/

Framtiden starter nå

Kriser er en anledning til å stake ut en ny kurs. I dag kan vi velge en ny økonomi som ikke bare dekker reelle behov, men også reparerer og respekterer planetens økologiske balanse.

Sosialisme for de rike og kapitalisme for de fattige, sa Martin Luther King i sin tid om hvordan de kapitalistiske samfunnene fungerte. Påstanden er lett å bekrefte i normale tider: De siste tiårene har staten for eksempel laget et marked for offentlig gjeld og bevisst gitt private aktører kontroll over kreditten den nødt godt av i etterkrigstiden. Og den er enda sannere i krisetider. Etter krakket i 2008 brukte verdens regjeringer 1,7 prosent av verdens BNP på å støtte finans og næringsliv. I begynnelsen av april hadde de allerede brukt 2,6 prosent av BNP, og noen land har gått enda mer drastisk til verks, som USA (10 prosent) og Storbritannia (8 prosent).1Le Monde, 4. april. Og dette er bare begynnelsen, summene vil garantert øke i månedene som kommer.

I tillegg har også sentralbankene hostet opp gigantiske summer. I motsetning til sentralbankene i Japan og Storbritannia, nekter Den europeiske sentralbanken fortsatt å finansiere statene direkte, men den har satt av 1120 milliarder euro til å kjøpe både offentlige obligasjoner og gjelden til storselskaper som BMW, Shell, Total, LVMH og Telefonica på markedene. Den har også innført ordninger for å gi bankene lettere tilgang til likviditet. Tilbedelsen av finansstabilitet betyr at i krisetider står investeringsfondene, bankene og de store selskapene, inkludert noen av planetens mest forurensende og skadelige, først i køen for offentlig støtte. Aldri før har sosialismen for de rike vært så velsmurt.

Men alvoret i krisen, samt at den rammer den «produktive» økonomien snarere enn finanssektoren, gjør at Luther Kings definisjon ikke passer helt. I USA sender finansdepartementet (relativt beskjedne) sjekker direkte til borgerne, også kjent som «helikopterpenger», for å støtte dem betingelsesløst og uten å gå omveien om bankene. I slutten av april mottok hver femte arbeidstaker i Frankrike lønnskompensasjon fra staten. Det franske forskningsorganet OFCE har anslått at denne ordningen vil koste over 21 milliarder euro i måneden.2«Évaluation au 30 mars 2020 de l’impact économique de la pandémie de Covid-19 et des mesures de confinement» (PDF), Policy brief nr. 65, OFCE, Paris, 30. mars 2020.

Pandemien har, nok en gang, fått myndighetene til å forkaste angivelig hellige nyliberale dogmer, som for eksempel konvergenskriteriene som forbyr landene i eurosonen å ha et underskudd på statsbudsjettet på mer enn tre prosent av BNP og over 60 prosent av BNP i gjeld. Nå drøfter de politiske og økonomiske elitene om sentralbankene kan «monetarisere» offentlig gjeld, det vil si å trykke penger for å betale statens utgifter direkte. Alt tyder på at kampen vil bli brutal, men dagens ideologiske unntakstilstand er også en historisk anledning til å begynne å finansiere økonomien på en annen måte enn via privateid kapital. Hvis vi (gjen)oppdager at sentralbankene kan finansiere de utleggene den økonomiske aktiviteten trenger (innenfor grensene til produksjonskapasiteten til sitt lands økonomi), da mister markedene sin status som forsangere. Det vil da ikke lenger være noen grunn til å berolige investorene og sparepolitikken mister all legitimitet.

