Nok en gang er den nyliberale verden i knestående – uten at vi har æren for det. Nå snakker folk om sikringen av faglige rettigheter og den storstilte infrastrukturbyggingen under New Deal i USA, eller det sosiale og økonomiske programmet til den franske motstandsledelsen etter andre verdenskrig. Men det er verdt å huske på at mange av de franske motstandskjemperne var klare til å fortsette kampen og vanlige franskmenn gjorde det klart at de ville bidra til at revolusjonen motstandsbevegelsen hadde startet skulle fullføres. Og i USA klarte Franklin D. Roosevelt å få mange av næringslivslederne til å forstå at det var i deres interesse å akseptere deler av arbeidernes krav, hvis ikke ville deres elskede kapitalisme stå i fare for å bli feid bort av arbeideropprør og sosialt kaos.
I dag finnes det ingenting slikt. Nå er folk stengt inne, behandlet som barn, passive tilskuere som skremmes av den døgnkontinuerlige nyhetsdekningen. Omstendighetene har gjort det nødvendig å tømme gatene. Ingen gule vester i Frankrike, ingen Hirak i Algerie, ingen demonstrasjoner i Santiago de Chile. Som barn skremt av tordenvær venter vi alle på hva regjeringene skal finne på. For det er de som styrer sykehusene, skaffer tester og munnbind, betaler ut penger som gjør at folk holder hodet over vannet noen dager til.1I USA står navnet Donald Trump på sjekkene på rundt 1200 dollar per person som det amerikanske finansdepartementet har sendt til flere titalls millioner amerikanere. Det er også de som bestemmer hvem som får gå ut, hvordan, når og med hvem. Våre ledere har nå all makt. De har blitt lege og arbeidsgiver, og dommeren som bestemmer både hvor lenge vi må holde oss hjemme og hvor drastisk nedstengningen skal være. Det er ingen overraskelse at 37 millioner franskmenn, det dobbelte av tilskuertallet i et fotball-VM, hørte president Emmanuel Macrons tale som ble sendt på elleve tv-kanaler 13. april. Hva annet skulle de finne på den kvelden?
Enda mer svimlende er det at våre ledere ikke synes å vite hvor de er på vei. Beslutningene deres føles truende, selv når de er selvmotsigende. Vi ble fortalt at vi ikke trengte munnbind, da de var vanskelige å få tak i. Nå når vi har dem, er de plutselig nyttige, og kan kanskje redde liv. Sosial distansering er nødvendig, men distansen vokser med 50 prosent hvis du drar fra Frankrike til Belgia eller Tyskland, og den dobles hvis du klarer å komme deg til den andre siden av Atlanterhavet. Snart vil vi bli fortalt om vi er i en aldersgruppe og vektklasse som fortsatt ikke vil få gå ut. Det var bedre å bli kalt gammel og feit i gamle dager enn å være «overvektig senior» i dag, for den gang kunne du i det minste gå fritt. Og hvorfor er skolebarna ikke lenger smittsomme for lærere som nærmer seg pensjonsalder, som fortsatt blir anbefalt å holde avstand til barnebarna sine?
En dag blir vi voksne igjen, i stand til å forstå og ta andre beslutninger, ikke minst om hvilken økonomisk organisering og hvilket samfunn vi vil ha. For øyeblikket tar vi imot slag uten å kunne slå tilbake. Vi roper i skogen og vi vet det. Derav denne anspente stemningen, dette oppdemmede raseriet. En kruttønne midt i et rom, som bare venter på fyrstikken. Etter barndommen kommer den opprørske ungdomstiden.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Oversatt av redaksjonen
- 1I USA står navnet Donald Trump på sjekkene på rundt 1200 dollar per person som det amerikanske finansdepartementet har sendt til flere titalls millioner amerikanere.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
