Tony Blairs nye afrikanske business

Etter at han forlot Downing Street i 2007, har Tony Blair gjort alt for å tjene seg rik på sin fortid som britisk statsminister. Etter mye kritikk har han nå vendt seg mot filantropien i håp om å redde et loslitt omdømme.

Tony Blair. Foto: Georg Schmidt.

Du tuller ikke med den nasjonale suvereniteten i Mali. 23. mars kunngjorde regjeringen som ble innsatt etter statskuppet i august i fjor, at den hadde inngått et samarbeid med Tony Blair Institute for Global Change (TBI) om «teknisk bistand» i arbeidet med en ny grunnlov. Det fikk det til å koke over for landets patrioter. Brahima Fomba, en ekspert på konstitusjonell rett, publiserte en pamflett på Facebook-siden sin hvor han langet ut mot at utenlandske eksperter, som han kalte «gribber», skulle sitte rundt samme bord som landets ministre, dommere og embetspersoner. På en pressekonferanse 22. mai kritiserte opposisjonslederen Choguel Maïga fra koalisjonen M5-RFP den «uheldige» beslutningen, som han mente var «en fornærmelse mot vårt folks intelligens, våre maliske lederes ære og verdighet».

Allerede i november i fjor, ikke lenge etter at overgangsregjeringen var kommet på plass, sendte instituttet ledet av Tony Blair utsendinger til Bamako. TBIs lille hær av teknokrater med utdannelse fra Storbritannias beste universiteter inkluderte også enestående selgere, som ifølge en tidligere samarbeidspartner «kunne selge sand i Sahara». Den tidligere britiske statsministeren fullførte selv innsalget i et møte med overgangspresident Bah Ndaw 22. mars. På slutten av møtet gikk en fornøyd Blair så langt som å uttale, mot alle bevis på bakken, at overgangsperioden var «velegnet til å legge grunnlag for en stabilisering» av landet. Bare to måneder senere ble Ndaw og regjeringen hans fjernet etter et nytt kupp, og TBI stanset midlertidig arbeidet sitt.

Det korte samarbeidet vekket ikke bare harme lokalt. Mange medarbeidere og tidligere ledere i TBI forsto heller ikke så mye av det. «Det ga ingen mening», sier en av dem, som helst vil være anonym. «Instituttet skryter av å arbeide langsiktig med grundige reformer. Det er ikke oppgaven til en overgangsregjering. Tvert imot. For ikke å glemme at vi her har å gjøre med en svært militarisert prosess.» Dette besynderlige samarbeidet er et godt eksempel på Blairs frenetiske jakt på kontrakter i Afrika, om det så betyr å jobbe med regimer som ikke bryr seg stort om menneskerettigheter eller mangler demokratisk legitimitet.

Saga blott

Da Blair lanserte TBI i 2016, insisterte han på at det var en ideell organisasjon, og at han verken ville ta utbytte eller heve lønn fra den. Organisasjonen var åpenbart et forsøk på å fortrenge kritikken som har blitt rettet mot hans aktiviteter etter at han forlot den britiske politikken. Da han flyttet ut av Downing Street i juni 2007 og etterlot seg et falleferdig Labour, brukte han de verdifulle kontaktene han hadde skaffet seg i sine ti år som Storbritannias leder til å kaste seg inn i internasjonal business. Han startet et utall konsulentfirmaer og selskaper, som Tony Blair Associates, Windrush Ventures Ltd og Firerush Ventures Ltd. Han inngikk imponerende kontrakter med multinasjonale selskaper og regjeringer som han sendte saftige regninger for sin rådgivning: JP Morgan, Zurich Financial, LVMH, det emiratiske investeringsfondet Mubadala, Nursultan Nazarbajevs regime i Kasakhstan og Abdel Fattah al-Sisis i Egypt.1Se Ibrahim Warde, «Blair Inc.», Le Monde diplomatique, november 2012. Han holdt en rekke lukrative foredrag, hvor honoraret som regel var på minst én million kroner. Samtidig lanserte han en ideell organisasjon, Africa Governance Initiative, som sjenerøst tilbød sine tjenester til afrikanske land.

I løpet av noen få år hadde han ifølge The Guardian skaffet seg en formue på minst 27 millioner pund, som blant annet inkluderte et titalls hus og 27 leiligheter.2Hilary Osborne, «Tony and Cherie Blair’s property empire worth estimated £27m», The Guardian, London, 14. mars 2016. Uansett hvor mye han sverget på at hans motivasjon ikke var å tjene seg rik, vokste kritikken i Storbritannia. Blair ble anklaget for ikke å betale skatt, for å blande business og veldedighet, og for å utnytte sin status som Midtøsten-kvartettens offisielle utsending.