Grønn planøkonomi

Men nyliberalismen er langt fra død. I Frankrike viser de beskjedne tiltakene for de fattigste husholdningene at regjeringen forsøker å bevare en billig reservehær som kan presse ned lønningene og dempe virkningen av krisen.3Se Michaël Zemmour, «Coronavirus: Le gouvernement ne se rend pas compte de l’exposition des ménages modestes à la crise», Le Monde, 27. mars 2020. Samtidig har krisen latt oss skimte konturene av en helt annen økonomisk tankegang, slik kriser ofte gjør. Da det oppsto kullmangel i Paris under første verdenskrig, tok staten seg av produksjonen og distribusjonen.4Se Thierry Bonzon, «Consumption and total warfare in Paris (1914–1918)», i Frank Trentmann og Flemming Just (red.), Food and Conflict in Europe in the Age of the Two World Wars, London, Palgrave Macmillan, 2006. Husholdningene fikk tildelt kull etter størrelsen på boligen og hvor mange som bodde der. Kullet ble ikke lenger fordelt ut fra hva husholdningene kunne betale, men tildelt etter faktisk behov.

Koronakrisen er langt fra like tragisk som første verdenskrig. Likevel finner vi en lignende logikk. Det mangler smittevernutstyr og respiratorer. Ingen våger å snakke om prisen. Det eneste som teller er hvor mange vi kan lage og hvor raskt. Kvantitet har erstattet pris. Prioriteringen av reelle behov framfor markedets, har også ledet til rekvireringer. I nyliberalismens høyborg, Irland, har man ikke nølt med å nasjonalisere de private sykehusene så lenge krisen varer. For å få fart i produksjonen av respiratorer har Donald Trump henvist til Defense Production Act, en lov fra Korea-krigen (1950–1953) som lar presidenten pålegge selskaper å produsere allmennyttige varer. Krisen har avdekket behov markedet ikke har fått med seg.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Miljøvern er nå den viktigste politiske saken for europeerne. Men hva slags miljøvern?

Kriser stiller samfunn overfor veivalg. Ofte får gamle rutiner overtaket igjen så snart stormen har passert. Det var mer eller mindre tilfellet etter finanssammenbruddet i 2008. Men kriser er også en anledning til å velge en annen vei. I dag kan vi velge å prioritere å dekke faktiske behov framfor markedets.

Koronapandemien har også gjort et annet behov åpenbart. Covid-19 er et resultat av at kollaps i økosystem og ødeleggelse av habitat tvinger ville dyr med potensielle infeksjonssykdommer til å leve nær befolkede områder, noe som øker sannsynligheten for at virus kan krysse artsbarrieren. En alternativ økonomi må dermed ikke bare dekke reelle behov, men også gjenetablere og respektere planetens økologiske balanse. Det vi trenger er altså en grønn planøkonomi.

Demokrati på alle nivå

En slik økonomi bygger på fem pilarer. For det første offentlig kontroll med lån og investering. Vi må forby finansiering av forurensende industrier, og så legge dem ned. Det må skje sammen med en massiv investering i fornybar energi, ren infrastruktur og energinøytrale bygg. Men vi må også styrke og utvide de offentlige tjenestene, spesielt skole, helse, transport, vann, avfallshåndtering, energi og kommunikasjon, som i lang tid har blitt forsømt og ødelagt av markedslogikk.

I februar i fjor presenterte Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez sitt prosjekt om en grønn New Deal. Med inspirasjon fra Roosevelt-administrasjonen, som tok kontroll over økonomien under den store depresjonen på 1930-tallet, er målet å «avkarbonisere» økonomien på ti år. Med stadig mer dystre nyheter fra miljøfronten er tiden over for halvhjertede tiltak. En grønn New Deal vil måtte løsrive seg fra de selvpålagte innstrammingsreglene som har gjort statene ute av stand til å føre en effektiv miljøpolitikk. Koronakrisen har uansett sprengt disse reglene i fillebiter.

