Hovmod for fall

Lydia er musikalsk begavet og blir Berlin-filharmoniens første kvinnelige dirigent. Sammen med kollega Eliot Kaplan driver hun et selskap til støtte for kvinnelige dirigenter. Straks pandemien ebber ut, prøver hun å fullføre sin Mahler-syklus, innspilling av alle ni symfoniene etter mønster av idolet Leonard Bernstein. Kun den femte gjenstår. Lydia trekker frem Bernsteins berømte versjon av femte symfonis høydepunkt, adagietto, spilt i anledning Robert Kennedys gravferd. Den varer hele tolv minutter, sier Lydia i samtale med New Yorker. Skjønt lengden er ikke hovedpoenget. Det viktigste med Bernsteins adagietto er, stadig ifølge Lydia, intensitet, patos og et preg av messe.

Lydia assosieres straks med temperament og arroganse, utspilt i krangel med stipendiaten Max, som mangler respekt for Bach, hun stempler ham som «robot». Tilbake i Berlin blir hun snart anklaget for å ha utnyttet minst én yngre kvinnelig musiker: Krista Taylors selvmord kobles til en terminert affære med dirigenten. Meldinger er sendt til verdens dirigent-stjerner: Hello Gustavo, Dear Riccardo: ikke ansett Krista Taylor. (…)