I 2016 kunngjorde Blair, i et forsøk på å fikse sitt loslitte omdømme, at han ville legge ned konsulentfirmaet sitt og de andre forretningsvirksomhetene for å konsentrere seg om veldedighet og sine angivelige hjertesaker: kampene mot klimaendringene og religiøs ekstremisme, samt å hjelpe regjeringer med «god styring». «Jeg vil fortsatt holde et lite antall personlige rådgivningsoppdrag for å ha en inntekt», var han nøye med å presisere, men han lovet å bruke 80 prosent av tiden sin på gode gjerninger.3«Tony Blair staff announcement», TBI, 20. september 2016. Med det var Tony Blair Associates og Africa Governance Initiative en saga blott. Nå var det TBI som gjaldt.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Den reelle utfordringen

Dette nye instituttet innledet raskt en rekke samarbeid, hovedsakelig i Afrika. Dermed kunne Blair innta rollen som den hvite ridderen som var kommet for å redde kontinentet ut av nød og elendighet. Hans første «kunde» var Paul Kagames Rwanda. «Du er en mann med en visjon, en leder jeg alltid har beundret. Nå trenger du råd om styring, og jeg er din mann», skal Blair ha sagt til Kagame allerede i 2007, ifølge biografen Tom Bower.4Tom Bower, Broken Vows: Tony Blair. The Tragedy of Power, Faber & Faber, London, 2016. De neste årene introduserte Blair ham for eliten av verdensledere og forretningsmenn. Blair framstilte ham som selve inkarnasjonen av et moderne og næringslivsvennlig Afrika, mens han unnlot å nevne massakrene og de andre ugjerningene den rwandiske hæren hadde begått i Den demokratiske republikken Kongo eller attentatet på opposisjonelle i eksil.

Blair har utnyttet andre afrikanske statslederes fascinasjon for Kagame til å selge sine tjenester. TBI rådgir nå 15 afrikanske regjeringer, har 231 ansatte og en omsetning på 46,3 millioner dollar. På papiret handler det om å hjelpe til med strukturreformer og gjennomføring av større prosjekter. Blairs eget uttalte ønske er å la Afrika tjene på hans erfaring. «Jeg lærte av bitter erfaring i mine ti år som statsminister hvor vanskelig det var å få regjeringsmaskinen til å levere det jeg ønsket», skal han ha sagt til Kagame i 2007. «Jeg opprettet en ‘Delivery Unit’, og det var en stor suksess. Det forandret alt. Jeg vil bringe den suksessen til Afrika.»5Tom Bower, se over.

I 2001, i sin andre periode som statsminister, hadde Blair faktisk opprettet en Prime Minister Delivery Unit. Det var en permanent «gjennomføringsenhet» med noen teknokrater, direkte knyttet til kabinettet hans, som jobbet med hans prioriterte saker – inkludert en reform av Storbritannias offentlige tjenester. Nyvinningen ble framstilt som det perfekte våpen for å riste litt i en endringsvegrende administrasjon. Den ble også prøvd ut av andre regjeringer, blant annet i Canada, Peru og Saudi-Arabia, uten særlig suksess.

Blair selger likevel konseptet til afrikanske ledere. «Ideen er følgende: Når et utviklingsland ikke klarer å gjennomføre nødvendige reformer, fordi administrasjonen stritter imot, eller fordi reformene møter politisk motstand, kommer vi med vår verktøykasse», forteller den tidligere lederen sitert over. «Vi setter opp en enhet som lar oss holde øye med alle sakene og sikre informasjonsflyten. Når arbeidet blokkeres, bruker vi vår direkte forbindelse til presidenten til å fjerne blokkeringen.»

TBIs fiende er ikke finanssektoren, men administrasjonen. «Den reelle utfordringen er ikke at statene mangler en strategi, men at det tar så lang tid å realisere prosjekter fordi administrasjonene er så tungrodde», forklarte Antoine Huss, TBIs direktør for det fransktalende Vest-Afrika i fjor. «Vi hjelper til med å ‘pakke inn’ prosjektene slik at de kan presenteres for pengegivere og investorer.»6Sitert i Rémy Darras, «Tony Blair, l’homme qui murmure à l’oreille des présidents africains», Jeune Afrique, Paris, 23. februar 2020.