I den nyliberale kapitalismen bestemmer markedene, bankene og den ikke-regulerte finanssektoren (shadow banking) hvordan ressurser skal fordeles. Beslutningen om å investere i en bestemt sektor eller aktivitet er basert på lønnsomhet og betalingsevne, med unntak av den tynne fernissen av grønne investeringer som de store selskapene gjør for å ha noe å skrive om under rubrikken «Våre verdier» på nettsidene sine. Larry Fink, sjef for investeringsfondet BlackRock, publiserte i januar et brev til bedriftslederne der han erklærte at «bærekraftig utvikling» nå skulle være ledetråd for selskapets kapitalforvaltning.5Larry Fink, «A fundamental reshaping of finance», nettsiden til BlacRock, januar 2020. Det var åpenbart et forsøk på grønnvasking, siden investeringsfondet har massive eierandeler i oljesektoren.6Se Amélie Canonne og Maxime Combes, «BlackRock se paie une opération de greenwashing grâce à Paris et Berlin», Basta!, 24. januar 2020. Selv om vi antar at intensjonen var oppriktig, vil ingen investering være bærekraftig så lenge den er underlagt konkurranselogikken, som i sitt vesen er kortsiktig.

Den private finanssektorens sentraliserte makt må oppløses. Investering i grønn overgang må være underlagt demokratisk kontroll på alle beslutningsnivå. François Morin, regjeringsrådgiver under nasjonaliseringene i Frankrike i 1981–1982 og tidligere styremedlem i den franske sentralbanken, mener at «folkevalgte myndigheter må stå i sentrum for kredittbeslutninger og dermed utstedelsen av nye penger. På hvert nivå må folkevalgte organer definere kriteriene for tildeling av lån, hvem som skal få lån og summene […] i hver del av økonomien.»7François Morin, Quand la gauche essayait encore. Le récit des nationalisations de 1981 et quelques leçons que l’on peut en tirer, Lux, Montréal, 2020.

Avhengig av arbeiderklassen

Investeringsbeslutningene må være i tråd med overordnede nasjonale, kontinentale eller globale målsettinger, spesielt innen miljø. Men hvert organ vil ta selvstendige beslutninger og dermed sikre et institusjonelt mangfold. I motsetning til markedsensrettingen, vil kombinasjonen av sentralt bestemte hovedmålsetninger og selvstendig lokal gjennomføring stimulere til oppfinnsomhet i levesett og tilpasningsmåter.

Selvstendigheten er også viktig for å gi den økonomiske planleggingen en sterk demokratisk forankring. Det grønne skiftet krever en omfattende og rask omfordeling av ressurser, dermed må det nasjonale nivået ha siste ord i enhver uenighet. Det betyr at dette nivået må ha legitimitet. Å bedre kvaliteten på beslutningsprosessene er dermed avgjørende for miljøet.

Tildeling av lån må også ta hensyn til økosystemenes begrensninger. Forsøkene med planøkonomi på 1900-tallet i Sovjetunionen, Frankrike og andre steder hadde som oftest mål om å øke industriproduksjonen, ofte etter kriger. Inntil nå har planøkonomier alltid vært produktivistiske. Målet for en grønn planøkonomi må derimot være å redusere bruken av naturressurser. Dermed må vi ha et statistisk apparat som er på høyde med oppgaven. Planlegging forutsetter at man kjenner nåtiden og klarer å lage sannsynlige framtidsscenarioer. Men det mangler fortsatt kunnskap om miljøpåvirkningen til de ulike økonomiske aktivitetene. Vi har ikke presis nok informasjon til å ta informerte beslutninger. Et klart mandat og økte bevilgninger vil gjøre de offentlige statistikkbyråene i stand til å produsere informasjonen som trengs.

Mange arbeidsplasser i forurensende sektorer vil forsvinne. I flere tiår har miljøvern blitt forbundet med avindustrialisering, som mest har vært et resultat av utflagging – og uten det minste miljøhensyn – og har medført store sosiale drama. En grønn planøkonomi er avhengig av arbeiderklassen, og må dermed knytte ren produksjon til nye rettigheter for arbeiderne.

Kulturell kamp

Det er også den andre pilaren i en slik økonomi: Staten må garantere arbeid. Sanders og Ocasio-Cortez’ grønne New Deal inkluderer dette enkle, men avgjørende tiltaket.8 Se Pavlina Tcherneva, The Case for a job guarantee, Polity Press, London, 2020. Staten forplikter seg til å gi eller finansiere arbeid til alle som ønsker å jobbe, med lønn tilsvarende offentlig sektor eller mer. Slik sentralbankene er «långiver i siste instans» under finanskriser, gjør en jobbgaranti staten til «arbeidsgiver i siste instans».

