DEFA hadde også sine suksesser: Ich war neunzehn («Jeg var nitten») av Konrad Wolf fra 1968 er en av de beste i studioets historie og ble sett av over 3,2 millioner.

Vals med sensuren

I 1965 tok DDRs kulturpolitikk en tydelig vending da myndighetene forbød tolv nye spillefilmer. De fleste av dem ble ikke vist før høsten 1989. Tross streng sensur var de østtyske regissørene nokså nyskapende for sin tid.

I desember 1965 fordømte 11. plenum for sentralkomiteen i Tysklands forente sosialistiske parti (SED) to nye spillefilmer for «falsk liberalisme, pessimisme og skeptisisme». Så forbød partitoppene ytterligere ti av filmene det statlige filmselskapet Deutsche Film AG (DEFA) var i ferd med å ferdigstille – nesten hele det årets produksjon. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Geopolitikerne og ideologene

Neste sak

Hindunasjonalistenes jakt på «infiltratorer»

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

0 kr 0