Myk makt

TBI har et trumfkort i ermet for å overbevise skeptiske statsledere: Som oftest koster rådgivningen ikke statene ett øre, ettersom utgiftene blir betalt av sjenerøse pengegivere. Da instituttet inngikk et samarbeid med Burkina Faso i 2019, fikk landets president kostnadsfritt et kontor med tre eksperter som hadde i oppgave å sikre at regjeringens prioriteringer ble gjennomført. Resultatet? «Heller middelmådig», innrømmer en rådgiver til president Roch Marc Christian Kaboré, som også ønsker å være anonym. «Sakene ble ikke behandlet like raskt som vi håpet. Det var ikke TBIs skyld: De gjorde en god jobb. Men blokkeringene de trodde at de fjernet, var der fremdeles.»

En tidligere medarbeider sier at TBIs arbeid i Rwanda og Togo har vært en «åpenbar suksess», men innrømmer også «flere feil» før det glipper ut av ham: «Ofte har det lite for seg.» En annen, som fortsatt er overbevist om at TBIs arbeid har noe for seg, vedgår at instituttet resirkulerer gamle metoder, men sier at de har forbedret dem: «Det er i realiteten en oppdatert utgave, hvor TBI har utvidet den tekniske assistansen som tradisjonelle bistandsgivere og private konsulentfirmaer har gitt i flere tiår. TBI plasserer eksperter så nær administrasjonen som mulig: De er bevisst både tekniske begrensninger og politiske problemer. Jeg har tro på at det er mer effektivt.»

Innad i TBI blir arbeidet i Togo sett på som en suksess. Instituttet bidro blant annet til at det multinasjonale selskapet Majorel etablerte et callsenter i Lomé, og til en kontrakt med kuwaitiske Agility om å bygge en logistikkpark, samt forhandlinger med det amerikanske klesselskapet PVH. For Blair har Afrikas frelse alltid handlet om privat sektor. «I alle sakene han jobbet med», sukker en tidligere togolesisk statsråd, «handlet det om å fremme et nyliberalt syn på økonomien, få flere utenlandske investeringer og legge til rette for flere offentlig-private samarbeid».

De som forsvarer den tidligere britiske statsministeren, understreker ofte at han ikke har noen personlig økonomisk interesse av rådene han gir. Det fjerner midlertid ikke det ideologiske og politiske innholdet i tjenestene hans. «Det er intet annet enn myk makt», sier en uavhengig konsulent som påpeker at TBI viser en særlig interesse for fransktalende land. «Blair fremmer ikke bare nyliberalisme, men også anglosaksisk innflytelse.»

Benekter interessekonflikt

En gjennomgang av TBIs pengegivere synes å gi substans til denne påstanden: USAID, Verdensbanken, en rekke multinasjonale selskaper (blant andre Microsoft), filantrokapitalistiske stiftelser (som Bill og Melinda Gates Foundation, som har gitt TBI hele 18,5 millioner dollar de siste fem årene, hvorav 6,8 millioner dollar bare i fjor) og organisasjoner som ivrer for «reformer», som African Center for Economic Transformation (ACET), eller «modernisering» av landbruket med genmodifiserte organismer (GMO), som African Green Revolution Forum (AGRF).

«Blair føler at han legger sjelen sin i et oppdrag», forteller en tidligere medarbeider. «Men man kan også spørre seg om han ikke har sine personlige interesser. Når han får utenlandske investorer til å investere i et land, er dette iblant venner av ham. Med Blair er forretningene aldri langt unna.»

Han påpeker også at TBI ofte engasjerer seg i land som er rike på råvarer. TBI benekter enhver form for interessekonflikt, men det fjerner ikke tvilen. Etter at han var blitt valgt i 2010, søkte Guineas president Alpha Condé råd fra Blair og George Soros. Gjennom sine stiftelser fikk de to ham til å gå gjennom alle gruveavtalene. I november 2011 gjorde Abu Dhabis investeringsfond, Mubadala Development Company, som Blair også var rådgiver for, flere oppkjøp i landets gruvesektor. To år senere, i november 2013, lovpriste Blair den guineanske autokraten og kalte ham visjonær på en konferanse for samarbeidspartnere og private investorer i Guinea, organisert i nettopp Abu Dhabi. På samme tid ble det kjent at guineanske myndigheter hadde inngått en avtale verdt fem milliarder dollar med selskapet Guinea Alumina Corporation, eid av Mubadala Development Company og Dubai Aluminium, om bauxittutvinning i Sangarédi.

Oversatt av redaksjonen

Rémi Carayol er journalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Interne organisasjoner

Neste sak

Trump er ute, hysteriet lever videre

Mer Afrika

Frankrikes Afghanistan

10. juni kunngjorde Frankrikes president Emmanuel Macron at landet avslutter militæroperasjonen Barkhane. Vil den kommende uttrekningen

0 kr 0