En slik jobbgaranti vil kunne skape arbeidsplasser i sektorer som kapitalismen ikke ser som lønnsomme nok, men som ofte gir mye merverdi for samfunn og miljø, som vedlikehold av naturressurser, omsorg for barn og eldre, og reparasjonsarbeid. Eksperimentet med «områder med null arbeidsledige over tid», som startet i 2016 og skal vare til 2021 et titalls steder i Frankrike, vil gi et lite innblikk i hva en jobbgaranti kan føre til.9 Se Florence Jany-Catrice og Anne Fretel (red.), «Une analyse de la mise en œuvre du programme expérimental visant à la résorption du chômage de longue durée dans le territoire urbain de la Métropole de Lille», midlertidig rapport, 11. juni 2019. Forsøket tar utgangspunkt i at alle kan noe og har en rett til at samfunnet anerkjenner det, og at det mangler verken penger eller arbeid – det som mangler er arbeid slik markedet definerer det, det vil si arbeid som øker kapital.

En jobbgaranti vil beskytte arbeidstakerne mot det lunefulle arbeidsmarkedet, men også dekke behovene markedet forsømmer. Vi kan forestille oss forum mellom folk som vil jobbe og kommuner, lokalsamfunn eller organisasjoner som kartlegger hvilke jobber som vil være nyttige i et bestemt område. Et annet gode med en jobbgaranti er at den vil etablere en minstestandard for arbeidsvilkår og lønn, som vil ha en beskyttende virkning og spres til alle arbeidstakere. Med jobbgarantien slutter arbeid å være en vare, ettersom arbeidets eksistens og nytte ikke lenger blir bestemt av markedet.

Koronakrisen har avdekket et annet yrkeshierarki. Plutselig er vår overlevelse avhengig av pleiere, butikkansatte og renholdere, yrker som i vanlige tider gis lite symbolsk og økonomisk verdi. I mange land har de blitt applaudert fra balkongene. På samme måte må de grønne yrkene få økt status og verdi. Det grønne skiftet trenger helter og heltinner, slik gruvearbeideren, fotsoldaten i «produksjonshæren» etter andre verdenskrig ble gjort til symbolet for arbeidernes sentrale rolle. Disse yrkene må anerkjennes for deres uvurderlige bidrag. Lønnsskalaen kan komprimeres drastisk, samtidig som man skrur opp lønningene til de samfunns- og miljønyttige yrkene som man hittil har sett ned på. Kampen vil også være kulturell: Det er vanskelig å bytte ut århundregamle forestillinger uten at filmer, romaner og sanger gir pleiere, renovasjonsarbeidere og bønder samme status i fiksjonsuniverset som politifolk, forretningsmenn, advokater og IT-folk har i dag.

Reklameregulering

Det tredje pilaren for en økologisk økonomi er hjemflytting av økonomien. I januar offentliggjorde EU-kommisjonens president, Ursula van der Leyen, unionens «Grønn pakt for Europa». Samtidig som hun presenterte den, signerte EU en frihandelsavtale med Vietnam. Dermed vil enda flere varer fraktes fram og tilbake på planeten og slippe ut enda mer drivhusgasser. I tillegg til å forsterke de sosiale ulikhetene er frihandel ofte en hån mot miljøet.

Hjemflyttingen må bygge på tre prinsipper. For det første en «avspesialisering av områder» for å frigjøre oss fra svingningene i de globale markedene og ta tilbake kontrollen over produksjonen. Den kapitalistiske globaliseringen med sine stadig lengre forsyningskjeder har fratatt befolkningene denne kontrollen. Det andre prinsippet er «solidarisk proteksjonisme»: Tollbarrierer for å verne samfunn og miljø må innføres samtidig som vi bygger ned kunnskapsmonopolet til de store selskapene. Å liberalisere immaterielt eierskap vil gjøre at langt flere får nyte godt av innovasjoner. Langt fra å være en tilbaketrekning til nasjonalstaten vil solidarisk proteksjonisme gi et nytt liv til internasjonalismen med utgangspunkt i miljø og kunnskapsdeling.

