Døden i ørkenen

Da en NATO-koalisjon med Frankrike og Storbritannia i spissen begynte å bombe Muammar Gaddafis tropper i Libya 19. mars 2011, startet de en kjedereaksjon som ikke bare skulle bringe kaos i Libya og nabolandene i sør, men også etter hvert slå tilbake på Europa. I etterkant gjør denne kjedereaksjonen beslutningen om å sende landet ut i kaos enda mer uforståelig i et realpolitisk perspektiv.

For Gaddafi hadde, i likhet med nabolandene i Middelhavet, gjort grovarbeidet for de europeiske kystvaktene og sørget for at det var tilnærmet umulig for migranter å krysse havet til Europa. Samtidig kunne potensielle utvandrere bli værende i Libya hvor det fantes relativt godt betalt arbeid. «Da Gaddafi falt, åpnet portene til Europa seg. Det var som om en sluse ble åpnet. Det kom stadig flere migranter», forteller en tidligere menneskesmugler i Niger (les «Agadez, Europas skanse i Sahara»).

Etter Gaddafis fall økte strømmen av migranter. På høyden i 2016 krysset over 180 000 det midtre Middelhavet. Minst 4581 av dem døde underveis.¹ Da hadde allerede EU satt i verk Agenda for migrasjon og opprettet et fond på 4,2 milliarder euro. Det offisielle målet er å gjøre noe med årsakene til migrasjonen, men hovedfokuset synes å være å få kystvaktene i det sørlige Middelhavet til å stanse utfartene og å få myndighetene i landene sør for Sahara til å blokkere migrasjonsrutene.

Resultatet er at langt færre har krysset Middelhavet de siste årene og dermed har færre også druknet. Men dødsprosenten har steget kraftig. I fjor døde 1,7 prosent av de som forsøkte å krysse det midtre Middelhavet, mens så langt i år har 7,1 prosent mistet livet. Nedgangen i migrantstrømmen skyldes også at langt færre kommer seg til middelhavskysten. Bare i januar i år ble det registrert 1145 døde i ørkenen i Niger, men mørketallene er sannsynligvis store (les «De usynlige»).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Få hendelser har hatt så stor innvirkning på europeisk politikk som den enorme tilstrømningen av migranter etter 2011. Tilstrømningen og EUs elendige håndtering, der mottakerlandene gis det meste av ansvaret, har ført til framvekst av høyreradikale partier som spiller på fremmedfrykt og lager skremselsbilder av andre menneskers desperasjon.

I toppåret 2016 kom det 119 000 migranter til Italia, som tradisjonelt har vært et utvandringsland. Det banet vei for Matteo Salvini. Da han ble partileder for Lega Nord byttet han ut partiets sedvanlige hets mot søritalienerne og angrep i stedet innvandrerne (les «Slik erobret Salvini Italia»). Det har gjort det tidligere så ubetydelige separatistpartiet til en maktfaktor i italiensk og europeisk politikk, og en mare for migrantene som nå nektes nærmest all hjelp i italiensk farvann.