hvert fall langt mindre enn Saudi-Arabia og Israel.

«En mann som dømmer seg selv har man alltid lyst til å jule opp for å ydmyke ham enda mer, for å knuse i småbiter den lille verdigheten han har igjen», skriver Jean-Paul Sartre i Frihetens veier. Sartres observasjon er like sann for stater. EU-landene for eksempel. Macron erklærer at han nekter å snakke «med et gevær til tinningen», og Merkel sier det er uheldig at Trump gjør situasjonen i Midtøsten «enda vanskeligere». Men verken den ene eller den andre er rede til å svare med annet enn sutring. De store europeiske selskapene har skjønt hvem de må adlyde, når selv det å sende en epost via en amerikansk server eller å bruke dollar i en transaksjon med Iran utsetter dem for gigantiske bøter. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Forrige sak

Trumps iranske diktat

Neste sak

Mexicos ubestikkelige håp

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.