Hjemflyttingen vil ikke nå målet sitt hvis den ikke får innvirkning på hva som produseres og måten det produseres på. Kapitalismen har interesse av å forkorte varenes levetid så mye som mulig og tvinge forbrukerne til å kjøpe stadig nye. Dermed selges det mange varer av elendig kvalitet. Produsentene må pålegges strenge normer for robusthet og lengre garantitid. Mer varige produkter som sjeldnere blir erstattet og heller reparert vil dempe presset på økosystemene. Bærekraftig forbruk er i vinden for tiden, men da ofte med et individualistisk moralsk perspektiv. For å være effektivt må måteholdet være kollektivt, dermed må vi ha reguleringer som dytter samfunnet i den retning. Vi må gå fra et produktivistisk syn på industri til å fokusere på å forlenge tingenes levetid: Vedlikehold, reparasjon og forbedring av ting over tid må bli viktigere enn bruk-og-kast. Det er et spørsmål om investering, sysselsetting og kompetanse, men også samfunnsnyttige garantier.

Streng begrensning på reklame er en viktig del av disse reguleringene. At et selskap vil informere kundene sine om sine varers fortreffelighet er åpenbart. Men reklamen har oversvømt våre liv og offentlige og private rom, og selger fantasier snarere enn produkter. I løpet av 1900-tallet økte bedriftenes utgifter til markedsføring – spesielt de store multinasjonale selskapene – med astronomiske summer.10 Se John Bellamy Foster et al., «The sales effort and monopoly capitalism», in Monthly review, 60 (11), New York, april 2009. I monopolkapitalismens tidsalder er reklame et av de viktigste redskapene for å stjele markedsandeler. Under slike omstendigheter er det umulig å legge til rette for et mer bærekraftig forbruk.

Sosiale data

Den fjerde pilaren for en grønn planøkonomi er demokrati. Tidligere eksperimenter med planøkonomi var ikke bare produktivistiske, men også teknokratiske, hierarkiske og ofte autoritære. I Sovjetunionen bestemte byråkrater mengden og kvaliteten på varene som skulle produseres. Denne autoritære organiseringen svekket ikke bare regimenes politiske legitimitet, men også den økonomiske innsikten: Planleggerne var avskåret fra sivilsamfunnet og hadde dårlig oversikt over borgernes ønsker og behov. Det førte til en tidvis spektakulær avstand mellom tilbud og etterspørsel.

Det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom planøkonomi og autoritær styring, men å forhindre det vil kreve en viss institusjonell oppfinnsomhet. I løpet av de tretti siste årene har det ikke manglet på eksperimentering med deltakende demokrati. Det er som oftest bare en politisk gimmick, mens de viktige beslutningene fortsatt blir tatt av myndigheter og styrer. Konsensuskonferanser, folkejuryer, deltakende budsjettutforming og framtidsforsamlinger11 Se Dominique Bourg et al., Inventer la démocratie du XXIe siècle. L’Assemblée citoyenne du futur, Les Liens qui libèrent, Paris, 2017. kan likevel bidra til å kartlegge behovene og ta beslutninger. Om de skal være effektive må de få reell innflytelse over produksjonsbeslutningene. Med andre ord må de presse tilbake markedsmekanismene og politisere økonomien.

