Svart hav

Her i nord har klimakrisen sørgelige utslag som at det å stå på ski skjer med liv og helse som innsats heretter. Det er blitt fryktelig hardt i bakken, rett og slett. Snø som smelter om dagen og fryser om natten blir etter hvert en temmelig kompakt masse. Er man da så korttenkt at man lar seg lokke til å kjøre som i gamle dager hvis det skulle legge seg et bedragersk teppe av gammeldags nysnø over herligheten, så risikerer man varige skader av både tommel, rygg og annet kjært. For under den dagsferske snøen ligger fremdeles noe som har bidratt til å gjøre villrein til en truet art, og livet surt for sauebønder vinterstid: et ugjennomtrengelig islag som skiller mule og klover fra frossenmaten som måtte ligge under.

Tragedien er et faktum, og ganske trist også for oss som med vårt avtrykk (glassfiber, plast, heisanlegg) må sies å ha bidratt til elendigheten. Skaperverket gir oss sånn sett respons som fortjent, en bedrøvelig innskrenkning av livsstilen som gjør det utholdelig å bo i Skandinavia vinterstid. Mange vil, dels med rette, kalle det et luksusproblem, uten at man blir i bedre humør av den grunn. Og derfra kan man jo bare forestille seg sinnsstemningen til en som opplever at levebrødet forvitrer på tilsvarende vis. (…)