Digitale verktøy kan koordinere tilbud og etterspørsel, slik dagens kapitalisme allerede gjør. I september 2017 mente en av Financial Times’ kommentatorer at «stordata-revolusjonen kan gjenopplive planøkonomien».12 «The Big Data revolution can revive the planned economy», Financial Times, London, 4. september 2017. Dagens utvikling innen dataprosessering kunne, ifølge kommentatoren, i nær framtid løse problemene den sentraliserte planøkonomien støtte på i forrige århundre. Den kontinuerlige informasjonen fra alle økonomiske aktører gjør det mulig å nesten umiddelbart vite preferansene til et stort antall forbrukere uten å gå omveien om prissystemet. Men disse dataene tilhører private selskaper i Silicon Valley, i likhet med infrastrukturen som genererer og prosesserer informasjonen. Hvis disse sosialiseres, underlegges demokratisk kontroll og brukes til mer samfunnsnyttige mål, kan de skape effektive alternativer til markedet.

Århundrets store strid

Den femte og siste pilaren for en grønn planøkonomi er miljørettferd. Covid-19 har tatt mange liv i fattige områder, som i Seine-Saint-Denis nord for Paris. Dårlige boliger og dårlig råd gjør at fattige har dårligere helse og går sjeldnere til legen, også fordi områdene de bor i ofte lider under stor legemangel. Samtidig jobber folk herfra ofte i yrker som befinner seg i frontlinjen mot koronaviruset og dermed mer eksponert for viruset. Pandemier forsterker klasseforskjellene.

Det samme gjelder for klimakrisen. De fattige lider mer enn de rike av forurensning og naturkatastrofer. Likevel forventer regjeringene at de skal ta kostnaden for det grønne skiftet, slik vi så med CO2-avgiften som utløste protestene fra «de gule vestene». En slik politikk er ikke bare moralsk tvilsom, men også dømt til å feile: Uten arbeiderklassen blir det ingen grønn overgang. For å få med seg den må rettferdighet stå i sentrum og det krever demokratisk kontroll over produksjons- og forbruksvalgene. I Frankrike slipper de ti prosent rikeste ut åtte ganger mer drivhusgasser enn de fattigste ti prosentene, i USA slipper de ut 24 ganger mer, og 46 ganger mer i Brasil.13 Lucas Chancel, Insoutenables inégalités. Pour une justice sociale et environnementale, Les petits matins, Paris, 2017. Det er de som må ta kostnaden for miljøødeleggelsene deres livsstil forårsaker.

Miljøvern er nå den viktigste politiske saken for europeere. Men hva slags miljøvern? Den konservative østerrikske statsministeren Sebastian Kurz har sin oppfatning. Da han i januar gikk i koalisjon med De grønne, erklærte han at menneskeheten står overfor to store utfordringer: innvandring og klimaendring. Som jo er logisk nok for en allianse mellom et konservativt parti og et miljøparti. Koronakrisen kan gi vind i seilene til en konservativ miljøpolitikk. Et fryktbasert ønske om en «sterk» stat og tilvenning til stengte grenser og kontaktsporing, kan sammen med økende bevissthet om at produktivismen skaper stadig flere katastrofer, gjøre Østerrike til det første av mange land som velger en autoritær tilnærming til miljøkrisen. Den østerrikske alliansen er ikke naturstridig. Det har alltid eksistert en konservativ strømning i miljøbevegelsen.

Vi trenger en miljøtenkning som kan ta opp kampen mot denne konservative dreiningen. En tenkning som bruker alle statens midler til å gjennomføre et grønt skifte, og griper anledningen til å demokratisere staten og underlegge det representative demokratiet press fra et direkte demokrati. Grønn overgang krever endring av både våre økonomiske og politiske systemer. Deres miljøvern eller vårt: Det 21. århundrets store strid er i gang.

Oversatt av redaksjonen

Cédric Durand er førsteamanuensis i økonomi ved universitet Paris 13.

Razmig Keucheyan er professor i sosiologi ved Universitetet i Bordeaux.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Sinn Féins uventede suksess

Neste sak

Hurtige bidder, lette kalorier

Andre saker om Miljø

Bolivias døende breer

Verdens isbreer trekker seg tilbake. I de bolivianske Andesfjellene har bresmeltingen skutt fart de siste tretti

Parasittens perspektiv

Verdenssamfunnet har reagert på koronapandemien som langt mer enn et praktisk problem. Mens viruset invaderer oss

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.